22.juli-kommisjonens rapport bør behandles i Stortinget. Siden regjeringen har flertall vil mistillit ikke føre frem. Riksrett kan igjen bli et aktuelt virkemiddel for å stille statsråder til ansvar.
Da 22.juli-kommisjonens rapport ble presentert igår var konklusjonene så tydelige at ett år med rosetog, ros til statsministeren for landsfader-takter, og Sønderlandrapportens frikjennelse av politiet som blåst bort. Norge som nasjon kom gjennom det første sjokket og den første sorgperioden ved å vise samhold, og ved å vise en annen vei videre enn å velge massiv overvåkning. Alle rop om å ta ansvar og gjennomføre strakstiltak er blitt stilnet ved å peke på at gårsdagen ville komme; regjeringens granskningskommisjon skulle gå gjennom alle sider ved terrorangrepet og massedrapet på Utøya.
Konklusjonene er ødeleggende for dem som sitter med politisk ansvar for at Norge som stat utfører sin primære oppgave; å beskytte borgernes liv, trygghet og rettigheter.
Også for politiet som etat er konklusjonene helt katastrofale for den tilliten landets ordensmakt er fullstendig avhengig av; uavhengig av hva som var tilgjengelig av ressurser var det så mye svikt i politiet at omfanget av terrorudåden ble verre enn nødvendig.
La oss ta disse to èn gang til:
1. Hadde vedtatte planer blitt gjennomført ville terroraksjonen mot regjeringskvartalet ikke kunne blitt gjennomført (men terroristen kunne valgt andre mål).
2. Politiet kunne reagert raskere da bomben var utløst, og stanset terroristen. Riksalarm og terrorberedskapsplaner ble ikke brukt. Tips som kunne bidratt til arrestasjon ble ikke fulgt opp i tide.
Å ta ansvar man allerede har
VG skriver idag på lederplass at statsminister Jens Stoltenberg bør ta ansvar ved å gå av. Tidligere statsminister Kåre Willoch peker overfor Klassekampen på at Stoltenberg har ansvar for at det ikke er gjort noe med beredskapen (se pkt 1 over), og tar til orde for et eget beredskapsdepartement. Willochs kjepphest om at Lundkommisjonen bidro til å vingeklippe PST skal vi la ligge i denne omgang.
Efter at kommisjonsrapportens innhold og konklusjoner ble kjent igår, ble det efterhvert klart at Jens Stoltenberg har en egen måte å definere («ta») ansvaret for at vedtatte planer for sikring av regjeringskvartalet m.v ikke er gjennomført; nå skal han ta ansvar for å sørge for at kommisjonens anbefalinger blir fulgt opp og gjennomført. Unnskyld et kanskje enfoldig spørsmål: Er ikke dèt hans selvsagte ansvar som sjef for landets regjering?
Alle har et medansvar
var et av mine poenger i flere Facebook-debatter igår. Efter angrepet på World Trade Center i 2001, terrorangrepet i Madrid i 2004 og London i 2007 er det ingen unnskyldning for ikke å intensivere arbeidet med planlegning av beredskap mot terror og sikring av terrormål.
Alle (begge) regjeringer som har hatt makt efter 2001 (Bondevik II og Stoltenberg II) og alle partier som har sittet i disse regjeringene, og de partier som har bidratt til flertall for forslagene til statsbudsjett alle år siden 2001 har medansvar. De sistnevnte for bevilgning av ressurser til politiet. Og for vedtak i Stortinget om virkemidler som nødnett og politihelikopter. Regjeringene har ansvaret for (manglende) gjennomføringsevne for de vedtak som er gjort. Dette betyr at samtlige partier på Stortinget deler et ansvar.
Så har naturligvis opposisjonen et poeng i at det er forskjell på en regjering som fratrådte for 7 år siden, og den regjering som har hatt makten, flertallet – og dermed gjennomføringsevne og -ansvar de siste syv årene. Derfor rammer kommisjonens konklusjoner Stoltenbergs regjering spesielt hardt.
Noen slipper dog unna: Statsråd Rigmor Aasrud har ansvaret for sikkerheten i regjeringskvartalet, og la seg helt flat igår. Hun har ikke sørget for rask nok gjennomføring av vedtatte planer. Men hennes forgjenger Heidi Grande Røys (SV) ba innstendig statsministeren om at regjeringskvartalet måtte sikres. Stoltenberg føyset henne unna. Også regjeringsråd Nina Frisak har gjentatte ganger bedt om at Grubbegaten måtte stenges.
Kommisjonsrapportens videre skjebne
Det var regjeringen som valgte å oppnevne 22.juli-kommisjonen, og som mottok dens rapport. Dermed er det regjeringen selv som avgjør hva som skal skje med den. Kanskje blir de konkrete anbefalingene fulgt opp i berørte departementer.
Dèt gir imidlertid ikke svar på spørsmålet om hvem som skal stå til ansvar. Hvem har ansvar for at det sviktet? Flere medier har allerede listet opp en rekke personer som har gått fra sine stillinger. De mest åpenbare er tidligere justisminister Knut Storberget, og tidligere polidirektør Ingelin Killengreen.
Paralleller i norsk historie?
Flere har allerede trukket linjene tilbake til undersøkelseskommisjonen efter 2.verdenskrig, og til kommisjonen som la frem sin rapport om gruveulykken i Kings Bay-ulykken på Svalbard. Den siste er kanskje mest aktuell.
Da Stortinget skulle gå fra hverandre for sommeren i 1963 svirret ryktene om at kommisjonens rapport forelå, men ikke ville bli offentliggjort før Stortinget hadde tatt ferie. Dermed ville Gerhardsenregjeringen kjøpe seg tid. Høyres parlamentariske leder John Lyng fikk flertall for forslaget om å utsette Stortingets oppløsning.
Gerhardsenregjeringen, som hadde havnet i mindretall ved valget to år tidligere, gikk umiddelbart i forsvarsposisjon. Statsminister Einar Gerhardsen hevdet at opposisjonen forsøkte å slå politisk mynt på en tragisk ulykke. Opposisjonen svarte at den påpekte det åpenbare; industriminister Kjell Holler (og dermed regjeringen) hadde ansvaret for eftersynet med sikkerhetstiltakene i gruvene. Rapporten viste at regjeringen hadde sviktet sitt ansvar, og dermed måtte den ta de parlamentariske konsekvenser (ved å gå av). Dette var SF og Finn Gustavsens gjennombrudd. SFs to representanter satt på vippen, og bidro til at Gerhardsen fikk såkalt negativt flertall mot seg. Men bidro også til å felle Lyngs regjering fire uker senere.
Flertallsregjering sikrer Stoltenberg
Vi ser allerede tendensene til at folk på ulike nivåer i Ap går i forsvar for regjeringen. Men selv om Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite skulle få en sak på sitt bord i efterkant av Gjørvkommisjonens rapport, vil dèt enkle faktum at regjeringen har flertall bak seg i Stortinget bidra til at et mistillitsforslag ikke vil få flertall. Jeg tar det for gitt at ingen av regjeringspartienes stortingsrepresentanter stemmer for mistillit til egen regjering.
Kanskje må statsråd Aasrud gå av. Kanskje må politidirektør Øystein Mæland gå av. Kanskje blir politimesteren i Nordre Buskerud omplassert.
Men det er det politiske ansvaret for manglende gjennomføring av vedtatte planer som er mest iøynefallende ved Gjørvkommisjonens rapport. Allerede ifjor høst sa statsministeren at ansvaret lå hos ham. Både for det som fungerte og det som ikke fungerte. Er det virkelig nok at statsministeren tar ansvar for det som ikke er gjort ved å sørge for at kommisjonens anbefalinger blir gjennomført?
Statsministerens ansvar er overfor Stortinget. Men et mistillitsforslag blir et slag i luften. Statsministeren må selv velge å gå av, i spissen for sin regjering. Og hvem skal overta da?
Høyres leder Erna Solberg har vist påtagelig vilje til å roe ned situasjonen. Hun ønsker å studere rapporten og komme tilbake til hvordan det bør reageres. Hun vet at hun har lite å tjene på å hive seg på de mest militante forslag om regjeringens avgang. Slitasjen å regjeringen er merkbar. Solberg vil sitte rolig i båten og vente på valget om et år. Da vil velgerne felle sin dom over den rødgrønne regjeringens åtte år.
Samtidig må Solberg ikke vise mindre vilje til å ta ansvar for at landet har en regjering enn John Lyng gjorde i 1963. Hun kan til og med bidra til at alle fire opposisjonspartier går inn i en kortvarig regjering. For de rødgrønne kan velge å felle regjeringen raskt. Går alle fire inn, kan de rødgrønne velge å la en slik regjering (som Venstre og KrF har forsverget vil bli dannet) sitte til valget. Dèt kan bli en vanskelig situasjon for de borgerlige. Slike «unntaksregjeringer» finnes det også presedens for; Korvaldregjeringen (1972/73). Den kom istand grunnet Bratteliregjeringens nederlag i folkeavstemningen om EF i september 1972, og var «fredet» frem til valget året efter. Da kom Bratteli tilbake som regjeringssjef.
Jeg tipper at Solberg vil unngå en slik situasjon. Hun må dermed 1) unngå at Jens går av nå, og 2) unngå at et mistillitsforslag får flertall. Men hun kan ikke unngå å stille forslag om mistillit. For så skarp som kommisjonens rapport er i sin kritikk av Stoltenbergs regjering, må det ende med mistillit. Hvis da ikke Stoltenberg kommer opposisjonen i forkjøpet, ved å velge å gå av. Solberg kan kreve at regjeringen viser kortene raskt, om hva den konkret vil gjøre for å sette anbefalingene fra Gjørvkommisjonen ut i livet. Evne til gjennomføring har vært en vesentlig del av kritikken fra kommisjonen. Det er denne kritikken Stoltenberg nå må besvare.
Aktuelt med riksrett?
Riksrett er en spesiell rett som er nedfelt i grunnloven, for å stille statsråder til ansvar. Men den var mest tilpasset tiden med reell maktfordeling mellom Stortinget og regjeringen.
Mange vil si at riksretten er avlegs i en tid med parlamentarisme. Men de endringene Stortinget vedtok i 2007 kan ha bidratt til at riksretten for det første er mer tilpasset vår tid. Og for det andre kan bli et helt nødvendig virkemiddel for å plassere ansvar hos en regjering som har flertall i Stortinget og derfor velger å beholde makten.
Mange vil mene at Stoltenberg bør gå av, og at det er for sent for ham å gjennomføre nå hva han burde ha gjort mellom 2005 og 22.juli 2011. Men den politiske situasjonen kan få Stoltenberg til å velge å bli sittende.
Hvis opposisjonen konkluderer med mistillitsforslag – som ikke får flertall, og Stortingets flertall ikke velger å bruke riksrett mot statsministeren, administrasjonsministeren og tidligere justisminister Storberget, er løpet kjørt for å plassere politisk ansvar for at 22.juli-terroren fikk dèt omfang den faktisk fikk.
Da er det uansett velgerne som får siste ord. I september 2013. Det er kanskje like greit?
Anbefalt lesning:
Snoen på Minerva om politiets hvitvasking av egen innsats
Anders Giæver i VG om følelsen av en «failed state» da Alexandre Bech Gjørv la frem kommisjonens konklusjoner
I Nettavisen ber Gunnar Stavrum Dagen derpå om konsekvenser for politiledelsen av det faren til Utøya-drepte Håvard Vederhus kaller den største politiskandalen siden 2.verdenskrig.
