22.juli-kommisjonen har lagt frem en tung, grundig og detaljrik rapport. Konklusjonene presenteres innledningsvis, og Kommisjonen skriver at det haster med å gjennomføre tiltakene.
Her er 22.juli-kommisjonens anbefalinger:
«Observasjoner
Vår gjennomgang peker på en rekke kritikkverdige forhold og betydelige behov for endring. Manglene vi har avdekket, gjør samfunnet dårligere i stand til å avdekke og avverge planer, og ikke i stand til å beskytte seg mot trusler så effektivt som det kan gjøres. Dette førte til at håndteringen av 22/7 på viktige områder ble for svak. Særlig bekymringsfullt er det at flere av manglene har vært påpekt i tidligere tilsyns- og revisjonsrapporter, uten at disse har vært rettet opp.
Mange av de endringsbehov vi peker på som nødvendige for å styrke evnen til å håndtere terrorangrep, vil også styrke evnen til å håndtere mindre krevende og mer hyppig forekommende situasjoner. 22/7 var et eksepsjonelt angrep, og en dag ulik alle andre dager, men lærdommene har likevel en langt videre relevans.
Leseren må være forberedt på en stor detaljrikdom. Det er på bakgrunn av dette grundige helhetsbildet kommisjonen har konkludert med følgende:
– Angrepet på regjeringskvartalet 22/7 kunne ha vært forhindret gjennom effektiv iverksettelse av allerede vedtatte sikringstiltak.
– Myndighetenes evne til å beskytte menneskene på Utøya sviktet. En raskere politiaksjon var reelt mulig. Gjerningsmannen kunne ha vært stanset tidligere 22/7.
– Flere sikrings- og beredskapstiltak for å vanskeliggjøre nye angrep og redusere skadevirkningene burde ha vært iverksatt 22/7.
– Helse- og redningsarbeidet ivaretok de skadde og pårørende i akuttfasen på en god måte.
– Regjeringens kommunikasjon til befolkningen var god. Departementene maktet å videreføre sitt arbeid på tross av skadene.
– Med en bedre arbeidsmetodikk og et bredere fokus kunne PST ha kommet på sporet av gjerningsmannen før 22/7.Kommisjonen har likevel ikke grunnlag for å si at PST dermed kunne og burde ha avverget angrepene.
Tragedien 22/7 avdekker behov for mange slags endringer: i planverk og regler, i disponering av kompetanse og ressurser, i organisasjonskultur, prioriteringer og fokus, ja, til og med i samfunnets holdninger. Noen av disse endringene vil kunne vedtas av en myndighet. Det er de enkleste endringene å få til, hvis bare den politiske viljen er til stede. Andre og mer grunnleggende endringer – i holdninger, lederskap og kultur – må utvikles over tid. Nettopp derfor kan det være disse som fortjener oppmerksomhet først.
Det er ikke én årsak alene som kan forklare responsen – verken for det som sviktet, eller det som fungerte. Kommisjonen mener likevel å ha observert at enkelte grunnleggende forutsetninger er avgjørende for etatenes presentasjoner. Der det sviktet, skyldtes det primært at:
– Evnen til å erkjenne risiko og ta lærdom av øvelser har vært for liten.
– Evnen til å gjennomføre det man har bestemt seg for, og til å bruke planene man har utviklet, har vært for svak.
– Evnen til å koordinere og samhandle har vært mangelfull.
– Potensialet i informasjons- og kommunikasjonsteknologi har ikke vært godt nok utnyttet.
– Ledelsens evne og vilje til å klargjøre ansvar, etablere mål og treffe tiltak for å oppnå resultater har vært utilstrekkelig.
Etter kommisjonens mening handler disse lærdommene i større grad om ledelse, samhandling, kultur og holdninger – enn mangel på ressurser, behov for ny lovgivning, organisering eller store verdivalg.
Sist, men ikke minst: 22/7 viste med all tydelighet hvordan enkeltpersoner kan utgjøre en stor forskjell. Kommisjonen mener at tiltakene som anbefales, vil gjøre både samfunnet og enkeltpersoner bedre i stand til å møte framtidige utfordringer. De kommer. Derfor er det viktig å ta tak i de grunnleggende utfordringene. Det haster.»
Verdt å merke seg
Liberaleren kommer helt sikkert til å skrive mer om kommisjonens rapport. Det er likevel verdt å merke seg første setning i siste avsnitt, over. Vi gjentar og uthever den, for sikkerhets skyld:
«22/7 viste med all tydelighet hvordan enkeltpersoner kan utgjøre en stor forskjell.»
Det kommer til å bli fordeling av ansvar. Ansvaret ligger på flere plan:
Overordnet, politisk ansvar. Merk at Kommisjonen mener «Angrepet på regjeringskvartalet 22/7 kunne ha vært forhindret gjennom effektiv iverksettelse av allerede vedtatte sikringstiltak.»
Overordnet, administrativt ansvar. Politiets ledelse har ansvar for å fordele ressurser og prioritere oppgaver. Noen vil sikkert gå løs på dagens leder av politiet, Øystein Mæland. Men han tiltrådte på et tidspunkt hvor han hadde liten mulighet til å gjøre reelle endringer, før terroranslaget og massedrapet skjedde. Fokuset må derfor rettes mot hans forgjenger, og de i hans forgjengers stab som fortsatt har formelt ansvar for de samme områdene.
Å ta de rette avgjørelsene i en kritisk situasjon. Mange enkeltpersoner kunne utgjøre en forskjell, og gjorde det. F.eks de sivile ved Utøya som hjalp til med å berge folk, tilby førstehjelp, åpnet sine hjem etc. Men dette handler også om politifolkenes evne til å ta avgjørelser uten å vente på ordre ovenfra. I denne sammenheng anbefaler jeg Elin Ørjasæters kommentar «Politi uten tillit«.
