Kan en som har blitt utsatt for tortur, og så vidt overlevet folkemord unngå å bli bitter? Unngå å tenke på hevn? Ja, sier den tidligere OL-deltageren Gilbert Tuhabonye fra Burundi. Hans fokus er på tilgivelse, og på fremtiden.
Blant de mange fascinerende menneskene jeg møtte på Oslo Freedom Forum var nettopp Gilbert. Han har erfart at mange kjenner til folkemordet i Rwanda, blant annet på grunn av filmen Hotel Rwanda. Men få kjenner til at folkemordet startet i hans eget land, Burundi. Rwandas naboland.
Gilbert Tuhabonye var taler på Oslo Freedom Forum i 2010. Der snakket han om tilgivelse, og om å gå videre.
Jeg ber ham fortelle om hva han opplevet i 1993.
– Som å gå på døde kropper
Det er 19 år siden folkemordet i Burundi. Først i desember i fjor kunne kunne han dra tilbake til stedet han unnslapp. Gilbert er helt rolig når han forteller om opplevelsen:
– Det var som å gå på døde kropper. Massakrene, torturen, alt kom tilbake. Vi ble bundet sammen. De slo oss i nakken. Vi ble paralysert. jeg ble ikke slått i nakken, men i brystet. Jeg klarte å beskytte nakken med armen min, men den fikk store skader.
Han viser meg den høyre armen sin, opp til albuen. Arrene er klart synlige. Han ble utsatt for tortur, men nekter å være et offer. Det er en av de mest bevegende samtalene jeg har opplevet. Men her er ingen tårer. Intet sinne. Bare ro og tålmodighet. Det er ikke til å fatte.
– Jeg gikk inn i sjokk, og mistet evnen til å snakke. Men vi må forsone oss med hva vi har vært gjennom, for å kunne se fremover. Derfor skrev jeg boken min; «This voice in my heart«. Den kom ut i mai 2006. Boken min er en bok om kamp, men den har tross alt en lykkelig slutt.
Et brev med håp
Han var tre måneder på sykehus i Burundi. Han mottok et brev fra et universitet i USA, Tullane-universitetet i New Orleans i Lousiana. De inviterte meg dit for å studere, med et stipend som finansierte utdannelsen min. Mens han var i USA trente han i La Grange, Georgia, for 1996-OL. Han ble bedt om å bære den olympiske fakkelen for Burundi. Han husker fortsatt seieren til Vebjørn Rodal. Efter OL valgte han å bli værende i USA. Han bel amerikansk statsborger for et år siden. Bildet av seremonien er på Wikipedia.
Mens han var på sykehuset møtte han også sin fremtidige kone. De giftet seg i Texas den dagen han ble uteksaminert fra universitetet. De har to barn.
– Jeg var et offer for borgerkrig, og overlevet folkemordet i Burundi. Isteden for å fokusere på hevn, ville jeg fokusere på tilgivelse. Jeg måtte frigjøre meg selv fra hevntanken. Jeg ville eliminere volden som er implisitt i hevntanken. Familien til de jeg kunne hevnet meg på, ville funnet meg. Voldsspiralen ville aldri sluttet. Jeg kunne også ha valgt på gå til sak mot regjeringen for å få erstatning for at livet mitt ble ødelagt i mange år.
– Alle trenger vann
Gilbert Tuhabonye valgte et helt annet fokus. Han stilte seg spørsmålet om hva han kunne gjøre for Burundi fremover. Og han fant svaret.
– Det alle trenger er vann. Når jeg reiser rundt og snakker spør folk: HVordan kan vi hjelpe? Jeg trenger ikke hjelp, så jeg måtte tenke en stund før jeg fant svaret. Der jeg vokste opp må folk gå lange avstander for å hente vann. Barn og unge mister skolegang fordi det må hente vann. Det sanme vannet brukes av både mennesker og dyr for å drikke, og for å vaske seg.
Å gå utenom den korrupte eliten
De flotteste husene i Burundi tilhører politikerne og eliten. Men Gilbert trenger ikke å bry seg om dem. For han går rett til lokalsamfunnene. Han kan hjelpe dem uten å være avhengig av en korrupt elite.
– Hvordan kan jeg gjøre en forskjell? Jeg grunnla Gazelle Foundation, som forsøker å skaffe folk i Burundis lokalsamfunn rent vann. De jeg vil hjelpe er de som ikke har stemme. De som ikke har tilgang til meg, til media eller politikerne. Vannet bringer folk sammen. De hjelper hverandre. Barn kan gå på skolen og få utdannelse. Barn er fremtiden. Hvis man kan gi dem styrke ved å gi dem rent vann og tilgang til utdannelse, vi hjelper dem.
Reiser midler ved å arrangere løp
For å skaffe penger til organisasjonen sin, arrangerer han løp. For det var jo det han gjorde før han flyktet fra Burundi. Han løp.
– Jeg var en langdistanseløper. Nå betaler folk for å delta i løpet jeg arrangerer, og utgiftene til å administrere arrangementet er lave. Dermed skaffer jeg penger som vi kan bruke på de menneskene som trenger hjelp. Vi forsøker å holde administrative utgifter i Gazelle Foundation på et minimum.
Han har erfart at folk på landsbygden i Burundi setter pris på arbeidet hans.
– Når jeg kommer til lokalsamfunn i Burundi opplever jeg gleden hos de folkene jeg har hjulpet. Og gleden skaper skjønnhet.
Og han har klare meninger om måten vestlig bistand er organisert på, uansett om den går fra stater eller via FN.
– Bistand hindrer folk i å være kreative
Han kan fokusere på fortiden, men jeg vil heller se fremover. Leve i nuet. Han håper at Burundi blir et fredelig land. Et land som ikke er avhengig av hjelp utenfra, men som skaper sin egen velstand.
– Da må vi begynne med basisbehovene; rent vann og utdannelse. Bistand gjør folk avhengige. Det er en dårlig vane, og hindrer folk i å være kreative på egne vegne.
– Jeg blir fri av å løpe
Han løper fortsatt 80 – 90 km hver uke, bare for å trene. Idag tidlig løp han forbi slottet og til Frognerparken. Å løpe gir ham en følelse av frihet.
– Å løpe gjør meg fri. Jeg kan slette krigen fra minnet mitt. Og det er en god måte å treffe folk på, og gjøre meg kjent med nye steder. Når man blir eldre kan man løpe lenger. Som ung var jeg sprinter. Men hvis jeg forsøker å løpe fort nå kan jeg skade en muskel. Nå kan jeg løpe maraton, for jeg trenger ikke løpe fort.
Han løper ikke bare for egen del. Han trener barn og unge i løping der han bor i Austin, Texas.
– Jeg forsøker å bruke meg selv og mitt liv som eksempel til å inspirere folk. Folk venter seg bitterhet når de vet hva jeg har gått gjennom. Men jeg vil heller fokusere på gleden jeg føler ved å hjelpe folk.
Gilbert Tuhabonye ble torturert, og overlevet såvidt folkemordet i Burundi. Han har tilgitt dem som gjorde ham så mye vondt og ville berøve ham livet. Og han har funnet sin livsoppgave.
– Jeg er dedikert til å hjelpe folk. Jeg er tent på den oppgaven jeg gjør. Det gir livet mitt mening. Å bringe vann til folk.
