Idag åpnet årets Oslo Freedom Forum, med sesjonen «In a different light», der det ikke var opposisjonelle og flyktninger som vitnet om overgrep. Istedet var det en fotograf, en kunstner, en journalist, en advokat og en fengselsreformator som stod i fokus.
Fotografen Thomas van Houtryve, journalisten og TV-programlederen Jeta Xharra, tidligere justisminister i Canada Irwin Cotler, den tidligere fangen Humberto Prado og kunstaktivisten Naomi Natale jobber alle med menneskerettigheter, diktatur og undertrykkelse i en eller annen form.
– Hmong-folket i Kambodsja vil aldri drømme om å si at kommunismen er død
Han ble kåret til årets fotograf i 2010, Thomas van Houtryve. Hans siste prosjekt har vært å fotografere i verdens siste kommuniststater; Nord-Korea, China, Vietnam, Laos, Moldova – og Cuba. Da verdens ledere feiret 20-årsjubileet for murens fall i 2009 var han i China, og fotograferte en filminnspilling – der kommunismens gjennombrudd i China skulle feires i en film om et stort slag der kommunistene vant over Guomindang.
Når sultkatastrofer skjer i Afrika kan vi lese om det i aviser og se det på TV-nyhetene, men ingen bilder eller TV-opptak kommer til oss av sultkatastrofene som skjer og har skjedd i Nord-Korea. Der har myndighetene lyktes i å skjule katastrofene for omverdenen.
China, Laos og Vietnam har kapitalismen blitt omfavnet på en måte ingen kunne forutse; av kommunistregjeringene. I China, som var først ute, er lederne og eierne av de største bedriftene alle medlemmer av Kommunistpartiet. Håndplukket for sin lojalitet.
I Laos bygges det vannkraftverk og kasinoer langs Mekongelven. Men lenger ute på landsbygden er det som om den kalde krigen aldri sluttet. Kritikk av arbeidsforhold er jevngodt med kritikk av Kommunistpartiet. Hmongfolket, som først var på franskmennenes og så på USAs side i krigene på 1950- , 60- og 1970-tallet, må leve i skjul. I små landsbyer og leire som raskt kan tas ned og fjernes bor Hmongfolket. De rømmer fra kommunistregjeringens militære styrker. De svakeste av dem, de som ikke rekker å komme unna når en leir brytes er de som først drepes av regjeringens soldater. Hmongfolket vil aldri finne på å si at kommunismen er død..
– Å være journalist i fredstid kan være vel så utfordrende som i krigstid
Ihvertfall hvis det du oppfattet som frigjøringskjempere som endelig turde ta opp kampen mot undertrykkerne og vant, forandres til en valgt politisk elite – som er korrupt. Dette var en av tre lærdommer Jeta Xharra hadde fått med seg. Fra hun som 19-åring var tolk for BBCs team under krigen i Sarajevo til hun som reporter dekket Kosovos frigjøringskrig fra Serbia. Blant befolkningen som hadde utøvet fredelig motstand fantes plutselig folk som hadde motet til å gjøre militær motstand; Kosovos frigjøringsarmè (KLA). Xharra var stolt av at heltene hennes vant – og oppnådde uavhengighet for Kosovo. Hun hadde imidlertid ikke forutsett hvilke problemer det skulle by på når frigjøringskjemperne ble transformert til en valgt politisk elite.
Da freden og friheten kom til Kosovo laget Xharra et talkshow der de dro til hver eneste landsby i Kosovo og presenterte kandidater til valgte posisjoner som ordførere etc og spurte hva de ville gjøre. Med lokalt publikum tilstede. Et år efter valget kom de tilbake for å stille de som ble valgt til ansvar for sine løfter. Fortsatt med lokalt publikum. Ikke populært. Hun og hennes stab i TV-programmet ble utsatt for bakvaskelseskampanjer i media.
Hun oppsummerte sin lærdom i tre setninger:
1. At det er minst like vanskelig å være journalist i fredstid som i krigstid, når frigjøringskjemperne blir en valgt – og korrupt – politisk elite
2. At når du stiller den korrupte eliten til ansvar må du selv ha penger som gjør deg uavhengig. Ytringsfrihet er rett og slett ikke gratis.
3. At det er viktig å ha internasjonale allierte (det var USAs ambassadør som tilslutt ba regjeringen trekke i trådene for å få programmet hennes på luften igjen).
En million ben – for å huske folkemordene i vår tid
Naomi Natale er en italienskfødt installasjonskunstner og aktivist. Hennes siste prosjekt heter «One million bones«; der folk lager kunstige (menneske)ben (skjelett-deler) som skal legges på bakken i Washington. De kunstige skjelettdelene skal anerkjenne og minne folk om folkemorden som har skjedd og skjer i Burma, Congo og Sudan.
Natale fortalte i sitt foredrag hvordan overlevende efter folkemordene blir minnet om dem de har mistet – uten å vite hva som faktisk skjedde med dem. Hvordan de som lager skjelettdelene føler seg delaktige i andres skjebne. Hun holdt frem et bekken hun har brukt månedeer på å lage, og fortalte om en kvinne som lever i Tsjad. Hun har mistet fire barn under flukten fra Sudan. Fortsatt lever fem andre barn hun har gitt liv til. Bekkenet symboliserer både fødsel og død – og den tynne linjen som utgjør grensen mellom livets ytterpunkter.
