Idag kommer lenge forventede endringer i Aps regjeringsmannskap. Ikke overraskende er det største partiet sist ut med sine endringer. Jonas Gahr Støre går fra UD og får ansvar for den viktigste del av innenrikspolitikken; helsepolitikken.
Idag kom den sannsynligvis siste, planlagte, endringen av den rødgrønne regjeringens sammensetning. Arbeiderpartiet er sist ut av regjeringspartiene med sine endringer. Ikke så overraskende. Det største partiet har flest statsråder, statssekretærer og rådgivere, og det er dermed en større kabal som skal legges. Det må også tas hensyn til landsdeler, fagbevegelsen, erfaring og nyrekruttering.
Dette er endringene:
•Jonas Gahr Støre blir ny helseminister.
•Anne-Grete Strøm-Erichsen går fra helseministerrollen over til å bli forsvarsminister.
•Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm går ut av regjeringen og Anniken Huitfeldt blir ny arbeidsminister.
•Stortingsrepresentant Hadia Tajik blir kulturminister etter Anniken Huitfeldt.
•Espen Barth Eide går fra forsvarsminister til Utenriksminister.
Støre skal berge regjeringen
Støre er, uvisst av hvilken grunn, regjeringens mest populære statsråd. Den som leser Liberaleren og har gjort det siden den rødgrønne regjeringen tiltrådte, vet at det er nok å kritisere ham for. Men han er populær i egne rekker og blant velgerne. Han er den det ved siden av Trond Giske spekuleres mest i som Stoltenbergs arvtager som partileder (og dermed statsministerkandidat). Når Stoltenberg nå setter inn Jonas Gahr Støre som helseminister er det fordi regjeringen virkelig sliter med helsepolitikken; vanskelige sammenslåingsprosesser, uklare ansvarsforhold mellom regjeringen og helseforetakene, feilbehandlinger, behandlingskøer, prioriteringsdiskusjoner (skal man bruke penger å dyre medisiner, eller ikke). Listen er nærmest utømmelig. Når arbeid og velferd er Aps viktigste prioriteringer og de to saksfeltene de har størst troverdighet må regjeringen vise til gode resultater, handlekraft og gjennomføringsvilje. Reises det tvil ved regjeringens helsepolitikk rokker det ved den trygghetsfølelsen blant borgerne som er så viktig for sosialdemokratiet. Folk skal føle trygghet for at helse og velferd prioriteres høyt og med konkrete resultater. Faller Gahr Støre gjennom her, kan statsrådene pakke koffertene i god tid før neste års valg. FrPs Ketil Solvik-Olsen mente at dagens skifte ligner på skiftet før forrige valg, da Bjarne Håkon Hanssen ble hentet inn. Han var en god retoriker, men gjorde lite konkret. Fare for at det samme skjer nå.
Det er ikke uvesentlig at Gahr Støre skifter fra utenriks til det for Ap viktigste innenrikspolitiske feltet. Men det skal jeg komme nærmere inn når det gjelder spekulasjonene om skifte av statsminister.
At Espen Barth-Eide blir utenriksminister ikke lenge efter at han ble forsvarsminister viser at han tiltros stadig tyngre oppgaver. En solid fagmann. En stø klippe. Først gikk han inn i Forsvarsdepartementet for å tilføre det tyngde efter Anne-Grete Strøm-Erichsen. Nå går han til Utenriksdepartementet fordi Gahr Støre sendes til Helsedepartement, for å tilføre det tyngde efter Anne-Grete Strøm-Erichsen. At Barth-Eide er en bunnsolid EU-tilhenger viser at Ap-ledelsen ikke har tenkt å gi noen konsesjoner til nei-siden i EU-saken. Uansett om de to nei-partiene i regjeringen sliter med oppslutningen.
Fra Kultur til større oppgaver
For Arbeiderpartiet er arbeid jobb nr 1. Å være arbeidsminister skulle derfor være en prestisjefylt jobb i Ap og den rødgrønne regjeringen. De som har hatt ministerposten så langt er Bjarne Håkon Hanssen (nå rådgiver i PR-bransjen), Dag Terje Andersen (nå stortingspresident), Rigmor Aasrud fungerte en tid før Hanne Bjurstrøm tok skrittet over fra byråkratiet til politikken. Nå tar hun skrittet ut av regjeringen igjen, og tilbake til departementet hun er ansatt.
Anniken Huitfeldt går dermed fra Kulturdepartementet til Arbeidsdepartementet. Hun overtar dermed ansvaret for at regjeringen har brukt lønnsnemd aktivt for å få slutt på arbeidskonflikter den siste tiden. Et ikke spesielt populært virkemiddel blant regjeringens allierte i fagbevegelsen.
En norsk, flerkulturell statsråd
Med Hadia Tajik får Norge en kulturminister med pakistanske røtter. Foreldrene hennes innvandret til Norge, men hun er født her. Rogalending og nynorskbruker. Født i 1983, og fortrolig med sosiale medier. CV’en hennes viser at hun har hatt tunge rådgiveroppgaver i flere departementer i den rødgrønne regjeringen, og for sjefen selv. Hun er også innvalgt på Stortinget, og har ledet et velferdspolitisk utvalg i Ap i forbindelse med det pågående arbeidet med nytt stortingsprogram. Bare 29 år gammel er hun tidenes yngste statsråd. Men har langt mer ballast fra politisk arbeid og fra regjeringsarbeid enn mange andre som har blitt statsråder opp gjennom tidene. Hun er den eneste nye inn i regjeringen, men altså langtfra noen «fersking» på (det utvidede) laget. Minervas kulturredaktør Kristian Meisingset har en kommentar jeg anbefaler, om Tajiks dyktighet på sosiale medier, og manglende kjennskap til kulturfeltet. Han beskriver hennes nettside/blogg som en av de beste politikernettsidene i Norge.
Skiftene som burde kommet
Rigmor Aasrud burde gått ut av regjeringen, som ansvarlig for at sikkerheten sviktet i regjeringskvartalet i forbindelse med terrorangrepet 22.juli 2011. Et slikt skifte hadde vært naturlig, og ville blitt forstått. Men Aasrud fortsetter altså. Spørsmålet er om Stortingets arbeid med Gjørvkommisjonens innstilling gjør det så varmt under føttene hennes at hun foretrekker å flytte seg før valget neste år.
Det er ubegripelig at Anne-Grete Strøm-Erichsen ikke blir byttet ut som statsråd. At regjeringens sterkeste statsråd må settes inn i hennes departement sier sitt om hvilken kraft hun må erstattes med. Hun går tilbake til det «ufarlige» Forsvarsdepartementet. Har ikke Ap i Hordaland sterkere statsrådsemner enn Strøm-Erichsen?
Spekulasjoner om Stoltenbergs arvtager
«Kampen» mellom Jonas Gahr Støre og Trond Giske om å overta som leder i Ap og dermed partiets statsministerkandidat den dagen Stoltenberg velger å gi seg, har «pågått» lenge. Ihvertfall i media. Klarer Gahr Støre å få orden på helsesektoren er det større muligheter for at den rødgrønne regjeringen blir gjenvalgt. Isåfall er det mulig å se for seg et skifte av partileder og statsminister midt i neste stortingsperiode.
Uansett om Gahr Støre (født 1960) eller Trond Giske (født 1966) overtar efter Stoltenberg, vil jeg våge en dristig påstand. Stoltenberg sa idag at han lenge har tenkt på Hadia Tajik som mulig statsrådskandidat. Helt siden hun jobbet for ham som politisk rådgiver. Det er farlig å komme med dristige påstander når euforien rundt personer i nye posisjoner er stor. Dagsavisens Arne Strand kommer lenge ennå til å få høre at han kalte Aps nestleder Helga Pedersen «den nye Gro». Idag har FrPs parlamentariske nestleder Ketil Solvik-Olsen kalt Helga Pedersen for en floskelmaskin det er uinteressant å diskutere noe som helst med. Få tenker vel idag på Helga Pedersen som noen aktuell statsministerkandidat, uansett hvor langt inn i fremtiden man ser. Hadia Tajik, derimot.
Om hun holder ut i politikken, er det ikke utenkelig at hun en dag 10 – 20 år inn i fremtiden kan bli Norges første statsminister med en flerkulturell bakgrunn. Men politikken er så omskiftelig at hun kan ende opp som ambassadør – eller rådgiver i First House.
Jens Stoltenberg og hans regjeringspartnere ligger langt bak på meningsmålingene, og det er ingen ende på vanskelige saker. Statsministeren har ikke tid til å eksperimenter med laget sitt når det bare er ett år igjen til valget. Derfor vil mange oppleve dagens utskiftninger som lite spennende, i seneste laget, og regjeringen seiler fortsatt videre med overflødig last. Men Stoltenberg må nå gamble med at laget Ap, SV og SP har satt sammen er sterkt nok til å seile regjeringsskuten gjennom valgkampen og passere valgdagen uten å havarere. Det skal nok mye til.
