Når nå endelig rettssaken mot terroristen og massemorderen Anders Behring Breivik har startet gjelder den langt mer enn rettferdighet for drepte, overlevende og pårørende efter terrorangrepet mot regjeringsbygget og massakren på Utøya.
Som liberalist mener jeg at staten skal ha få og begrensede oppgaver. Blant de aller viktigste oppgavene er å beskytte menneskenes rettigheter – og gi dem trygghet for at rettighetene ikke krenkes. Dette betyr å at statsapparatet skal beskytte folk overgrep fra både staten selv, andre stater, individer og enheter som firmaer, organisasjoner etc. Politi, påtalemyndighet, domstoler og Forsvaret er dermed blant statens kjerneoppgaver.
22.juli ifjor klarte èn mann – sannsynligvis efter flere års planlegning – å bombe regjeringskvartalet midt i Oslo, og derefter gjennomføre en regelrett henrettelse av politisk aktive ungdommer på sommerleir. Hadde Breivik planlagt bedre ville ikke bombebilen stått rett over et garasjeanlegg. Isåfall kunne ødeleggelsene blitt langt større. Hadde han valgt en annen dag enn en fredag eftermiddag i fellesferien ville antallet drepte i regjeringskvartalet vært langt større. Hadde han gått motsatt vei enn han gjorde ville han brukt bare 5 – 10 minutter på å komme seg til et nærmest ubevoktet bygg; Stortinget. Han kunne gått inn i resepsjonen, kommet inn bakveien eller forsøkt å komme inn i garasjeanlegget – og utløst en bombe eller startet nok et drapsraid. I kaoset efter bomben i regjeringskvartalet hadde det vært fullt mulig å bombe også Stortinget, og derefter fortsette videre. Det kjent at Stortinget forble ubevoktet og usikret i flere timer efter at bomben i regjeringskvartalet hadde gått av. Han kunne altså bombet demokratiets to viktigste bygg her til lands. Og kanskje fortsatt til neste mål. Han har uttalt at medier sto på terrorlisten. Han kunne altså gått parallellgatene til Karl Johan ned til Jernbanetorvet, og f.eks sprengt en bombe i Aftenposten. Noe som også ville skapt kaos på det transportknutepunktet som Jernbanetovet er; med tog, busser, t-baner og taxiholdeplasser. Behring Breivik viste at det norske demokratiet er lett å ramme.
Venstres leder Trine Skei Grande har uttalt at Norge sviktet primæroppgaven 22.juli; å beskytte sine innbyggere. Dette går rett til kjernen av hovedoppgaven til staten, ifølge liberalismen.
i helgen opplyste Frank Aarebrot – motvillig innkalt som vitne i terrorrettssaken – at mange er lei av hele Behring Breivik og saken. Jeg har hørt mange reaksjoner som ikke er langt unna den som meddommeren la ut på Facebook dagen efter terrorangrepet; Breivik burde fått dødsstraff, det beste var om han ble skutt på Utøya, eller han burde blitt isolert og glemt i fengsel. Noen mener pengene som brukes på rettssaken kunne vært brukt på bedre formål. Efterlatte og deres representanter mener han ikke burde få fremføre noe politisk budskap i retten, osv. osv.
Jeg mener dette viser grunnleggende misforståelser om rettsstaten og dens prinsipper. Rettsvesenet skal, som ytringsfriheten, sikre at de mest avskyelige gjerninger og gjerningsmenn på samme måte som de mest outrerte ytringer får den samme behandling og den samme rettferdighet som resten av samfunnet. Alle individer har krav på en rettferdig behandling i retten.
Hadde Breivik blitt skutt på Utøya ville vi ikke fått det oppgjøret med hverken gjerningene hans eller motivet for dem som rettssaken vil gi. Ofre, overlevende og pårørende ville ikke oppnådd rettferdighet. Istedenfor å forstå handlingene og finne et motsvar ville vi risikert at «myten Anders Behring Breivik» ble dyrket i ekkokamre på nettet. Spekulasjoner om motiver, og om hva som «egentlig» skjedde ville florert.
Noen hevder at vi vet nok. At rettssaken ikke vil gi svar. Vel, allerede efter 2.dag av rettssaken har Behring Breivik fått komme til orde i nærmest fri dressur. Like egenregissert som uniformene, manifestet og videoen. Men har noe som helst av det som kom frem før rettssaken hatt noen virkning? Neppe. Dagens over en time lange enetale er allerede plukket i fillebiter og latterliggjort. Han har faktafeil både om personer, historiske begivenheter og utviklingstrekk, og selv på temaer han påberoper seg å være ekspert kan han settes fast og avkles (som med tempelridderne).
La oss ta noe så enkelt som en han oppfatter som en hovedmotstander; Dagbladets debattredaktør Marte Michelet. Han har tidligere oppgitt at han ville ta livet av henne på Utøya (men bommet på datoen). Tilfeldighetene gjorde at hennes mann Ali Esbati var der isteden. Han overlevet massakren. Michelet har vært aktiv som kommentator i Dagbladet, og skrevet om kontra-jihadismen, om de mest innvandringsfiendtlige grupperingene i samfunnet, og om innvandring og integrering generelt. I dagens tale i retten angrep Breivik Michelet ikke bare for å stå for det motsatte syn på muslimer og innvandring som ham, men også å ha fått barn med en innvandrer. Men han hadde knapt et eneste faktum riktig; Ali Esbati er ikke muslim – men ateist. Han er ikke araber men iraner (av Breivik kalt «berberaraber«). Akkurat som Grand Prix-vinneren i år; Tooji. Angrepet på Marte Michelet, Ali Esbati og deres felles barn er et angrep på det flerkulturelle samfunnet, og innebærer et forsvar for «raserenhet». Hvor har vi hørt slike budskap før? Hvis det står like dårlig til med faktaene han bruker som grunnlag for sin idèmessige overbygning, så raser det hele sammen som et korthus. Derfor er det viktig å få avdekket hva han faktisk mener, og hvordan han argumenterer. Dette er jo motivet hans. Hvis motivet hans kan plukkes fra hverandre som et budskap uten sannhet, står han naken tilbake. Også de som deler mange av standpunktene – men uten å være medansvarlige for terrorisme og massedrap – vil komme til å stå temmelig avkledte tilbake.
Men rettssaken handler ikke om å fastslå skyld, og utmåle straff. For Behring Breivik har sagt seg skyldig. Han ble tatt på fersk gjerning. Han har efterlatt seg så mange spor at skyld vil bli fastslått hinsides tvil i rettssalen. Det er slik kriminelle handlinger stilles til ansvar i en rettsstat.
Norge sviktet 22.juli. Norge har politi, påtalemyndighet, sivil og militær sikkerhetstjeneste, og grensekontroll. Likevel sviktet det i beskyttelsen av individers rettigheter og trygghet. Kanskej vil rettssaken og utredninger og kommisjoner som er i arbeid sammen legge et puslespill som dokumenter hvordan og hvorfor det sviktet så fundamentalt. Noen mener vi har nok informasjon. Jeg mener nettopp svikten 22.juli er noe av det viktigste i rettsoppgjøret og undersøkelsene. Kanskje vil vi få avdekket mer om politiets handlinger og ikke minst deres vurderinger. Misforhold i forklaringer, lydlogger og politiets egen granskning.
Tidligere PST-sjef Janne Kristiansen uttalte at Norge måtte vært en STASI-stat om man skulle stanset en soloterrorist som Behring Breivik. Substansen i dette utsagnet kan godt være riktig. Et samfunn som overvåker sine individers meninger (gjennom å registrere uttalelser på nettet), kjøp av varer og tjenester (f.eks via internett), vil bli et samfunn med ganske sterk kontroll. Ingrediensene til bomben er f.eks vanlige i norsk landbruk. Skal vi overvåke alle bønder? På den annen side er det ulogisk at en som skal drive med økolandbruk kjøper kunstgjødsel. Er det nok til å alarmere politiet? Neppe. Men kanskje hadde det øket interessen for hva Breivik foretok seg på gården. Liberaleren ønsker ikke et overvåkningssamfunn. Men kunne Breivik vært stanset på andre måter?
Terroren og massakren har avdekket ressurssvikt hos politiet. Det gjelder nødnettet, helikopter-kapasitet, antallet politifolk på jobb, osv. osv. Det gjelder også sikring av viktige samfunnsmessige bygg som regjeringsbygget, høyesterett og Stortinget. Men også svikt i planlegning, koordinering og reaksjon da angrepet først kom. Politiet, sivil og militær efterretning, forsvaret og alt som skal sikre individenes rettigheter og trygghet må ha ressurser til å ivareta sine oppgaver. Hvis ikke vil staten fortsette å svikte sine borgere i dèt som er selve primæroppgaven for staten.
Det er like viktig med innsyn, kontrol og efterprøving av etatene som skal sikre våre rettigheter og vår trygghet. Ingen betviler at politiet gjorde hva de kunne 22.juli. Men for lære av terrorangrepet må de kritiske spørsmålene stilles ved politiets valg denne dagen. Hva de gjorde og ikke gjorde, og hvorfor.
Mange er redd for at rettssaken skal bli et sirkus. AUF-leder og overlevende fra Utøya Eskil Pedersen uttalte før helgen at rettssaken ikke må politiseres. Jeg mener dette er helt feil. Den er politisk. Både fordi Behring Breivik er en politisk terrorist. Han hadde en politisk begrunnelse og et politisk mål med sin terror og massakre. Jeg har allerede skrevet her på Liberaleren hvor overrasket jeg er at det er vanskelig å få aksept for tanken om en politisk motivert massemorder.
AUF-lederens uttalelse føyer seg inn i rekken av utspill fra overlevende, pårørende og støttegrupper. Man er redd for at gjerningsmannens tanker skal spres. Det hele minner om tankegangen bak begrensninger i ytringsfriheten; noen tanker er for farlige til at de kan tillates å bli fremført og debattert åpent. Men det er jo nettopp dette Behring Breivik hevder at har motivert ham til handling (vold) fremfor debatt; at det er visse spørsmål og temaer som knapt kan diskuteres.
Er det noe dagen idag har vist, så er det at Behring Breiviks idèmessige univers er så fremmed, så lite sammenhengende, og så fullt av faktafeil, at er det noe alle vi som er uenige med Breivik i vil tjene på (både av faktum og av politiske synspunkter), så er det at han avkles i all offentlighet. Når faktafeilene avsløres, mister hans tankeverden sin kraft. Han fremstår som en dilettant uten grep om virkeligheten.
Mange har hevdet at vitnelisten full av kjente personer vil forsterke inntrykket av sirkus. Det tror ikke jeg. For i motsetning til Breivik vil vitnene forholde seg til rettens rammer, og være seg sitt ansvar bevisst. Få vil ønske å bli assosiert med Breivik – selv om man kanskje skulle dele verdensbildet hans – eller deler av dem. Blant vitnene er Fjordman, Hanne Nabintu Herland og Hans Rustad i Document.no. Like viktig som det er å konfrontere Breiviks verdensbilde er det å få høre hvordan han har tenkt å bruke disse vitnene til inntekt for sitt syn. Og om de lar seg bruke. Fjordman skal ha ytret ganske ekstreme standpunkter på bloggen Gates of Vienna. Rustads nettsted er eksempel på et av de omtalte ekkokamre på nettet, der innvandringsmotstandere og skeptikere til islam egger hverandre opp til fortsatt kamp mot såkalt islamisering.
En rettsstat må gi rettferdig, nøytral og verdig behandling av sine verste kriminelle. En rettsstat må stille dem til ansvar som stiller seg utenfor loven. Et fritt samfunn må debattere sine demoner i offentlighet. De minst tiltalende synspunktene må konfronteres, ikke sensureres eller forties. Ytringsfrihet innebærer ingen publiseringsplikt. At du ytrer deg innebærer ikke at du må tas seriøst, eller at du vil få tilslutning. Det avhenger av substansen i standpunktene – og om det finnes logikk eller bare tankespinn bak dem.
Fordi jeg ønsker en så god rettstat i Norge som overhodet mulig er rettssaken mot Anders Behring Breivik også min rettssak. Jeg ønsker å se en rettferdig, nøytral og verdig rettssak. Jeg ønsker å vite hvordan en soloterrorist ikke ble stanset tidligere, og hva som forhindret politiet og PST i å stanse ham. Og ikke minst ønsker jeg et ideologisk oppgjør med løgnene, faktafeilene og den kollektivistiske tenkningen bak Eurabia-teorien.
Det er intenst ubehagelig for overlevende og pårørende å høre hvordan deres kjære døde. Og hvordan mange ble skadet. Ingen forventer at de skal være tilstede i retten hver dag og høre hvert ord, høre alle lydlogger som blir avspilt, se alle filmer eller bilder som måtte bli presentert for retten. Det er ikke så vanskelig for oss som ikke er AUF’ere eller Ap-medlemmer og sympatiserer å forstå at et så stort tap skjedd på en så grusom måte er noe man ikke ønsker å rippe opp i.
Men rettssaken mot Anders Behring Breivik gjelder ikke kun de overlevende og ofrenes pårørende. Den gjelder ikke bare AUF og Ap. Rettssaken gjelder det verste angrepet på det norske demokratiet i fredstid. Den skal vise styrken i rettsstaten. I demokratiet og det åpne samfunnet.
Rettssaken angår oss alle. Derfor tilhører den oss alle. Rettssaken mot Anders Behring Breivik er en sak for alle oss som ønsker at samfunnet skal bestå uten den negative innflydelsen fra terroristen og massemorderen. Vi så det i dagene og ukene rett efter 22.juli. Med samhold, omtanke og rosetog. Rettssaken er en del av den samme prosessen; at Behring Breiviks gjerninger blir pådømt og straffet, og at samfunnet går videre. At alt vi kan lære blir til det positive; styrking av rettsstatens bestanddeler, styrking av samholdet, styrking av det frie samfunnets pillarer – som ytringsfriheten. Og det sivile samfunnets beste kjennetegn; samhold, omtanke og omsorg.
