Mediene fokuserer idag både på leder- og kommentarplass samt i artikler på at Venstres ledelse igår sa nei til å utarbeide en felles borgerlig plattform før valget neste år. Et slikt nei er både riktig – og naturlig.
Venstres leder er årets politiske stjerneskudd skriver Dagsavisens sjefredaktør Arne Strand i en svært så sober kommentar i dagens avis, og gir Trine Skei Grande en 5’er. Strand karakteriserer Skei Grandes standpunkt om at forskjellene mellom FrP og Venstre som for store til at de kan sitte i regjering sammen, som «et standpunkt det står respekt av.» Han synes det er urettferdig at bare regjeringen gis karakterer og terningkast, og ikke opposisjonen. Følgelig har han gjort noe med akkurat dèt. Erna Solberg får 4, Siv Jensen 3 og Knut Arild Hareide 2. Venstre-politikere over det ganske land bør klippe ut/skrive ut denne kommentaren og ramme den inn. Den kan være en god trøst når Dagsavisen (og andre aviser) kommer i valgkampmodus, og begynner å klistre Venstre opp til FrP.
Dagbladet skriver på lederplass at «Trine blir tydelig». Avisen skriver at Trine Skei Grandes igår svarte på kritikken om at hun har dreiet Venstre mot høyre og flørtet med FrP. «Strategien var å ta kraftig avstand fra FrP.» Dagbladet skriver også at det ikke er aktuelt for et Venstre som ligger å vaker over sperregrensen å være med på en borgerlig plattform, slik Høyres Erna Solberg har tatt til orde for. For «Venstre må sanke stemmer.» skriver Dagbladet, men legger til at efter valget kommer tiden for kompromisser, for småpartier. Dèt er en altfor enkel analyse.
Også Aftenposten skriver på lederplass at Venstre velger «Velgere fremfor regjering». Avisen skriver at Venstre i sin jakt på velgere må være forsiktig med å seile under falskt flagg. De 20 gode grunnene Venstre igår presenterte for å bytte regjering er stikk i strid med politikken til partiene Venstre må samarbeide med for nettopp få til regjeringsskifte. Listen burde snarere døpes «20 gode grunner til å stemme Venstre» skriver avisen. Noe som naturligvis er riktig, men ikke bare det. De 20 grunnene er altså de Venstre vil fremheve for å skifte regjering.
FrPs ledelse kan ha 20 andre grunner. Hver av de fire partiene vil presentere sine grunner. Hvis et flertall av velgerne er enige, vil det bli regjeringsskifte efter valget neste år. Hvilke av disse grunnene som ender opp i et regjeringsprogram, er en helt annen sak.
Riktig å satse på egenprofilering
Det er lett å forstå at Høyre allerede nå ønsker å meisle ut en slags fellesborgerlig profil for å synliggjøre alternativet til dagens regjering. Samtidig er dette en dristig strategi. Erna Solberg kan ta en titt på partihistorien, og slå opp på kapittelet om forspillet til Syse-regjeringen. I 1981 og 1985 hadde Høyre valgresultater med tilslutning fra over 30% av velgerne. På landsmøtet Tromsø i 1989 satset Høyre hardt på profilering av egen politikk. Hverken «høstjakten» i 1986 eller forsøket på regjeringskrise i 1987 var vellykket. De tidligere regjeringspartnerne SP og KrF ble rene støttepartier for Gro Harlem Brundtlands 2.regjering.
Kort tid efter den sterke egenmarkeringen la likevel de tre partiene fra Willochregjeringen frem 22 punkter som fellesmerknad til regjeringens langtidsprogram. Disse skulle danne utgangspunkt for et felles regjeringsprogram efter valget i 1989. Fellesmerknaden kom som en bombe på det politiske miljøet generelt, og Høyres velgere spesielt. Men regjering ble det. Syse-regjeringen satt i et snaut år. Hardt presset fra et kraftig og pågående FrP, og underminert av et SP som tenkte mer på EU-kamp enn på hva de kunne få til i regjering. Valget i 1989 gjorde Syse-regjeringen helt avhengig av enten FrP eller Ap. Og de to store opposisjonspartiene hadde også flertall sammen – og kunne dermed stemme ned regjeringen om de ønsket.
Poenget med å trekke frem denne over 20 år gamle episoden er å vise at man holder velgerne for narr hvis man viser frem sin fineste garderobe, for så å iføre seg et lappeteppe der andres klær har bidratt mer til sluttresultatet enn ens egne.
Å forhandle ut fra styrke
Når man møtes til forhandlinger efter et valg så forhandler partiene ut fra den styrke velgerne har gitt en, og hvor viktig man er for prosjektets eventuelle suksess. Ved valget i 2001 falt Venstre under sperregrensen, og satt igjen med 2 representanter. Akkurat som i 2009. Men det var fortsatt borgerlig flertall. Sponheim var ifølge sine biografer inne på å trekke seg som partileder, men Bondevik og Petersen ba ham allerede valgnatten om ikke å lukke noen dører. Resultatet ble en borgerlig regjering der Venstre fikk flere statsråder enn partiet hadde representanter på Stortinget. Men partiet var valgtaper, og kunne ikke prege regjeringen. En trøst var det å slippe SP som regjeringspartner. Avstanden politisk sett til Høyre og KrF var mindre enn til SP.
For Høyre, som nå er suverent størst, er utvilsomt i en bedre forhandlingsposisjon enn 2009 hvis styrkeforholdet vis a vis FrP holder seg ved valget i 2013. Noe som både Høyre, Venstre og KrF også er mer komfortable med. At velgerne helst ser en regjering av flere partier, passer som hånd i hanske med Høyres strategi.
Når partiene skal sette seg ned ved forhandlingsbordet efter valget i 2013 vil det bli tautrekning om hvem som skal få mest gjennomslag. Da må man ha et mandat fra velgerne i ryggen. Hvis V og KrF er tilnærmet like store som FrP vil dette ha mye å si. Det samme vil avstanden mellom partienes standpunkter. Hvem ligger lengst unna sentrum i et slikt samarbeide, på de ulike saksfeltene?
Mandatet er altså oppslutningen. Et felles borgerlig program vil tilsløre hvilket mandat det enkelte parti har fra velgerne. For har velgerne som stemte på Venstre stemt på partiets program, eller på muligheten for et regjeringsskifte? Har de stemt på Venstres hjertesaker, eller på den felles borgerlige plattformen?
La oss se på avstandene mellom partiene:
KrF ligger lengst unna sentrum når det gjelder offentlig forbruk, av de fire partiene som vil ha regjeringsskifte. KrF ligger også lengst unna når det gjelder spørsmålet om å redusere skatter og avgifter, og når det gjelder å slanke staten (ikke bare forbruk, men også privatisering og konkurranseutsetting). Sannsynligvis ligger KrF også lengst unna hva de tre andre kan bli enige om i skolepolitikken.
Avstanden er størst mellom Venstre og FrP når det kommer til miljø, innvandring og integrering.
Polariseringen er stor i verdispørsmål, der de verdiliberale er i Venstre, Høyre og delvis i FrP. De verdikonservative er i KrF, FrP og delvis i Høyre.
Det er ikke uten grunn at både velgere og kommentatorer er spente på hvordan det er mulig å forene disse partiene på en felles plattform. Men når SV og Ap kan bli enige om utenriks- , forsvars- og sikkerhetspolitikk skal vel Høyre, Venstre, KrF og FrP klare å bli enige de også.
Og Syse-regjeringen kan virke både som inspirasjon og advarsel, også når det gjelder regjeringsprogram. For programmet finner du bakerst i Petter Thomassens bok «En regjerings fall» fra 1990. Programmet virker veldig høyrevridd. Det er utrolig at SP og KrF gikk med på dette. På den annen side eksisterte regjeringen bare ett år.
Liberaleren har anbefalt partiene å markere sin egen politikk, og dermed søke å oppnå sterkest mulig mandat ved eventuelle regjeringsforhandlinger neste år. Men også at partiene hver for seg ser på de fire partienes programmer og stortingsregnskap for hva de har gjort, foreslått og stemt for i fireårsperioden – og se på hva man faktisk kan bli enige om. Så stiller man best mulig forberedt, ikke bare for å få gjennomslag for egen politikk, men også for å få til levedyktige kompromisser i en regjeringsplattform. Efter valget neste år.
