Journalist Jon Hustad erklærte nylig at Hadia Tajik ikke er hans kulturminister. Selv om jeg ønsker regjeringsskifte efter valget i høst, kan Tajik likevel være min minister.
Hun skal visstnok ikke være istand til å forsvare norsk kultur – hva nå det måtte være. Det var litt vanskelig å få tak i Hustads versjon, bortsett fra at det finnes et usynlig lim som holder oss etniske nordmenn sammen. Hvis ikke påvirkningen utenfra blir for sterk.
Jeg er enig med Hustad når han fokuserer på sløsing med skattebetalernes penger, og forsøke å reise en debatt om hva pengene våre brukes til. Debatten om grensene for statens makt er viktig. Men når det gjelder kultur og hva det er å være norsk, følger jeg ham ikke.
Jeg er medlem av et annet et parti enn Tajik, og ønsker veldig sterkt et regjeringsskifte til høsten. Men til dèt skjer oppfatter jeg at Tajik fint kan representere meg. Selv om vi har ulikt syn på mye og er medlem av forskjellige partier.
Jeg for min del er glad for påvirkningen utenfra. Jeg er glad for at Norge utvikler seg fremfor å bli en slags vestlig (kulturell) variant av Nord-Korea. Jeg tror ikke på noen kulturell selvbergingsteori. Tajik symboliserer et Norge jeg ønsker velkommen; det flerkulturelle samfunnet. Bare i kraft av å være muslim og medlem av kongens råd symboliserer hun det nye samfunnet. Men med en hvit nordmann som kjæreste og med oppvekst i Rogaland er hun like norsk som noen annen.
Jeg ser frem til den dagen vi får en nordmann med tamilsk bakgrunn som fiskeriminister. Vi får neppe en katolikk med bakgrunn fra Chile eller Vietnam som kirkeminister – men kanskje på en annen post? Det at nordmenn med annen etnisk bakgrunn blir medlemmer av kongens råd viser at de tar opp i seg de verdiene Jon Hustad og andre mener at er truet. Selv om Hadia Tajik har gjort et annet partivalg enn meg er hun såvisst min minister!
(Ovenstående tekst ble forøvrig avslått tatt inn som innlegg i Aftenposten).
