Militærjuntaen i Burma (av dem kalt Myanmar) leder nå en bemerkelsesverdig overgang til demokratisk styre. I helgen var den norske statsministeren og utenriksministeren på besøk. men vinner av Nobels fredspris Aung San Suu Kyi er bare «en blant mange opposisjonsledere».
Aung San Suu Kyi vant Nobels fredspris i 1991, «for hennes ikke-voldelige kamp for demokrati og menneskerettigheter» Hun holdt fast ved sin ikkevoldelige linje, til tross for at regimet hun kjempet mot var et av verdens mest brutale militærdiktaturer.
Regimet ble isolert internasjonalt, og som omtalt tidligere her på Liberaleren: Blant alle diktaturene i Asia var Burma det eneste landet i den kjente reiseguiden Lonely Planet der kapitelet ble innledet med et eget kapittel med vurderingen om man burde reise dit eller ikke.
Militærlederne kom og gikk, og beriket seg og sine mens de satt med makten. For alle andre innebar regimet elendighet. Burma er blant Asias desidert fattigste land.
Aung San Suu Kyi fikk mange muligheter til å reise i eksil, men avslo dem. For hun fryktet å bli utestengt. Hun foretrakk å bli i Burma, som et symbol på håp og motstand for det burmesiske folk.
De siste årene har forandringens vinder også kommet til Burma. Generalene har byttet ut uniformene med sivile klær, løslatt politiske fanger, lettet på sensuren, og tillatt parlamentariske valg. Nytt presidentvalg skal avholdes i 2015.
Disse reformskrittene har gitt resultater: Den internasjonale isolasjonen av Burma er brutt. Utenlandske politikere og investorer står i kø for å møte landets sivilkledte ledere. Som altså er den samme grupperingen som har holdt landet i et jerngrep i over 40 år. Men alt er ikke rosenrødt i Burma.
Aung San Suu Kyi er ikke lenger den samvittighetsfangen utenlandske politikere måtte snike eller krangle seg til å få møte. Hun er ikke lenger det eneste symbolet på opposisjon i landet. Selv om hun har etablert seg i militærjuntaens konstruerte hovedstad Naypyidaw, er det landets formelle og reelle ledere utenlandske delegasjoner først og fremst besøker. Det er fortsatt gjennom dem at man kan presse på for mer demokrati, og få tilladelse til å investere.
Og hvorfor skulle ikke utenlandske ledere besøke juntaens dresskledte folk? Aung San Suu Kyi har selv innledet et samarbeid med militærjuntaens folk, og har latt seg velge inn i dèt parlamentet som juntaen spesialdesignet for sine egne folk og formål.
Til tross for forandringens vinder: Burma er fortsatt intet reelt demokrati. Ayng San Suu Kyi er landets egentlige leder – for det var hun som vant det siste demokratiske valget, i 1990. Om enn kun symbolsk burde statsminister Jens Stoltenberg og utenriksminister Espen Barth Eide konsekvent besøke Aung San Suu Kyi først når de er i Burma. Utenriksministeren har nå vært der tre ganger de siste 18 månedene.
Burmas økonomi var nedkjørt. Juntaen var isolert. Landet trenger investeringer, og å bli inkludert i det gode internasjonale selskap. Med små reelle endringer har militærdiktaturet oppnådd både å få investeringer fra utlandet – og bryte den politiske isolasjonen.
Thein Sein er siden mars ifjor landets president, og var de fire foregående årene militærdiktaturets statsminister. Han var håndplukket til å overta styringen, av den forrige diktatoren, Than Shwe. Men Jens Stoltenberg roser Thein Sein ifølge VG. Som alltid når et diktatur åpner dørene kappløper utenlandske regjeringer og private investorer for å plassere pengene sine. Lenge før diktaturets menn er ute av sine maktposisjoner. Nye valg skal altså holdes i 2015. Men det er lenge til. Mye kan ennå skje. Så hvorfor ikke være mer forsiktige i omfavnelsen av demokratimaskerte diktaturlakeier?
Man kan undres over hvordan Norges utenriksminister omtaler en vinner av Nobels fredspris, en mangeårig samvittighetsfange og opposisjonsleder i et av verdens diktaturer. En person hvis parti vant det siste frie valg i Burma, og som dermed burde vært landets statsminister. Aung San Suu Kyi er noe langt mer enn «èn blant mange opposisjonsledere» i Burma. Såpass burde Espen Barth Eide erkjenne. Om han og regjeringen opptrer i samsvar med dette, er en helt annen sak.
Ap er jo pragmatiske, og forholder seg dermed til makthaverne. Uansett hvor blodige hendene Stoltenberg og Barth Eide må trykke, er.
