Når man sitter trygt med sin pc i et av verdens fredeligste land og skriver om frihet fra røykelov, vinmonpol og landbruksreguleringer blir man mer enn litt ydmyk ved tanken på de heltene som nå kommer til Oslo fra alle diktaturer og autoritære regimer verden over, for å fortelle om sin kamp for frihet.
Se på oversikten over hvem som har deltatt på Oslo Freedom Forum de tre første årene det ble arrangert, og hvem som står på årets deltagerliste. Tenk så hvis det var statslederne i disse landene som kom til en konferanse. Ville det blitt demonstrasjoner fylt gatene i Oslo, og mediene vært fulle av protesterende folk og organisasjoner? Neppe. Tankevekkende, når man ser hva slags kaos det skaper når G8-møtene og tilsvarende toppmøter arrangeres.
Hvis undertrykkerne kom til Oslo
La oss se hvilket skrekkabinett av ledere som ville gjestet Oslo, hvis det var undertrykkerne og ikke de undertrykkede og opposisjonelle som kom:
Vladimir Putin fra Russland innsettes imorgen som president i Russland for en ny periode, Hugo Chavez fra Venezuela, Robert Mugabe fra Zimbabwe, kong Mohammed VI av Marokko, kong Hamad ibn Isa al-Khalifah av Bahrain, kong Abdullah av Saudi-Arabia, Nursultan Nazarbajev fra Kasakhstan, Hun Sen fra Kambodsja, Michel Martelli fra Haiti, Baburam Bhattarai fra Nepal, Teodoro Obiang Nguema Mbasogo fra Ekvatorial-Guinea, Rafael Correa fra Ecuador, og Tony Tan Keng Yam fra Singapore.
Om han turde å komme kunne norske myndigheter gjort alvor av den internasjonale arrestordren mot Sudans diktator Omar al-Bashir.
Noen diktatorer er blitt borte siden ifjor, uten at demokratisk er den første karakteristikken man tenker på om de nye makthaverne: Al-Munsif al-Marzuqi er interimspresident i Tunisia, landet som var først ute med å fjerne sin mangeårige diktator Zine El Abidine Ben Ali under den arabiske våren, men også Tunisia har en lang vei å gå før rettsstatsprinsipper og ytringsfrihet får fotfeste. Mustafa Abd al-Jalil leder overgangsrådet i Libya. Muammar al-Gadhafi ble døde som kjent for frigjørernes hånd ifjor.
Også en av fjorårets vinnere av Nobels fredspris, Ellen Johnson Sirleaf, ville måtte deltatt på et slikt toppmøte. Grunnen er at Charles Taylor ikke lenger er statsleder i Liberia. Kosovos onde nemesis, Slobodan Milosevic kan heldigvis heller ikke stille for Serbia (eller Rest-Jugoslavia) lenger. President Susilo Bambang Yudhoyono fra Indonesia ville kanskje kommet. Selv om det er lenge siden diktatoren Suharto ble styrtet har det ikke hjulpet Indonesias «skjulte koloni» Vest-Papua.
Du «savner» sikkert mange kjente fjes blant verdens diktatorer, og det er mange av dem. Bare sjekk ut tidsskriftet The Economists indeks over mer eller mindre autoritære regimer og rene diktaturer i verden.
«En sak som er større enn dem selv»
var karakteristikken en skuespiller gav av hva AKP’erne på 1970-tallet kjempet for. Vel, de kjempet for proletariatets dikatur, og relativiserte folkemordet under Pol Pot i Kambodsja.
Karakteristikken passer langt bedre på de mange som opp gjennom årene har deltatt som foredragsholdere på Oslo Freedom Forum. Totalt har det vært 121 deltagere fra 71 land. 36 av dem har vært i fengsel av politiske grunner, i tilsammen 175 år. 23 av dem har til og med blitt torturert. 20 er i eksil. Ialt har 21 diktaturer blitt eksponert på Oslo Freedom Forum. Ifølge indeksen til Economist (se over) er det fortsatt mange å ta av. Dessverre.
De fleste mennesker har sannsynligvis en enkelt og uavansert drøm om frihet for seg og sine. En drøm som handler om å leve i fred for innblanding i dagliglivet. En drøm som handler om å kunne ha en jobb å leve av, å få ta utdannelse, å ha tak over hodet, mat i maven og klær på kroppen. Kanskje håper de fleste også på å kunne leve i trygghet. Trygghet fra vilkårlig arrestasjon og fengsling. Trygghet for ikke å miste eiendommen, friheten – eller livet. Og frihet til å kunne si ifra dersom det blir nødvendig. Om maktovergrep. Korrupsjon.
I Norge og store deler av Europa og Nord-Amerika kan vi leve ut drømmen om frihet. Vi slipper å få politiet på besøk på arbeidsplassen eller i hjemmet når som helst på døgnet. Vi trenger ikke tenke på hvem som hører når vi kritiserer maktforholdene eller makthaverne. Vi slipper å tenke på om de vi snakker med er angivere som bidrar til å kaste oss i fengsel. Om vi har noe å klage over, så kan vi gjøre det.
Skal vi nøye oss med det? Skal vi i vår rikdom, fred og frihet lukke øyne, ører og munnen for urettferdighet i resten av verden?
Det er synd at ikke Oslo Freedom Forum ble arrangert før 01.mai-markeringene. For da kunne disse som resirkulerer gamle paroler og problemstillinger kanskje oppdage hvem som fortjener deres solidaritet i 2012.
En ny fredsprisvinner?
Ifjor fikk Leymah Gbowee fra Liberia som en av tre personer Nobels fredspris for 2011. Et halvt år tidligere var hun blant deltagerne på Oslo Freedom Forum.
De ekte frihetsheltene i verden er i Oslo de tre første dagene i neste uke. Torbjørn Jagland og resten av medlemmene i Nobelkomiteen bør følge godt med. Kanskje er den neste vinneren av Nobels fredspris blant deltagerne på Oslo Freedom Forum 2012.
