Han kritiseres fra flere hold for å føre Venstre i liberalistisk retning. Liberaleren tok en prat med Unge Venstres leder Sveinung Rotevatn om nettopp liberalisme.
Favoritt-Hagen slipper meg inn på Venstres Hus, og røper at intervjuobjektet er svært så eftertraktet om dagen. Det står folk i kø for å intervjue ham. Til Unge Venstre-leder å være holder Sveinung Rotevatn (25) en meget høy profil i media. Både i tradisjonelle og nye sådanne. Naturligvis har han egen blogg. Du finner ham på Twitter og Facebook. Når man virker å være alle steder samtidig er det kanskje ikke rart at man erter på seg folk som gir inntrykk av å besitte fasiten på hva Venstre bør mene. Og Rotevatn har virkelig klart å erte dem på seg; Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen, Dagbladet-spaltist Andreas Hompland. Den kristelige falanksens mer moderate talerør Vårt Land. Sistnevnte hevdet at Unge Venstre-lederen feiret liberalistiske gjennomslag i Venstres programarbeid. Intet mindre. Har jeg sovet i timen? Venstre kan mistenkes for mye, men aldri for å være liberalistisk? Var det ikke partiets evige samvittighet Odd Einar Dørum som på spørsmål fra meg erkjente at vi klassiske liberalister hører hjemme i randsonen av Venstre? Vårt Lands sjefredaktør Helge Simmones forsøkte å ri den gamle hesten Vingle-Venstre.
Den småvittige kåsøren og Dagbladet-spaltisten Andreas Hompland ledet for en mannsalder siden Studentvenstrelaget, men bekjente i Dagbladet at han aldri har stemt Venstre. I sikkert oppriktig bekymring for Venstres ve og vel advarte han om at partileder Trine Skei Grande «nærar liberalistsike slangar ved sitt bryst.». Hompland har som Simmones sett faresignalene: «Dei frir til moderniseringas, individualiseringas og mangfaldets vinnarar. Det er meir snakk om frihet enn likhet. Derfor drar dei det liberale partiet i liberalistisk retning.» Hompland har er som alle tilbakeskuende i besittelse av en krystallkule. Han vet hvordan det vil gå: «Slikt blir det neppe noe stort og liberalt parti ut av, men kanskje ei konsekvent, liberalistisk sekt med Høgres og Fremskrittspartiets meiningars mot. Utan indianarar. Og under sperregrensa.»
Klassekampens redaktør, av Dagbladet kåret til en av Norges 10 fremste intellektuelle er mer klar og fyndig når han roper ut sin advarsel: «..når det dukker opp hardbarkede liberalister fra Sogn og Fjordane ved navn som Rotevatn, kan en ikke være sikker på noe lenger.”
Nordfjordingen kan ri flere hester; han kombinerer hovedstadstilværelsen og ledervervet i Unge Venstre med plass i kommunestyret i hjemkommunen der borte i Sogn og Fjordane. Nå menger ikke jeg meg mye med hipstere, men han ser nokså folkelig ut der han sitter på kontoret til generalsekretæren som ennå ikke har kommet på jobb. Man er da liberale på Venstres hus.. Nesten for folkelig. Hva hadde Simmones inntatt da han sammenlignet UV-lederen med selveste Tor Mikkel Wara? Jeg ser ingen dress som er to nummer for stor i noen krok av kontoret. Utsikten skal ingen klage på; med hovedkvarteret til Norges mest konservative kraft, LO, midt imot, må han få inspirasjon i bøtter og spann hver dag han setter foten innenfor denne døren. Og passende nok sitter han og skriver på en artikkel om kjønnsnøytral verneplikt. Men det er gammelt nytt i UV-sammenheng. Allerede da jeg var møteleder på mitt første UV-landsmøte i 1995, ble det nei til verneplikt, ja til ikkevoldsforsvar og ja til NATO. Man var både visjonær og jordnær på en gang. Men det er jo mer enn en mannsalder i en ungdomsorganisasjon. Så hvordan står det til med bakkekontakten hos dagens leder for de grønne Tordenskjolds soldater?
– Hvis jeg nevner Braanen, Vårt land og Andreas Hompland, det er personer og aviser som har brukt sterke ord om din innflydelse.
Ja, det er jo det. Det er mange som meiner at Venstre er dominert av Unge Venstre-liberalistar. Men dei fleste som kjenner Venstre og Unge Venstre litt betre enn Braanen og Klassekampen gjer, veit jat Unge Venstre har innverknad i Venstre, men det er langt fra vi som bestemmer. Slik har det eigentleg alltid vore. Men vi er nok det ungdomspartiet som blir lytta mest til av partileiinga. Det har Trine (Skei Grande, red.anm.) også sagt. Det er jo fordi vi ikkje brukar tida vår på å gå ut og kritisere partiet, og meine at dei skal trekkje seg frå det eine og det andre. Vi jobbar konstruktivt med Venstre, og det er mange unge folk som har viktige posisjonar i Venstre. Både Klassekampen og Hompland i Dagbladet har misforstått Venstres ærend.
– Og det er?
Dei trur jo at Unge Venstre er for ein nattvektarstat. Det er inntrykket eg får av dei.
– Så de karikerer hva Unge Venstre står for?
Ja, dei gjer det samme som mange i Noreg; dei trur at det å vere liberal og liberalist er det samme som å vere anarkokapitalist eller libertarianar.
Så Braanen og Hompland burde lese seg opp på liberalisme?
Ja, det burde dei nok gjere. Dei trur jo at alle som er liberale er Ayn Rand-folk. Og det er jo ikkje spesielt nær sanninga.
– Hva mener du liberalisme er?
Liberalisme, det er at ein som politikar meiner at mest mulig frihet til flest mulig er det viktigaste målet med politikken, og at ein trur på ein sterk men avgrensa stat.
– Hvordan vil du da avgrense staten?
Då må staten avgrensast til det som er kjerneoppgåvene for å sørge for mest mulig frihet, og det er sjølve dei klassiske formåla med ein stat; det heilt grunnleggjande er å sørge for innbyggarane si sikkerheit. Å ha eit sterkt politi, eit sterkt forsvar og eit velfungerande uavhengig rettsvesen. I tillegg meiner eg at det også går ut over den kjernen. Staten har ei oppgåve i å sørge for at folk med ulike utgangspunkt får mest mulig like muligheiter i livet. Derfor meiner eg at det å ha ein stat som er involvert i at alle får like muligheiter for skulegang er viktig. Utan at eg meiner at alle skular må vere offentlige. Men staten må finansiere skulegang for alle. Og i tillegg at staten har ansvar for at alle som fell utanfor arbeidslivet og anna får muligheit til å koma seg inn igjen. Det skal løne seg å jobbe, men det skal vere eit sosialt sikkerhetsnett som er spent akkurat så stramt at ein sprett opp igjen om ein fell utanfor.
Så det er ingen klassisk nattvekterstat du argumenterer for?
Nei, eg er ikkje for ein klassisk nattvektarstat. Det trur eg eigentlig ingen norske politikarar er, i alle fall ikkje som får meir enn 250 stemmer ved valg. Og det synest eg er heilt greitt. Det er nokre oppgåver som staten må ta, ut over å sørge for at politiet har bensin i bilen sin. Og det er for eksempel hensynet til komande generasjonar. Og det å ha ein ambisiøs klima- og miljøpolitikk meiner eg er viktig.
– Er det en statlig oppgave å utjevne forskjeller?
Nei, eg likar ikkje uttrykket «utjevne forskjeller». Eg synest det er ei statlig oppgåve å sørge for at alle har eit godt utgangspunkt, at alle har eit verdig liv. Eg er for at dei som treng det skal få hjelp, men eg synest ikke det er eit mål i seg sjølv at det skal vere likast mulig inntektsnivå. Det er ikkje noko mål i seg sjølv at folk som er rike skal trekkast ned. «Utjevne forskjeller» er ikkje eit begrep eg ville brukt, men det er eit mål å sørge for at alle har det godt.
– Er det en oppgave å sørge for at alle har det godt?
Ja, eg synest det. At grunnleggjande behov blir møtt synest eg er viktig.
– Hvis det ikke er en statlig oppgave å utjevne forskjeller, er det da naturlig å fjerne f.eks formuesskatt og arveavgift?
Ja, eg synest at formuesskatten skal vekk. Det er ein skatt som du betaler uansett om du evnar å betale han eller ikkje. Arveavgifta er og Venstre for å fjerne. Men personleg, det er Unge Venstres syn og, har eg ikkje noko prinsipielt imot arveavgift. Den bør som alle andre skattar vere låg, men eg synest det er vanskeleg å meine at inntektsskatt er veldig legitimt, mens arveavgift ikkje er det. Begge delar er skatt på ein transaksjon, der ein jobbar for den eine og ikkje for den andre. Men begge bør vere lågast mulig.
– Som liberalist, hvem vil du si er Venstres naturlige samarbeidspartnere i norsk politikk?
Eg meiner Venstre er eit borgarleg parti, som slik det politiske landskapet er nett no, har klart mest til felles med dei borgarlege partia på mange viktige område. Særlig i økonomisk politikk. Men eg skal jo legge inn eit «men» då. Det er jo klart at vi er forskjellige parti. Verdikonservatismen står sterkt på borgarleg side, i dei andre partia. Viss vi i ein hypotetisk sitasjon nett no var ferdig med 10 år med ei regjering av Høgre, FrP og KrF, og dei hadde brukt tida på stramme inn Abortlova eller trampe på homofile sine rettigheitar, og stramme inn Bioteknologilova – då kan det hende at Venstre hadde funne meir felles grunn med krefter i AP og SV i slike spørsmål.
– Men ikke i økonomien?
Nei det er vanskeleg i økonomien. Eg meiner at KrF på enkelte område kan sjåast som speilvendte sentrumsparti. Vi er jo begge i sentrum av det politiske landskapet, men er likevel motpolar i somme politiske spørsmål. Særleg gjeld dette klassisk verdipolitikk, der vi som eit liberalt parti har stått på parti med enkeltmennesket, medan KrF som eit konservativt parti har kjempa for at ting skal vere slik dei alltid har vore. Dessutan meiner eg jo at KrF ofte blir hakket for statsvenlege og paternalistiske i synet på offentleg pengebruk.
– Men er «sentrum» et naturlig begrep å bruke om de tradisjonelle sentrumspartiene i norsk politikk?
Det er eit nyttig begrep når ein snakkar om maktpolitiske forhold. Sentrumsparti er dei partia som kan samarbeide litt begge vegar, og som dermed vippar fleirtalet i Stortinget. Men eg vil ikkje seie at det er ei ideologisk fellesnemning.
– For å følge opp den tankegangen med KrF litt videre, ser du for deg at et borgerlig flertall i neste stortingsperiode vil komme til å gjennomføre verdiliberale saker – eller kommer det til å bli et hvileskjær?
Om vi ikkje har eit sterkt Venstre i regjering, er det jo ein viss fare for at KrF, Høgre og Frp hentar ut det verste i kvarandre i slike spørsmål. Men det vil neppe vere snakk om å reversere noko som helst. Det er svært vanskeleg å sjå føre seg at Venstre vil sitje i ei regjering som strammar inn abortlova, eller reverserer den kjønnsnøytrale ekteskapslova. Slike liberale framsteg har kome for å bli. Spørsmålet blir heller om få gjennomslag for ytterlegare liberaliseringar. Og det er jo ei ikkje ubetydeleg utfordring å få med seg KrF på å tillate eggdonasjon, eller å la lokaldemokratiet få større råderett over opnings- og skjenketider. Difor treng vi eit sterkt Venstre.
Ser du for deg at Venstre for eksempel kan måtte alliere seg med Ap og SV i verdiliberale spørsmål?
I verdiliberale spørsmål stiller ein ofte representantane fritt på Stortinget. Men det kjem litt an på kva spørsmål ein snakkar om. Å vere tilhengar av personvern og rettsstat er for meg verdiliberale standpunkt. Då kan vi sjå på til dømes datalagringsdirektivet. Den saka syner kor skiljelinene går. Då var vi ikkje på lag med Arbeidarpartiet. KrF er verdikonservative i spørsmål som har med sex, samliv og rus å gjere, men dei har ein god ryggmargsrefleks når det gjelder rettsstaten.
I Vårt Land var det bilde av deg sammen med en lang liste over saker hvor Unge Venstre hadde fått gjennomslag i Venstres programarbeid. Hvor mange av disse sakene vil overleve landsmøtet?
Nesten alle, trur eg. Etter fylkesårsmøta er det brei oppslutnad om det meste vi foreslår i programmet. Av verdispørsmål er det surrogati det er mest debatt om. Der tør eg ikkje tippe korleis det går på landsmøtet. Men det er ganske unison oppslutnad om å tillate eggdonasjon, oppheve sexkjøpslova, la kommunane bestemme skjenketidene sjølv, og om Portugalmodellen når det gjeld narkotikapolitikken.
Arbeidstidsspørsmål er jo et hett tema, enten det er AFP-ordningen, om folk skal jobbe lenger etc. Da jeg var aktiv i Unge Venstre (1995 – 97) var borgerlønn et hett tema. Det liberale svaret på fattigdomsutjevning og Aps kontrollstat. Men det er ikke med lenger?
Borgarløn er ikkje med i programmet. Men i Unge Venstres plattform har vi eit underkapittel om garantert minsteinntekt. Det handler om å samordne en del trygdeordningar. Gjere det mindre byråkratisk, og minske forskjellane mellom ulike utbetalingar. Men borgarlønstanken i si mest reindyrka form står nok ikkje spesielt sterkt i Venstre.
Som liberaler, er du komfortabel med alle disse ropene om å jobbe mer, og stå lenger i arbeid? Er menneskets verdi for samfunnet kun i form av lønnet arbeid?
Viss vi skal fortsetje å ha ein så omfattande velferdsstat som vi har, er det opplagt at folk må jobbe. Om dei skal ha så gode ordningar å lene seg tilbake på.
Men det er jo et status quo-svar.
Viss alternativet er å byggje ned velferdsstaten noko voldsomt, vil jo ikkje det føre til mindre arbeid. Folk vil jo fortsatt måtte jobbe for å tene pengar for å teikne private forsikringar. Men då vil det i mindre grad bli politikarane si oppgave å be folk om å jobbe.
Man kan tenke seg å individualisere velferdsordningene; så det enkelte kan si at «jeg er fornøyd med et lavere nivå på velferdsordningene jeg får, så slipper jeg å slite meg ut på å jobbe før jeg kan nyte godt av dem»?
Men ein får jo arbeidsløysetrygd, sjukepengar, og pensjon ut frå sitt inntektsnivå idag og. Og det seier noko om kompetansen din over tid, om verdien av arbeidet ditt. Slik bør det vere. Det er rettferd i det. Hovudsaka, arbeidslina – at folk må jobbe, er positivt. Det skal løne seg å jobbe. Det er derfor Venstre foreslår å kutte sjukeløna noko. Mens uføretrygd (for langvarig sjuke) blir oppjustert noko. Som liberalar er eg veldig komfortabel med å be folk om å jobbe. I eit rettferdsperspektiv er det viktig å yte for å få ytingar.
– Men det har jo også en verdi for samfunnet at folk bruker noe av tiden sin i f.eks frivillige organisasjoner, eller er hjemme med ungene sine mens de er små.
Ja, det har det. Derfor har vi ein del ordningar som gjer at det løner seg på eit vis å vere heime med barn. Noreg har verdas beste foreldrepermisjonsordning. Men mitt syn på velferdstaten er ikkje at alle skal jobbe og betale inn, og så skal ein dele opp det som er betalt inn for å betale ut igjen det kvar einskild betalte inn. Då kunne vi ha droppa velferdsstaten i utgangspunktet. Viss poenget er å hjelpe dei som treng det mest, noko eg meiner er poenget med å betale inn skatt, så får ein ei litt anna tilnærming til det. Difor meiner eg det er heilt fair å oppmuntre folk til å arbeide. Difor er eg mellom anna mot kontantstøtte. Det er vel og bra at folk er heime med ungane sine, og det er ei prioritering dei gjerne må gjere. Men når ungane blir eldre, er det viktig at folk kjem tilbake i arbeid. Difor tilbyr samfunnet barnehagar som ei frivillig velferdsordning. Eg ser ikkje nokon spesiell grunn til å betale folk for å ikkje nytte seg av eit frivillig tilbod.
– Borgerlønnstanken var jo at alt du gjør har en verdi, selv om det ikke uttrykkes i kroner og øre. At man er med og opprettholder frivillige organisasjoner, eller tar et tak i nærmiljøet. Men du mener at slikt skal folk gjøre på fritiden?
Det er ein idealistisk måte å sjå det på. Eg meiner at kroner og øre er viktig.
—
Dette er første del av intervjuet med UV-lederen.
