Idag har Kontrollkomiteen på Stortinget høring om prosessene som foregår før generalforsamlingene i hel- og halvstatlige selskaper oppnevner sitt styre. Men problemet er ikke hvem som sitter i styrene, men selve det statlige eierskapet.
Kameraderibeskyldninger har haglet mot den rødgrønne regjeringen i 2012. Både daværende utenriksminister, nåværende helseminister Jonas Gahr Støre og næringsminister Trond Giske har fått føle at det blåser på toppene. Førstnevnte fordi redervenner skal ha fått fordeler, mens Giske er i hardt vær på grunn av hvem han har spilt inn som statens representanter, og hvordan prosessen i forkant av valgkomiteenes innstillinger har vært.
Det er Giske som stiller i Kontrollkomiteen idag, sammen med medlemmer av diverse valgkomiteer. Aps fremste ridder av Ap-statens plettfrie vandel, Martin Kolberg har allerede hevdet at det hele kun er et politisk spill fra FrP og Høyre sin side. Kolberg mener det er uheldig at prosessene i valgkomiteer i børsnoterte selskaper stilles til offentlig skue. Akkurat det er en forståelig kritikk. Men staten er nå engang staten, og det forventes åpenhet. En enkel løsning er at staten slutter å blande rollen som aktør og rammegiver.
FrP og Høyre har sørget for å få denne saken opp til Kontrollkomiteen. De mistenker at det har foregått noe irregulært eller uheldig i prosessene forut for oppnevnelsene. Kolberg mistenkeliggjør motivene, fremfor å se fordelene i at Giske får en mulighet til å fjerne mistanken som hviler over disse prosessene. Dessuten er det slik at Stortinget har et grunnlovsfestet ansvar for å føre kontroll med regjeringens virksomhet. Det er mulig at Kolberg og Ap ikke tar akkurat dette så nøye, for når staten ledes av Ap kan det jo omtrent pr. definisjon ikke skje noe galt. Vi for vår del mener det er betryggende at noen av de folkevalgte også tar denne delen av Stortingets ansvar på alvor.
Klassekampen har gjort et nummer av at også borgerlige regjeringer oppnevner «sine» representanter i styrene, slik den rødgrønne regjeringen har gjort det. Begge sider er like gode – eller dårlige. Slik kan man naturligvis se det.
I Politisk Kvarter på NRK idag forsvarte Giske oppnevnelsen av LO-leder Roar Flåthen til Kongsberg-styret, med at LO-lederen hadde «samfunnskompetanse», og akkurat dette selskapet må navigere i et mylder av regler. Her er det to ting å si: Hvis resten av styret mangler den kompetansen Giske forsvarer oppnevnelsen av Flåthen med, er det kanskje på tide å hive ut noen – isteden for å utvide styret med et møtende varamedlem. Han hevdet også at man måtte få kontroll med den galopperende lønnsveksten.
Når de rødgrønne oppnevner medlemmer av styret med de begrunnelser Giske gir, bør man forvente at det vises i de selskapene det gjelder. Men hvordan er det med nivået på lederlønningene? Viser disse selskapene større samfunnsansvar, f.eks i sitt internasjonale engasjement? Lite tyder på det. Hvordan er disse selskapenes praksis hva angår forhold til fagforeningene? Til omstrukturering og rasjonalisering? Til utflagging av virksomhet? Til lønnsnivå for kvinnelig ansatte?
Kan man i det hele tatt forvente at de rødgrønnes politikk skal reflekteres i de aktuelle selskapenes virksomhet?
Liberaleren mener at det store problemet med de hel- og halvstatlige selskapene ikke er at de ulike regjeringen plasserer sine folk i styrene. Problemet er statens rolleblanding. Staten bør ikke både lage lovene, kontrollere at lovene overholdes – og selv være aktør. Muligheten for – og fristelsen til – å gi sine egne virksomheter fordeler, er stor.
Staten bør kvitte seg med de statlige selskapene, og nøye seg med å gi rammer for næringslivet og borgerne, gjennom lovverket. Kun da kan man stole på at staten er en objektiv, nøytral aktør.
