Her om dagen så jeg AUF-leder Eskil Pedersen på t-banen. Da jeg kom hjem og fortalte dette til ungene mine, utbrøt en av dem: «- Du er heldig, Pappa!» Er jeg heldig? Nei. Det er Eskil Pedersen som er heldig. Og det er det mange grunner til.
Jeg så bare AUF-lederen i profil, og med ryggen til. Hadde jeg sett ham ansikt til ansikt hadde jeg kanskje stanset ham og bedt om et par ord. Sagt noe av det som jeg velger å skrive her istedet.
Eskil Pedersen har måttet tåle mye, i året som har gått efter massakren på Utøya. Idag hørte vi kanskje et svar, da han sa: «Ingen av oss var bygget for å møte en slik ondskap, Ikke dere. Ikke jeg.» Utøya hadde i flere tiår vært AUFs fristed. Men for ett år siden ble den et fengsel. Et mareritt av liv og død. Ingen var forberedt på en vel forberedt terrorist med et arsenal av våpen. Med planer om drepe. Ikke kun de 69 han klarte å ta livet av. Men samtlige. De skulle drepes direkte gjennom skudd, sprengstoff, brann eller indirekte ved å drukne i Tyrifjordens kalde varm. Som om ikke terroren og massakren var ille nok. I sannhet: Hverken Eskil Pedersen, de andre AUF’erne – eller det norske samfunnet var forberedt på slik ondskap.
Eskil Pedersen har stått oppreist som leder for sin organisasjon, som en del av regjeringspartiet – og som offentlig person. Ikke bare han, men forbausende mange sårede, overlevende og pårørende har klart å svare på de utroligste spørsmål fra almenheten. De har deltatt i debatter, møter og offentlige tilstelninger. En av de drepte AUF’ernes fedre er prest. Roald Linaker. Han sa idag at han i sitt yrke som prest har han møtt mange pårørende i sorg. Nå er han selv en sørgende pårørende, og aldri hadde han visst at det var så tungt. Sønnen døde på Utøya.
Eskil Pedersen var et konkret mål for Anders Behring Breivik på Utøya. Eskil og Gro Harlem Brundtland hadde Breivik forberedt spesielt bestialske drap på. Men Gro hadde reist før Breivik kom. Og AUF-lederen klarte å flykte. Kan noen fortenke ham i det? Han hadde rådgivere som umiddelbart forstod at det gjaldt livet. Ungdommer samlet til sommerleir er ikke forberedt på at en med massedrap i sinnet skall dukke opp. Heldigvis.
Idag minnes Norge de døde. Med de verdiene som man allerede dagen efter terroren og massakren uttalte at skulle prege Norge; åpenhet, demokrati – men ikke naivitet. De døde har vært minnet hele året. Gjennom minneseremonier, begravelser, konsertert – og under rettssaken. Massedrapsmannen og terroristen fikk til fulle se at det var engasjerte, bevisste personer han berøvet en fremtid. Når AUF og Ap på Utøya minnes de døde er det med sanger og artister som har et budskap kanskje ikke alle deler. Slik viser de at de dødes politiske arbeid videreføres.
I august kommer 22.juli-kommisjonens rapport. Det er lett å være enig med FrPs Siv Jensen og Venstres Trine Skei Grande idag. De uttalte at rapporten bør preges av ærlighet – både om det som fungerte og det som ikke fungerte. Ikke som oppgjør med enkeltpersoner. For alle involverte gjorde sannsynligvis alt de maktet og mer til – med de rammene de hadde. Men systemer sviktet. Skal vi unngå at nye terroranslag, for de er vi ikke garanterte mot at kommer, får så små følger som mulig. Om de ikke kan forhindres i å skje.
Politiets ressurser må bedres. Sikkerheten rundt offentlige bygninger og andre viktige steder må forbedres kraftig.
Efter 11.september 2001 innførte USA Patriot Act, Guantanamo-fengselet, og andre skjulte fengsler. Hva slags lover Norge skal få, som bidrar til å forhindre og redusere terror er det for tidlig å si. Lovene skal ikke uttrykke naivitet. Men de skal også ivareta verdier som åpenhet og demokrati. Det er en vanskelig balansegang. Vi har alle et ansvar for at det åpne samfunnet, ytringsfriheten og individets frihet bevares. Jeg håper at så mange som mulig deltar i debatten om lovene. Og om ressursene til nødetatene. Hadde et nytt terrorangrep skjedd idag hadde Norge fortsatt ikke hatt døgnbemannede politihelikoptre. Det burde være et tankekors. Jeg håper så mange som mulig deltar i denne debatten fremover. Det handler om hvilket samfunn vi skal ha i fremtiden, og hvilke verdier det skal bygges på.
I august kommer også dommen mot Anders Behring Breivik. Enten vil han bli kjent utilregnelig, og dømmes til tvungent psykisk helsevern. Eller så vil han bli ansett som tilregnelig, og da vil han bli dømt for sine handlinger. Personlig er jeg ikke i tvil om at han må anses som tilregnelig. Både dommen og rettssaken vil føre til ny debatt, om viktige sider ved vårt samfunn. Rettsstatsprinsippene – og ikke minst om psykiatriens plass i rettsvesenet.
Kommisjonsrapporten og dommen er nye milepeler som markerer at livet går videre efter terroren. Det vil vise om samfunnsdebatten lever og ikke lammes av terrorangrepet.
Eskil Pedersen er heldig. Han kan fortsette sitt politiske virke. Dèt var ingen selvfølge. Og han har valgt å ta gjenvalg som AUF-leder. Ingen ville kritisert ham om han hadde valgt å fokusere på seg selv og trekke seg ut av offentligheten. Det sier noe om styrken hans, at han velger å fortsette.
Jeg har vært politisk aktiv siden midten av 1980-tallet. Ingen meg bekjent har ønsket livet av meg. Slik er det med de fleste som er politisk aktive i Norge. Anders Behring Breivik valgte å ramme regjeringsbygget, og AUF. Fordi disse støtter et flerkulturelt samfunn. Men skulle dèt vært målestokken for hvem som skulle rammes av terror ville de fleste partier og ungdomsorganisasjoner vært såkalt legitime mål for terroristen. Derfor er angrepet på regjeringsbygget og på AUF et angrep på alle oss som ønsker å leve i et flerkulturelt samfunn. Og håndtere de utfordringer som dukker opp.
Det siste året har jeg hørt på mange som ikke er så heldige som oss som driver med politikk og er samfunnsengasjerte i Norge, gjennom deltagelse på Oslo Freedom Forum. Og snakket med noen av dem. Som Tutu Alicante fra Ekvatorial-Guinea, der en av verdens lengstregjerende diktatorer forfølger sine motstandere. Og Gilbert Tuhabonye, som såvidt overlevet et angrep fra landsmenn og naboer. Et angrep som kun skyldes ulik etnisk bakgrunn. Istedenfor å se individer, velger man altfor ofte å se mennesker som del av et eller annet kollektiv. Noe som tydeligvis gjør det lettere å fordømme, hate – og utøve vold. Eller akseptere at vold utøves.
Tutu og Gilbert er noen av dem som har minnet meg om at vi er heldige i Norge, som kan utøve vårt samfunnsengasjement i et stort sett fredelig samfunn. Der det politiske og offentlige ordskiftet foregår i fredelige former. Det er godt å vite at avstanden til folk vi er politisk uenige med ikke er større enn at vi kan vise solidaritet når vold, terror og drap rammer andre enn oss selv.
Du og jeg er heldige. Tross alt.
Eskil Pedersen er enda heldigere. For han skulle rammes av et politisk hat som var planlagt å ende i drap. Heldigvis gikk det ikke slik. Uansett hvor uenige man måtte være med Eskil Pedersen i konkrete saker skal vi være glade for at han og de andre overlevende fra Utøya ifjor fortsatt er blant oss, og kan utøve sitt samfunnsengasjement. For det er ingen selvfølge.
