Igår hadde historiker Trond Norén Isaksen kronikken «Kongen som erobret Norge» på trykk i Aftenposten. Nedenfor står en kommentar, som avisen avslo å trykke.
Historiker Trond Norén Isaksen skriver i en helsides kronikk 27.01 (Kongen som erobret Norge) at Carl XIV Johan mislyktes i alle sine politiske mål for Norge, men har gitt uvurderlige bidrag til hovedstadens utseende. Han skriver også at biografene har konsentrert seg om hans karriere under Den franske revolusjon og Napoleonstiden, og begivenhetene i 1814. Det er bra at Norèn Isaksen viser Carl Johans betydning for at Norges hovedstad har dèt sentrum den faktisk har. Det er likevel lite nytt i kronikken hva angår synet på Carl III Johans tvekamp med Stortinget om absolutt veto. Merk også at Norén Isaksen bruker det svenske kongenummeret til Carl Johan, mens jeg bruker det nummeret han har i den norske kongerekken.
Som historiker og rojal biograf kunne Norén Isaksen benyttet anledningen til å vise et alternativt perspektiv på begivenhetene i 1814, og Carl III Johans bidrag til at Norge fikk en meget godt start på tiden i personalunion med Sverige. Gjennom grunnloven fikk moderne prinsipper om folkesuverenitet som eneste legitime grunnlag for statens makt og maktfordeling som organisatorisk prinsipp av statsmakten gjennomslag i Norge. Det moderne Norge ble født. Det er beklagelig at Stortingets presidentskap har valgt å markere jubileet med å reise et monument over Danmarks siste enevoldskonge, Christian VIII. Men hvordan ville det gått om en annen enn nettopp den franskfødte Jean Bernadotte hadde stått i spissen for de svenske styrkene, og avvist den danske kronprins Christian Frederik som legitim leder i Norge?
Efter min mening er bidro Carl Johan til norsk historie på tre avgjørende måter: 1) Under Kielforhandlingene i januar 1814 sørget han for at Norge kun skulle i personalunion med Sverige, og ikke ha samme underordnede stilling i den nye unionen som under dansk styre. Kieltraktaten var en gyldig avtale efter datidens folkerett. 2) Han visste at en militær seier over et lite folk som akkurat hadde fått smaken på frihet var den dårligst mulige start på hans kongstanke; ett rike på den skandinaviske halvøy – under hans krone. Derfor tøylet han de mest «storsvenske» og militante av svenskene, og gav si hær meget strenge instrukser om å opptre humant. Hæren listet seg frem som på kattepoter, og 3) han aksepterte alt som skulle til fra norsk side for å få på plass foreningen med Sverige; grunnlov, parlament, rettsvesen, regjering – alt utenom Christian Frederik – som ble sendt hjem til Danmark som en forvorpen og uskikkelig skolegutt. Resultatet av 1814 var at både Kieltraktaten og grunnlovsverket ble bevart. Slik fikk Norge en meget gunstig start på tiden sammen med Sverige; en modningstid frem mot selvstendigheten i 1905. Deri ligger Carl III Johans fremste bidrag til Norges historie. Og nettopp derfor burde han få oppreisning i forbindelse med grunnlovsjubileet i 2014. Hvor ville Norge vært uten nettopp hans bidrag?
—
Les gjerne min artikkel Carl III Johan 250 år idag, fra Liberaleren 26.01.
Sjekk ut Trond Norén Isaksens blogg her.
