Civita-leder Kristin Clemet forklarer i denne bloggposten forskjellen mellom privatskoler og friskoler. Hun synliggjør også de minimale forskjellene det er mellom regjeringen og de såkalte borgerlige partiene.
Siste del av Clemets bloggpost:
«Forskjellen på en rødgrønn regjering og de borgerlige partiene er ikke at de sistnevnte vil «privatisere skolen», mens de rødgrønne ikke vil gjøre det. Forskjellen er helt marginal. Sannheten er denne:
Det er fullt tillatt å etablere og å gå på en privat, kommersiell skole i Norge – der skoleeieren kan ta ut utbytte, og der elevene kan siles og må betale høye egenandeler. Den rødgrønne regjeringen har ikke gjort noe – altså INGENTING – for å endre på dette.
En friskole er, i motsetning til en privatskole, en skole som for det mest er offentlig finansiert, og derfor også offentlig regulert og kontrollert. Den kan bl.a. bare ta meget begrensede egenandeler, den kan ikke sile elever, og den kan ikke ta ut noen former for utbytte. Den rødgrønne regjeringen har bestemt at både friskoler og privatskoler skal hete «privatskoler» – men ellers har den rødgreønne regjeringen ikke gjort noe – altså INGENTING – for å endre på disse reglene for friskoler.
Det eneste – altså DET ENESTE – den rødgrønne regjeringen har gjort, er å bestemme hvilken profil en friskole må ha for å kunne motta støtte. Regjeringen later som den har gått tilbake til den gamle loven, slik den var før Bondevik II-regjeringen endret den, da man bare godkjente religiøse og pedagogiske alternativer – men det er ikke sant. Den rødgrønne regjeringen utvidet listen, antagelig for å få med typiske «SV-skoler» (f.eks. Mosse Jørgensens Nyskolen) og skoler det ville være for pinlig og bakstreversk å trekke tilbake støtten fra (som f.eks. internasjonale skoler eller toppidrettskoler).
I dag kan man således bli godkjent og motta støtte som friskole, dersom man driver på følgende grunnlag: Religiøst, såkalt anerkjent pedagogisk retning, toppidrett eller internasjonalt. Vil man drive på et annet grunnlag, må man enten etablere en privatskole, late som man er en religiøs skole eller f.eks. en montissori-skole (slik vi ser flere eksempler på) – eller vente til det kommer en borgerlig regjering.
For å oppsummere:
Den politiske debattens kjerne er ikke, slik statsministeren later som, om vi skal «privatisere skolen» eller ikke.
Den politiske debattens kjerne er denne: Skal vi akseptere friskoler som for eksempel profilerer seg på dans, drama, elektrofag, realfag eller rett og slett bare god kvalitet – eller skal vi kun akseptere religiøse og pedagogiske friskoler, toppidrett og internasjonale skoler?
Det er ikke alltid lett å forklare slike ting i en setning eller to – som politikere ofte blir avspist med i en debatt. Det gir de politikerne som velger å komme med lettvinte og overfladiske påstander, et overtak.
Men journalister bør lære seg sakene grundig – enten de kommer fra høyre eller venstre – slik at de kan stille kritiske spørsmål til påstander som den statsministeren nå stadig kommer med».
Bloggposten ble publisert 2. mai i år.
