Håkon Haugli er dagens gjesteskribent på Liberaleren: I dag har Kristelig Folkeparti brukt Stortinget til å advare mot det som angivelig truer samfunnets grunnvoller: Ekteskap mellom folk av samme kjønn. Hvordan vurderer statsråden ekteskapets innhold og betydning i dag, ville stortingsrepresentant Øyvind Håbrekke (KRF) vite.
Av Håkon Haugli, stortingsrepresentant (Ap)
KRF har ikke gitt opp kampen mot likeverd. I 1972 fremmet regjeringen Bratteli forslag om fjerning av Straffelovens § 213 – forbudet mot mannlig homoseksualitet. KRF stemte ikke bare i mot, partiet fremmet faktisk forslag om at lesbiske også skulle inn i loven.
Det går en rød tråd disse uhyrlighetene på 1970-tallet via motstand mot partnerskapslov og ekteskapslov til dagens antydninger og anklager. Nå er omkvedet at ekteskapsloven fører til utglidninger i bioteknologi og rammer barn. Det er noe grunnleggende uærlig over sammensausingen av bioteknologi, hva som er bra for barn og spørsmålet om hva et ekteskap er. Ved å koble temaene sammen, insinuerer KRF at homofile er mindre egnet som foreldre og opererer med andre etiske grenser enn heterofile. Vi diskuterer gjerne ekteskap. Og vi diskuterer gjerne bioteknologi og hva som skal til for at barn får gode oppvekstvilkår. Men hver for seg.
Det er for øvrig interessant at Håbrekke mener ekteskapet i «uminnelige tider har vært en grunnleggende institusjon». Hvilke historiebøker leser man i KRF? Hva med forbud mot ekteskap mellom personer av forskjellig rase, slik vi har sett det i USA og Sør-Afrika? Hva med polygami og polyandri? Hva med barnebruder som selges for geiter og kameler? Både historien og vår samtid er fulle av eksempler på at forståelsen av «ekteskap» varierer. Det avgjørende spørsmålet er hvordan vi – i Norge i 2012 – vil ha det. At to voksne mennesker som elsker hverandre har frihet til å gifte seg, burde være en selvfølge.
