EU har vært foreslått mange ganger, men har de gjort mest for freden det siste året? Europa kan hylle seg selv for sin nære historie, mens ingen dissidenter eller samvittighetsfanger får den prestisjetunge prisen. Dermed slipper deres fangevoktere det flomlyset fredprisen betyr.
EU er i krise, og norsk EU-medlemskap har aldri vært mer uaktuelt. Likevel klarer den entusiastiske EU-tilhengeren Torbjørn Jagland å få resten av Nobelkomiteen med seg på å gi verdens mest prestisjetunge pris til Den Europeiske Union. Sannsynligvis kunne det bare gå fordi SVs medlem i komiteen, Aagot Valle, er ute pga. sykdom.
Derfor er fredsprisen fortjent
Europas historiske stormakter, Frankrike og Tyskland utkjempet tre kriger bare i tiden mellom 1870 og 1945. De to siste av dem ble også resten av verden dratt inn i. Blomsten av verdens ungdom ble slaktet ned. Sivilbefolkningen fikk liv, hjem og nærmiljøene ødelagt. Robert Schumann og Jean Monnet hadde en idè om å unngå fremtidige kriger ved å binde de to erkefiendene sammen i et forpliktende fellesskap. Slik ble Den europeiske kull- og stålunionen til Fellesmarkedet og tilslutt Den Europeiske Union (EU).
For liberalister er det nærliggende å hente frem sitatet fra den franske liberalisten Frederic Bastiat, når man ser tilbake til EUs spede utgangspunkt og initiativtagernes kongstanke: «Hvis mennesker og varer ikke krysser landegrensene vil armèer gjøre det.» Nettopp derfor var EU lenge et felles marked der landegrensene ikke skulle være til hinder for handel mellom folk, uavhengig av hvilke regjeringer og styresett de hadde. Problemene startet – og vedvarer – når man forsøker å lage en politisk overbygning over markedet.
Ingen diktaturer har noensinne vært med i EU. Spania, Portugal og Hellas fikk bli medlemmer efter at diktaturene hadde falt. Berlinmurens fall 09.november 1989 førte til at de kommunistiske diktaturene i Øst-Europa falt som dominobrikker. Efter at demokratiene i øst var blitt etablert og mer eller mindre stabilisert fikk også disse slippe inn i den europeiske varmen. Nå har EU også begynt å slippe Jugoslavias tidligere medlemsstater inn som medlemmer, med Slovenia og Kroatia som de første. Nå er også Serbia kandidatmedlem. Hvem skulle trodd dèt for 10 år siden?
EUs problemer
er åpenbare for alle. Og det er slett ikke bare økonomiske problemer unionen og medlemslandene sliter med. EU mangler folkelig oppslutning i medlemslandene. EU er som navnet sier en union av selvstendige land. Demokratier. EUs «regjering», kommisjonen, oppnevnes av medlemslandene. EUs innbyggere velger et parlament, som ikke har noe å si når det gjelder «regjeringen». EU er dermed ikke en føderasjon (som USA), men en hybrid. Demokratiske land har skapt en organisasjon hvis legitimitet hviler på oppslutningen i det enkelte medlemsland. EUs ambisjon om å være en geopolitisk stormakt fører til at integrasjonsprosessen i perioder har gått så raskt at Europas folk ikke klarer å henge med. Entusiasmen for EU er ikke spesielt påtagelig blant medlemslandenes innbyggere.
EU klarte ikke å løse krigen i det gamle Jugoslavia på 1990-tallet. EU-landene Storbritannia og Frankrike, som begge er vetomakter i FNs sikkerhetsråd, viste at gamle historiske bånd til folkeslagene på Balkan var viktigere enn å skape fred og hindre folkemord. USA måtte legge tyngden til. Når nå Serbia er kandidatmedlem til EU, samtidig som Kosovo er et nytt og selvstendig land i alt annet enn navnet, er det slett ikke slutt på problemene på Balkan. Heller ikke for EU.
Heller ikke spørsmålet om Tyrkia som EU-medlem klarer unionens medlemsland å løse. Tyrkia er et demokrati, med svakheter. Og EUs krav til å rydde opp i disse svakhetene gjør Tyrkia mer demokratisk. Men landet er likevel ikke nærmere medlemskap.
Øst for EU ligger to autoritære regimer, Russland og Ukraina, samt det rene diktaturet Hvite-Russland. Lenger øst ligger diktaturene på rekke og rad. Hverken EU eller Europarådet, der Jagland er leder, klarer å velte Aleksandr Lukasjenkos diktatur i Hvite-Russland, og heller ikke å få frigitt Ukrainas tidligere statsminister Julia Timosjenko.
Har vi en union å takke for freden i Europa?
Neppe. Det startet med handel, og fortsatte med handel og nedbygging av grenser. Diktaturer som Italia og Tyskland ble sikret for demokratiet efter 2.verdenskrig. Som nevnt over ble øvrige diktaturer i Europa først EU-medlemmer efter at diktaturene ble avskaffet. Derfor er det viktigere å fokusere på tilstedeværelsen av demokrati; individuelle rettigheter, rettsstatsprinsipper og en demokratisk overbygning. Unionsdelen av det europeiske fellesskapsprosjektet er den korteste delen av historien. Og det er unionsdelen av EU-konstruksjonen som har de største problemene. Snarere enn å fullføre veien til en føderal union er veien kortere til medlemsland som begrenser sin deltagelse i EU-prosjektet.
Det hadde vært mer naturlig å gi EU fredsprisen efter den store utvidelsen i 2004.
Andre verdige kandidater
er det slett ingen mangel på. Spekulasjonene har gått i retning av menneskerettighetsforkjempere i Øst-Europas autoritære hjørne, eller til representanter for Den arabiske våren. Våren har slett ikke slått ut i noen demokratisk sommer. Og i Tyrkia er det full krig. Verden er fortsatt full av despoter; både i Asia, Afrika, og i Øst-Europa. Heller ikke i Latin-Amerika er demokratiet trygt. Der vinner valgte autokrater stadig terreng, for å si det med Perus tidligere president Alejandro Toledo.
Nobels fredspris er verdens viktigste og mest prestisjetunge pris. Men tildelingene kan i høyeste grad diskuteres. Her finnes krigere blant vinnerne. Og det finnes vinnere som i eftertid har startet kriger. Det er ikke alltid like opplagt at vinneren (eller vinnerne) jobber for fred i samsvar med Alfred Nobels testamente. Også Nobelkomiteen lar seg påvirke av kampanjer.
Årets fredspris er sikkert ikke ufortjent, i et historisk perspektiv. Om 2012 er det rette tidspunkt å gi EU fredsprisen er en helt annen sak. Men så viktig som fredsprisen er blitt (se bare på Chinas reaksjon da Liu Xiabo fikk prisen), bør komiteen i mindre grad gi den til statsledere, og i større grad til personer og organisasjoner som jobber for fred. Tildeling av fredsprisen gir et flomlys på vinneren. Og dermed også på årsaken til hvorfor vedkommende vant. Fredsprisen gir autoritet, men det er opp til vinneren å ikke skusle bort prestisjen og autoriteten.
Hva må til for å skape fred?
Skal man få til fred, må militære spenninger i verden bort. Det betyr at man må redusere mengden av våpen og antallet soldater i verden. Det betyr også at man må fjerne årsakene til de militære spenningene. Ofte vil dette være konflikter med historiske røtter, som holdes i live næret av nasjonalisme. Og det vil være diktaturer med ambisjoner om større territorier – og de bruker nevnte konflikter og nasjonalistiske følelser til sine egne formål. Skal diktaturene bort må folk få velge sine egne ledere. Dette betyr at menneskene må være frie. Menneskene må kunne frigjøre seg fra sine makthaveres propaganda, og ha evnen til å tenke selv, frihet til å skaffe seg alternativ informasjon, og til å krysse grenser.
At demokratiforkjempere, ikkevoldsforkjempere og antimilitarister får fredsprisen for sitt arbeid er nærliggende, hvis man aksepterer ovenstående premisser for fredsskapende arbeid. Men også andre kan oppnå prisen.
Hva sier Alfred Nobels testamente?
«och en del åt den, som har verkat mest eller bäst för folkens förbrödrande och afskaffande eller minskning af stående arméer samt bildande och spridande af fredskongresser.» står det i testamentet.
Folkenes forbrødring – EU passer godt
Minskning av stående armeer – EU passer dårlig
Grunnleggelse og spredning av fredskongresser – kanskje man kan anse EU som en pågående fredskongress?
Ut fra disse kriteriene kan naturligvis også politikere og statsledere samt organisasjoner som FN og EU få fredsprisen.
Fredsprisen stadig aktuell
Årets tildeling, som alle tildelinger under Jaglands ledelse av Nobelkomiteen, vil vekke debatt. Fredsprisen fortsetter å være aktuell, og den må ikke kun forstås ut fra en norsk politisk sammenheng. Selv om komiteens medlemmer er norske. Fredsprisen til EU må derfor ses i et langt større perspektiv enn en debatt for eller mot norsk medlemskap i EU.
China er fortsatt fornærmet for prisen til Liu Xiabo. Barack Obamas kamp mot atomvåpen har gitt ham prisen – sannsynligvis i tråd med testamentet, og fjorårets «kvinnepris» har det allerede blitt skapt tvil om (pga. bindingen den ene vinneren, Liberias president, har til krigsherren Charles Taylor).
Uansett om andre kandidater, som demokratiforkjempere i Russland og Hvite-Russland, burde vunnet i år, var det altså EU som vant. Dermed blir årets pris et hvileskjær for verdens diktaturer. Dessverre.
