Saken mot Anders Behring Breivik er eksepsjonell på alle måter. Derfor virker det som om så lenge noe kan kobles til saken, gir det et fripass til en slags unntakstilstand fra alt som er normale tilstander. Dèt så vi et godt eksempel på denne uken.
Justispolitikere fra flere partier uttalte at Anders Behring Breivik aldri kom til å slippe ut av fengsel. Det er lett å forstå at de fleste nordmenn ønsker at det skal være slik. Men dommen avsies ikke før 24.august. Og selv da vil ikke Breivik bli dømt til bokstavelig talt livsvarig fengsel. Norsk strafferett inneholder ikke slik straff.
Om Brevik kjennes utilregnelig og dømmes til psykisk tvungent helsevern blir det opp til fagfolk på feltet å vurdere hans psykiske helse efter behandlingen. Da kan han før eller siden slippe ut. Ingen kan garantere noe annet.
Om han av retten anses tilregnelig, vil han garantert idømmes forvaring. En særlig streng straff. Men med en øvre ramme. Derefter vil han kunne dømmes til tidsbegrenset forlenget straff. Igjen og igjen. Men: Det er ingen livstidsdom i bokstavelig forstand, og ingen kan med sikkerhet si om Breivik vil bli vurdert som like farlig efter 10, 20 eller 30 års fengsel.
Det problematiske ved justispolitikernes uttalelser er at de uttaler seg om èn konkret sak, der det ennå ikke er avsagt dom. Hadde dette skjedd før Breiviksaken, ville andre justispolitikere straks kommet på banen og slått fast at slike uttaleler rokket ved forholdet mellom og ansvaret til de ulike statsmaktene.
Politikerne lager lover. Domstolene dømmer. Den lovgivende og dømmende makt.
Hvis Breiviksaken har vært en vekker, enten det gjelder planlegning og utføring av terror, psykiatriens plass i rettsvesenet – eller straffeutmåling, så er det politikernes ansvar å gjøre noe med dette. Da får rettsvesenet de redskaper som er nødvendige for å utmåle en straff for så alvorlig forbrytelser som de Breivik er tiltalt for; terror og massedrap.
Politikerne bør holde seg unna synsing om straffeutmåling i konkrete rettssaker, eller i saker er det ikke er avsagt dom. For de skal ikke kunne påvirke domsavsigelse eller bevisvurdering i en konkret sak.
Et kjennetegn ved et fritt samfunn er at det bygger på rettsstatsprinsipper. Og på maktfordelingsprinsippet. Enhver folkevalgt må ha dette i ryggmargen. Spesielt efter terroranslag og massedrap fra en gjerningsperson som ikke vil at samfunnet skal bygge på disse prinsippene,
