Somaly Mam fra Kambodsja ble solgt til sexindustrien som 16-åring. Hun maktet å komme seg vekk, og skapte en organisasjon som hjelper andre prostituerte å starte et nytt liv. Boken skildrer så mye fornedrelse, lidelse og ondskap at det er uforståelig at hovedpersonen maktet å reise seg istedenfor å bukke under.
Kanskje du så henne i mediene eller under live-overføringen på nettet i forrige uke? Somaly Mam var tilstede på Oslo Freedom Forum for å fortelle om sin fortid som sexslave i Kambodsjas hovedstad Phnom Penh, for sin kamp for å komme unna sexindustrien, og arbeidet hun har gjort gjennom sin egen stiftelse (Somaly Mam Foundation) for å hjelpe andre unna tilværelsen som prostituerte – og over til et nytt liv.
Du kan se hennes tale på Oslo Freedom Forum her. Hennes innlegg ble fremført under sesjonen «Slavery in the shadows».
Somaly Mam er ikke hennes virkelige navn. Hun vet ikke hvilket navn hun fikk av sine foreldre, og hun har aldri kjent dem. Hun ble overlatt til en bestemor, som en dag forlot henne i landsbyen i nordøst-Kambodsja og bare vandret sin vei. Somaly vokste opp hos andre, helt tilfeldig. Mye av oppveksten tilbragte hun i skogen rundt landsbyen, og overlevet på hva hun fant av spiselige ting i skogen. Hun skriver at i Kambodsja forandrer folk navn til stadighet.
Noe av det mest slående ved skildringen av oppveksten er tilfeldighetene, og de løse familieforholdene. Somaly er født i 1970 eller -71 og få år senere kom Røde Khmer til makten. Hun gir dem ansvaret for hvordan Kambodsja er idag; Røde Khmer ønsket å skru tiden tilbake til år null. Byer, penger, utdannelse, familiestrukturer – alt skulle bort. Somaly skriver om sin egen barndom at det ikke var uvanlig med foreldreløse barn i Kambodsja, snarere skremmende vanlig. På den ene siden er det et land i en tilstand av konstant oppløsning hun skildrer; foreldreløse barn, menn som slår både koner og barn, som tvangsprostituerer sine koner (og barn), og som selger sine barn som en annen handelsvare – både til sexindustrien og som husslaver til andre kambodsjanere. Somalys skildring av egen barndom og ungdom frem til hun 16 år gammel ble tvunget til prostitusjon er en historie om tilfeldige voksne som hadde ansvaret for henne. Om vold, voldtekt. På norsk ville vi vel sagt at hun gikk for lut og kaldt vann.
Hvordan kan slikt gå an? Hvordan kan kvinner og barn som kontinuerlig mishandles og selges som en annen handelsvare bevare respekten for og lojaliteten til sine menn, fedre og bestefedre? For til tross for nærmest fraværet av familiestrukturer er lojaliteten til og tausheten om familiens indre liv et sterkt kulturtrekk i Kambodsja. Det som foregår i familien er privat. Man snakker ikke til andre om det. Voldtekt er skambelagt, men selv vold og mishandling unngår man å snakke om.
Til tross for ustabile forhold og en rekke forskjellige (og fremmede) «omsorgs»-personer, så fikk Somaly en viss skolegang. Og hun klarte seg bra. Likevel unngikk hun ikke å bli solgt som sexslave, efter først å ha blitt voldtatt. Men først ble hun giftet bort, til en soldat. Før hun hadde fått sin første menstruasjon. Da han forsvant, kom «bestefaren» og hentet henne. Fordi han var blakk solgte han henne til et horehus i hovedstaden Phnom Penh. Sult, mishandling og frykt skulle frata jentene livsmotet, og få dem til å avfinne seg med sin skjebne.
Skildringen av vold, tortur og fornedrelse i horehusene gjør det regelrett vondt å lese. Man kan være uforstående til den kaotiske oppveksten preget av tilfeldige voksenpersoner, og ha empati med henne (og andre) for en slik oppvekst. Men hva hun opplevet på horehuset er rystende. Som prostituert 16-åring var hun nærmest gammel. De fleste andre var langt yngre. Hun erfarte at liv var lite verdt. Andre prosituerte ble mishandlet til døde av kunder, og dumpet med søppel. Andre bare forsvant. Straffen for forsøk på å rømme kunne også i verste fall være døden. Hvordan blir et land som behandler sine barn og kvinner på denne måten?
Ved hjelp av europeiske kunder fra de mange hjelpeorganisasjonene i Kambodsja kom hun seg tilslutt unna sexindustrien, og reiste med mannen sin til Frankrike. Der fikk hun jobb, lærte seg sprog, fant ut hva hun ville gjøre med livet sitt; hjelpe andre til å komme seg bort fra sexindustrien.
Den andre delen av boken handler om nettopp dette, først etableringen av AFESIP (Agir pour les Femmes en Situation Precaire, or Acting for Women in Distressing Circumstances), så i 2007 The Somaly Mam Foundation, hvis visjon er: Envisioning a world where women and children are safe from slavery.
Hun startet AFESIP på våren i 1997, og etablerte efterhvert flere sikre hus og sentra der tidligere prostituerte kunne bo i trygghet, få helsestell og undervisning og lære seg et yrke. Få av dem ønsket å dra tilbake til foreldre eller familie, fordi de var redde for å bli solgt på nytt. Hun etablerte efterhvert også kontorer i Laos og Vietnam – fordi handelen med prostituerte (trafficking) er uavhengig av landegrenser. Jenter og ungdom ble reddet ut av prostitusjon, halliker (ofte kvinnelige) ble anmeldt, og mistanke om mord og slaveri ble også anmeldt. Efterhvert klarte hun å opparbeide seg et kontaktnett innenfor politiet og rettsvesenet – men like ofte oppdaget hun at andre politifolk og dommere var i lommen på sexindustriens bakmenn.
Efter mye motgang klarte hun å skape internasjonal oppmerksomhet rundtog hjelp til sitt arbeide, bl.a fra den daværende EU-kommisæren Emma Bonino, enken efter Daniel Pearl og mange andre.
Den engelske tittelen på hennes selvbiografi er «The road of lost innocence». På norsk er tittelen langt mer jordnær og talende: En kvinnes pris». Ayan Hirsi Ali har skrevet forordet i den norske utgaven, og skriver at hun har foreslått Somaly Mam til Nobels fredpris.
Det jeg sitter igjen med, er at Somaly Mam har vist et utrolig livsmot i en oppvekst preget av uforståelig elendighet. Det er ikke den materielle fattigdommen, mangelen på mat og skolegang som er mest slående, men den totale likegyldigheten både egen familie og andre voksenpersoner viser. Både overfor sine egne og andre barn og familiemedlemmer. At det i et fattig land som Kambodsja er viktigere for folk i maktposisjoner i politi, rettsvesen og det offentlige byråkratiet med penger enn en gjerning preget av verdier er kanskje ikke så rart. Det rare er at et land fortsetter å eksistere uten at de som lever på bunnen på en eller annen måte gjør opprør mot de som styrer landet på en ubønnhørlig vei mot et verdimessig sammenbrudd.
Hun Sen ble innsatt som sjef for en marionettregjering da Vietnam nedkjempet Røde Khmer i 1979. Han har siden styrt landet. Han har sabotert rettsoppgjøret med lederne for Røde Khmer, men rettsprosessen har kommet igang.
Som nevnt innledningsvis kom Somaly Mam til Oslo for å delta på Oslo Freedom Forum, på en del av konferansen som handlet om det skjulte slaveriet. I Norge har det i flere år vært fokus på fenomenet trafficking. Dette brukes blant annet som begrunnelse for å foreslå forbud mot tigging på offentlig sted (tiggerne kan være traffickingofre). Norge har også vedtatt en lov som gjør det forbudt å kjøpe sex i utlandet, og nordmenn som gjør dette kan straffes i Norge. Men de politikerne på venstresiden som har ivret for sexkjøpslov og skapt seg et navn ved å kjempe mot trafficking, de kunne jeg ikke se at var på Oslo Freedom Forum. Det er mulig de var der, og det er mulig de møtte Somaly Mam på andre steder enn OFF. Alt for ikke å signalisere noen form for offentlig støtte til OFF.
Men uavhengig av arrangement og organisator: hennes innlegg var sterkt. Hennes bok bør leses. Og lenkene til organisasjonene hennes gjør det mulig for den som ønsker. selv å bidra i kampen mot trafficking. Man kan bidra til å hjelpe de prostituerte til et nytt liv.
En kvinnes pris
Norsk Bokforlag
2011
212 sider
198 kr
Uib.
