Barack Obama ble historisk for fire år siden, som den første afrikansk-amerikanske president noensinne. Også igår ble han historisk, for aldri har en president blitt gjenvalgt når det står så dårlig til med økonomien. Men USA fremstår som mer splittet enn noensinne, både politisk og kulturelt.
Demokratenes nominasjon i 2008 var historisk; en kvinne og en afro-amerikansk mann kjempet om nominasjonen. Og Republikanerne nominerte en kvinne som visepresidentkandidat. Både nominasjonen og valget av Barack Obama ble historisk. Seierstalen var kanskje det fineste øyeblikket i Obamas første presidentperiode. For alle årene efter var vanskelige. Og det var slett ikke bare «vanskelige» motstandere hos Republikanerne.
Obamas første periode kan sammenlignes med John F. Kennedys – og kanskje med Jimmy Carters. Lik Kennedy ble Obama valgt med en spesiell atmosfære rundt seg. Gode retorikere, men elendige på politisk håndtverk. Og begge hadde flertallet i kongressen med seg, ikke mot seg. Obamas parti tapte flertallet i Representantenes hus efter to år. Kennedy ble drept efter tre. Lyndon B. Johnson, Kennedys visepresident benyttet sjokket efter det første drapet på en president på 60 år til å få vedtatt mye av Kennedys sosialpolitikk og borgerrettighetslovgivning i Kongressen. Obama får en ny sjanse til å vise bedre politisk håndverk – fordi han ble gjenvalgt igår. Lik Carter var Obama helt uerfaren med politikken i Washington. Men Obama unngikk altså å ende som en «one term-president», slik Carter var.
Ingen president, ihvertfall ikke i nyere amerikansk historie, er blitt gjenvalgt når det står så dårlig til med landets økonomi. Både Carter (1980) og George Bush (1992) tapte sine forsøk på å bli gjenvalgt. Nettopp på grunn av økonomien. Derfor er også gjenvalget av Obama historisk.
Obama har nå sjansen til å vise at han klarer å få til et samarbeid på tvers av partigrensene. For å styrke økonomien og skape arbeidsplasser. Det trengs, ikke bare for å få ned arbeidsledigheten og nedbetale utenlandsgjelden – men også for å få flere til å betale skatt, slik at Obamas dyre velferdsreformer kan finansieres. Det kan sikkert sies mye om Obamas første periode. Det virket nesten som om møtet med Washington ble et sjokk. Hans erfaring fra rikspolitikken (som senator) var tross alt veldig liten. Muligens gikk han lei. Men han klarte ikke å benytte sitt eget partis flertall i Kongressen de to første årene av sin valgperiode. Og altså heller ikke å samarbeide med Republikanerne da de vant flertallet i Representantenes hus.
Selv om Obamas flertall i valgmannskollegiet er stort, så er ikke seieren så klar som disse tallene kan synes. For i rene stemmer (og prosentvis oppslutning) er seieren knapp. Men USAs indirekte valgsystem gjør at Obama kan si at han har fått et klart mandat.
På den annen side kan Republikanerne si at det var Romney som tapte – ikke partiet hans. For Republikanerne har fortsatt solid flertall i Representantenes hus. Amerikanerne var villige til å gi Obama en sjanse til, men han må samtidig finne seg i at han må forhandle med sine motstandere blant lovgiverne på Capitol Hill for å få gjennom sin politikk. Og det blir nok alt annet enn enkelt.
Valgresultatet viser at det er det nye mot det gamle Amerika; Byene mot landsbygden. Minoritene, kvinnene og de unge mot hvite middelklassemenn. Skal Republikanerne ha en sjanse må de reorientere seg. De må omfavne det mangfoldige USA som er fremtidens USA.
