Lars Peder Nordbakken er dagens gjesteskribent. Han er tidligere leder i Akershus Venstre, og var blant grunnleggerne av tidsskriftet Ideer om frihet. I denne artikkelen går Nordbakken i rette med Abid Q. Rajas kronikk i Aftenposten 01.oktober.
Av Lars Peder Nordbakken, leder i Gjerdrum Venstre.
Abid Q. Raja fortjener honnør for sine mange bidrag til å invitere og provosere til økt åpenhet og dialog mellom ulike folkegrupper, religioner og kulturer i vårt samfunn. Som et resultat har vi sannsynligvis fått en bredere og mer inkluderende samfunnsdebatt om bl.a. forholdet mellom islam og vestlige verdier. Jeg tror at Abid Rajas sterkt personlige vitnesbyrd i kronikkform i Aftenposten 1. oktober også bidrar positivt i samme retning. Men, kronikken avdekker også noen problemer og illiberale fristelser.
Problem 1: Politisk intimisering
Det er lett å forstå, rent allmennmenneskelig, at sterke personlige opplevelser og oppgjør med fremtredende fordommer i eget oppvekstmiljø kan være vanskelige, og lett skaper et ekstra sterkt engasjement for å kjempe mot de samme fordommene på vegne av flere. Egne sterke opplevelser kan også bli en sterk motivasjonskilde for å bidra til å skape et bedre samfunn. Men, nettopp i det man beveger seg fra en selvsentrert opplevelsesverden og beveger seg over i den politiske sfæren, i rollen som politiker som foreslår løsninger på våre felles samfunnsproblemer, så er man i en verden hvor «oss» er viktigere enn «meg».
Det inntrykket man lett får av kronikken er at Abid Rajas egenopplevde problemer i møte med intoleranse og gruppehat for et par tiår tilbake ganske uforbeholdent løftes opp til et stort samfunnsproblem. Men, hva vet vi egentlig om det? Det er vel ikke uten videre opplagt at slike selvsentrerte virkelighetsbilder er representative for samfunnet? Det er å begå en kategorisk feiltagelse å projisere egne opplevelser over på store deler av samfunnet rundt seg – hvis man ikke kan sannsynliggjøre holdbarheten i en slik kollektiv meningsoverføring. Å bygge politikk på et slikt grunnlag er naturligvis helt uansvarlig.
Et annet problem med å argumentere politisk basert på egenopplevde historier som våpen, er at den demokratiske diskusjonen i egentlig forstand undergraves, fordi det blir umulig å føre en dialog og en diskusjon på et felles grunnlag. Dermed kommer man ofte ikke lenger enn til følelsesladet enetale om noe selvopplevd. Politisk intimisering har derfor en illiberal innvirkning på vår politiske debattkultur – fornuften får ingen sjanse å komme til orde i en støy av følelsesladede påstander som vanskelig lar seg etterprøve.
Problem 2: Anekdotiske overdrivelser
Sitat: «I dag vokser det opp barn i Norge som i løpet av sine barne- og ungdomsår vil få innprentet et hat mot den såkalte store satan, mot jøder, og som vil være villig til å drepe om profeten hånes. Vårt samfunn har enten vært uvitende, eller bevisst valgt å se bort. Begge deler er dumdristig naivt.» Fenomenet som beskrives kan jo virke skremmende nok, men hvor representativt er det, og hvor alvorlige er utslagene av fenomenet i den grad det finnes? Og, hvor rimelig er det å påstå at «vårt samfunn» enten har vært uvitende eller valgt å se bort? Slike summariske, ikke fakta-underbygde påstander er det selvfølgelig svært vanskelig å forholde seg til.
Men, i stedet for å stoppe opp og klargjøre grunnlaget for påstanden, støter vi på en like summarisk og bombastisk konklusjon om dumdristig naivitet. Det er ingenting å si på dramaturgien her – men er budskapet særlig overbevisende?
Problem 3: Illiberale integrasjonsfristelser
Sitat: «Skal vi lykkes, er vi nødt til å innse at dette handler om integrasjonspolitikk fra vugge til grav.» Jeg er ikke sikker på hva «integreringspolitikk fra vugge til grav» betyr, men det høres ut som om det ikke akkurat bærer bud om særlig mange begrensninger og forbehold. Hvis et problem blåses tilstrekkelig opp, og uten videre dramatiseres som et hovedproblem i det norske samfunnet, så er det nærmest en naturlov at det kommer omfattende forslag til politiske tiltak for å få bukt med problemet. Nå er det jo også kjent at Abid Raja tidligere har gått så langt som å argumentere for tvungen bussing av skolebarn i Oslo fra en bydel til en annen – et klart eksempel på hvor fristende det kan være å ta i bruk illiberale virkemidler for å tvinge gjennom en bestemt mening om integrering. Men, dette er en farlig vei som lett leder over i autoritær assimilasjonspolitikk.
Det grunnleggende liberale svaret går etter min mening i en helt annen retning enn forestillinger om «integrasjonspolitikk fra vugge til grav». Det handler langt mer om personlig frihet, personlig ansvar og inkludering enn om tvang og integrering. Det handler om å slå ring rundt alles like rett til personlig frihet, rettferdige spilleregler og lover som gjelder likt for alle, og det handler om å fremme et samfunn som fjerner kunstige stengsler og åpner opp muligheter for alle innen alt fra arbeids- og næringsliv til barnehager, skoler, universiteter, samt i sivilsamfunnets utallige arenaer for frivillig samarbeid. I et fritt samfunn er ikke integrering noe som påtvinges mennesker av storsamfunnet, men tvert imot noe som menneskene selv velger basert på egne valg.
I et liberalt samfunn er det enkelte menneske sitt eget mål, også i synet på ønsket integrasjon med samfunnet rundt seg. Og, nettopp derfor forfekter liberale toleranse og skyr unna stigmatisering av enkeltgrupper i samfunnet.
Problem 4: Kulturpessimisme
Jeg vil også stille et spørsmålstegn ved det bakteppet som har en tendens til å definere en helt feilaktig premiss for de fleste debatter omkring islam og vestlige samfunn: En underlig form for indirekte kulturpessimisme (på vegne av vestlige verdier) som fremstår som en nesten unison enighet om at vi står overfor en påstått trussel mot våre såkalte vestlige verdier (som for øvrig Amartya Sen har demonstrert ikke nødvendigvis er så eksklusivt vestlige som vi ofte later til å tro). Er det sant? Er det ikke langt mer virkelighetsnært og treffende, som Ralf Dahrendorf en gang uttrykte det, å betrakte problemstillingen helt omvendt: Er det ikke heller slik at de muslimske landene som gjennom rigide religionstolkninger, ekstrem tradisjonalisme, sivil undertrykkelse, kulturell lukkethet og autoritære styreformer typisk opplever en eksistensiell trussel, som spissformulert kan sies å handle om ett overordnet problem: De er ikke i stand til å tilby egne borgere håp om en bedre fremtid – som et svar på unge menneskers økte aspirasjoner om et liv som ligner mer på livet i vestlige samfunn.
Problemet med å bli fanget i denne underlige vestlige kulturpessimismen, som jeg også syntes Abid Raja gjør, kanskje ubevisst (?), er at man lett står i fare for å miste sansen for proporsjoner og virkelighet. Hvis man i tillegg er kulturpessimist på vegne av ikke-vestlige kulturer, så er faren dobbelt så stor for å miste virkeligheten av syne. Uansett utgjør kulturpessimisme også en helt unødvendig form for selvpålagt umyndiggjøring i omgangen med nettopp «integrasjonsproblemet».
Problem 5: Monoidentiteter
Når forholdet mellom religioner blåses opp til å bli et hovedproblem i samfunnet, så skjer det også noe ganske spesielt med måten vi fremstiller både mennesker og samfunn på. Det som typisk skjer er at vi ledes til å foreta en kunstig innsnevring av vårt syn på menneskers identitet, ved at identitet hovedsakelig fremstilles som et spørsmål om tilhørighet til bestemte religioner; er du muslim eller kristen, katolikk eller protestant?
I virkeligheten er vi mennesker langt mer sammensatte identiteter. Våre ulike identiteter består av langt flere dimensjoner enn én. For eksempel defineres våre identiteter av forhold som hvor vi har vokst opp, familiebakgrunn, hvor vi bor, utdannelse, sivilstand, yrke og hva vi jobber med til daglig, medlemskap i profesjonelle foreninger, vennekrets, samfunnsengasjement, verdiene vi står for, helse og fysisk aktivitet, deltakelse i ulike lag og foreninger, internasjonale nettverk osv. Sånn sett er det heller ingen sensasjon at en nordmann kan oppleve å ha mer til felles med en person som bor i India, enn med en person som bor i eget nabolag.
Det er bare ett problem med denne oppramsingen av våre identiteters ulike dimensjoner: Den er ikke spesielt dramatisk, oppsiktsvekkende eller populistisk. Til gjengjeld begår den heller ikke vold på virkelighetens kompleksitet. Og, følgelig gir den også mange gode grunner til liberal optimisme – spesielt knyttet til integrasjon. Vi mennesker kan nemlig møtes på langt flere arenaer enn religion, og det er nettopp det vi ofte gjør. Kanskje det også er en av de viktigste grunnene til at det faktisk går ganske bra med den frivillige integrasjonen i det norske samfunnet?
—
Ovennevnte artikkel er en oppdatert og bearbeidet versjon av en artikkkel som tidligere har vært publisert på nettstedet Liberal.no.
