Hvis du er av dem som mener journalister sjelden eller aldri tar selvkritikk bør du lese Harald Stanghelles kommentarartikkel på side 3 i Aftenpostens kulturdel idag. I efterkant av 22.juli-rettssaken fremfører han to beklagelser. Disse burde han nyansert.
Aftenpostens Harald Stanghelle har under rettssaken vært synlig i nærmest i alle kanaler og medier som kan oppdrives her til lands. Ihvertfall av de av en viss størrelse. Han har uttalt seg med en skråsikkerhet som har provosert mange.
Blant temaene han har uttalt seg om, er NRKs avsløring av intern uenighet i Den rettsmedisinske kommisjon, og om journalistenes arbeidsforhold i Oslo tingrett under denne unike rettssaken i norsk historie. La meg ta den siste først.
Tingrettens «manglende forståelse for offentlighet og tilstedeværelse»
var Stanghelles karakteristikk av arbeidsforholdene Oslo tingretts administrasjon hadde lagt opp til, før rettssaken startet.
Nå er tonen en helt annen: «Sett fra en medieside har ingen norsk straffesak vært håndtert bedre. De fysiske omgivelsene har vært glitrende. Det samme har servicen fra tingrettens administrasjon vært.»
Stanghelle har likevel med en viktig presisering, som går på åpenhet: «Mange av oss skulle nok ønsket at mer av saken ble tillatt direkteoverført. Samtidig må vi være oss bevisst at det ikke finnes noen annen sak der så mye har gått direkte ut til det store publikum.» Og ikke minst: «Så fortjener sakens dimensjon en diskusjon om de viktigste grenseoppgangene.»
Det er riktig at «mye har gått direkte ut til det store publikum.» Men det er ikke uvesentlig hva som har blitt kringkastet usensurert ut fra rettssaken. Den tiltaltes egen innledende forklaring og slutterklæring burde vært kringkastet på direkten. I tillegg burde det vært en bedre balanse mellom de vitnene som helt eller delvis deler Breiviks verdensbilde, og «ekspertvitner» og andre vitner som ikke gjør det. Vitner med en nasjonalistisk verdensanskuelse har i langt større grad enn andre vitner ikke blitt kringkastet.
Det er retten og ikke administrasjonen ved Oslo tingrett som har avgjort hva som skulle kringkastes og ikke. Så kritikken hva angår Breiviks og vitnenes forklaring må rettes mot dommerbordet. Og dèt burde Stanghelle gjort på en langt tydeligere måte enn i dagens kommentar.
NRKs «avlytting» av Den rettsmedisinske kommisjon
er en helt annen sak. Det ble helt på tampen av rettssaken kjent at NRK hadde ringt lederen for Den rettsmedisinske kommisjon, som glemte å avslutte samtalen han ikke hadde tid til å ta. Noe som førte til at NRK kunne lytte til kommisjonens diskusjon av rapporten fra de første psykiatrisk sakkyndige.
Kommisjonen hevdet seg avlyttet da NRK kunne avsløre at kommisjonen var delt i synet på den første rapporten om Breiviks psyke. Stanghelle skriver at han raljerte over dette, fordi NRKs Per Arene Kalbakk opplyste at NRKs avsløringer kom som følge av «normalt journalistisk kildearbeid». Dette stolte Stanghelle på, og regnet med at noen av kommisjonens syv medlemmer hadde lekket til NRK.
Men å lytte til en samtale man ikke er invitert til, er ikke normalt kildearbeid, skriver Stanghelle idag. Det kritikkverdige er ikke å lytte, ifølge Stanghelle. Journalister er og skal være nysgjerrige. Derfor «tilgir» Stanghelle NRKs «medlytt», noe også generalsekretær Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund har gjort.
Det kritikkverdige er imidlertid ifølge Stanghelle at NRK ikke informerte Den rettsmedisinske kommisjon om hvordan opplysningene om kommisjonens interne uenighet var kommet NRK ihende. NRK er blitt dømt i Pressens Faglige Utvalg for å ha brukt opptak de har fått som følge av at de glemte å fjerne en mikrofon på jakkeslaget til daværende SP-leder Åslaug Haga – som diskuterte sensitive saker med Fagforbundets leder Jan Davidsen. Avsløringene i den saken var interessante – men kom altså ifølge PFU på feil måte.
Stanghelle ber altså Den rettsmedisinske kommisjon om unnskyldning. De var «avlyttet», slik den hevdet, og som den nå har meldt NRK til Pressens Faglige Utvalg for.
Harald Stanghelle burde i denne sammenheng nevnt at Den rettsmedisinske kommisjon i løpet av rettssaken er blitt grundig avkledt for sin måte å forskjellsbehandle de to psykiatrisk sakkyndige-rapportene på. Kommisjonen hadde ingen bemerkninger til at de to første psykiatrisk sakkyndige ikke hadde satt seg inn i eller hentet inn ekspertise på Breiviks politiske univers. Hans sproglige nyskapninger var ikke nye likevel. Det de to, Synne Sørheim og Torgeir Husby, oppfattet hans politiske virkelighetsoppfatninger som vrangforestillinger.
Til tross for den interne uenighet som NRK avdekket i Den rettsmedisinske kommisjon har de syv kommisjonsmedlemmene vært enige utad. Lojaliteten til profesjonskolleger har vært sterk. Den ene av de sakkyndige har til og med vært overordnet for flere av kommisjonens medlemmer. At NRK ikke straks opplyste om den spesielle måten de var kommet i besittelse av opplysningene om kommisjonens janusansikt på, er kritikkverdig. Men opplysningene NRK fikk tak i, har vært av stor viktighet både for rettssaken og for almenhetens innsikt i den psykiatriske profesjons arbeidsmåter og lojalitetsbånd.
NRK fortjener minst like mye ros for sin avsløring som ris for sin metode.
