I 2009-valgkampen gikk Venstre seg bort i avgrensninger om regjeringssamarbeid. Hvis Venstre nå klarer å være åpne om samarbeid og tydelige på sine politiske avgrensninger, unngår partiet kanskje at det oppstår misforståelser som skremmer bort velgerne.
Foran valgkampen i 2009 lå det an til at Venstre kunne komme på vippen alene eller sammen med KrF. De to hang sammen som erteris, men det var Sponheim som kom i fokus. For FrP lå an til å bli svært store. Kanskje større enn Høyre. Hva ville Venstre gjøre hvis de to blå partiene bestemte seg for å danne regjering sammen? «Heller Jens enn Jensen» svarte Sponheim.
Hvordan skulle dette tolkes? På Liberaleren forsøkte jeg meg med høyttenkning rundt dette temaet flere ganger, med basis i norsk parlamentarisk tradisjon. Hvis partiet eller partiene bak en regjering taper et valg leverer man inn regjeringens avskjedssøknad så snart Stortinget er samlet. Avtroppende statsminister må så gi kongen dèt råd å gå til opposisjonens leder – eller til stortingspresidenten. Sistnevnte ville isåfall måtte sondere terrenget for en ny regjering blant partienes parlamentariske ledere.
Jeg pekte på følgende alternativer for Venstre:
1. Hvis Siv Jensen/Erna Solberg kom for å be om støtte til en regjering av de to partiene, kunne Venstre si at en slik regjering ville bli møtt med mistillitsforslag allerede i trontaledebatten. Da ville Venstre ha markert at det ikke var et støtteparti for en slik regjering. Men medmindre Ap, SV, SP og KrF stemte for forslaget – eller fremmet egne forslag med samme innhbold, ville H/FrP-regjeringen tiltre og begynne å arbeide.
2. Hvis Siv Jensen/Erna Solberg kom for å be om støtte til en regjering av de to partiene, kunne Venstre si at man ville kvele en slik regjering i unnfangelsen, ved å gi støtte til at Ap dannet en mindretallsregjering. Dèt ville være den mest bokstavelige tolkning av Sponheims utsagn.
3. Hvis Siv Jensen/Erna Solberg kom for å be om støtte til en regjering av de to partiene, kunne Venstre si at de fikk gjøre hva de ville men Venstre ville anse seg selv som et opposisjonsparti – og eventuelt forhandle om støtte fra sak til sak, men uten noen form for forpliktelser.
4. Hvis avtroppende statsminister Jens Stoltenberg fulgte sin læremester Brundtlands eksempel fra 1986 og ba stortingspresidenten gå en runde med alle de parlamentariske lederne, kunne Sponheim peke på Jens Stoltenberg. Da ville ikke H og FrP engang få muligheten til å starte å forhandle. Ap ville danne mindretallsregjering, støttet av SV og sentrumspartiene.
Jeg forsøkte forgjeves å få Sponheim og Venstre til å avklare hvilket alternativ som var mest aktuelt. Og det gjorde også andre medier. Uten hell. Men fokuset forhindret Venstre fra å snakke politikk. Venstre gjorde et lite vellykket forsøk på å vri Sponheims utsagn i retning av «hverken Jens eller Jensen», for p rette oppmerksomheten mot partiets foretrukne samarbeidspartnere; partiene fra Bondevik II-regjeringen. Uten hell. Alle var opptatt av hva slags regjering Norge ville få. Så lenge ingen av de borgerlige partiene ville si at det ville si at borgerlig flertall ville gi borgerlig regjering, skapte det en usikkerhet som kan ha påvirket valgresultatet.
I rettferdighetens skyld skal det sies at Venstre ikke var alene om å være uklare i spørsmålet om hvilken regjering Norge ville få efter valget. KrF fulgte Venstre et stykke på vei. FrP fulgte den strategien partiet utformet efter lærdommen fra Syseregjeringen (1989/90); FrP støtter ikke en regjering man selv ikke deltar i. Og de som lurer på hvilke praktiske følger dette ville fått i regjeringsalternativer efter valget, kan bare bytte ut Siv Jensen med Lars Sponheim i de fire alternativene over. Kanskje ville Jensen pekt på Jens, med begrunnelsen om at forskjellen på Bondevik II-partiene og Ap tross alt er små. Og kanskje en tilleggsbegrunnelse om at H, V og KrF er udemokratiske som nekter FrP regjeringsdeltagelse.
Norge slapp nok en runde med «borgerlig kaos». Høyre ble større enn FrP – men den rødgrønne regjeringen sikret fortsatt flertall og fire nye år. Sponheim og Høybråten er byttet ut med Trine Skei Grande og Knut Arild Hareide. De to har vist seg å ha lært av fiaskoen i 2009.
Venstre har inntatt den holdning at borgerlig flertall skal gi borgerlig regjering. Dette betyr at i en situasjon efter valget neste år der Høyre og FrP bestemmer seg for å danne regjering sammen vil Venstre kunne samarbeide fra sak til sak. Omtrent som i alternativ 3 over. KrF har ikke bestemt seg, men de politiske signalene – som nei til å la folk beholde mer av egen inntekt – ikke akkurat er lovende for hva slags politikk det er mulig å få flertall for. FrP har ikke endret holdningen som er beskrevet ovenfor.
Ifjor kom de første signalene om en kursendring i Venstre, da Unge Venstres landsmøte vedtok en resolusjon om regjeringssamarbeid. Mange tolket dette som en blankofullmakt til å gå i regjering med FrP – men dette var å trekke vedtaket altfor langt. Man skal ikke mer enn lese resolusjonsteksten før man forstår at de politiske forskjellene slett ikke feies under teppet men nettopp brukes for å poengtere at regjeringssamarbeid er uaktuelt. Derimot er samarbeid fra sak til sak – uavhengig av hvilket av partiene som faktisk deltar i regjering – er fullt mulig.
På nyåret iår kom det reneste ballongslipp av blå prøveballonger for samarbeid med FrP fra ulike deler av Venstre. Vi har hørt om få reservasjoner fra Venstres «gressrøtter» på fylkeslagenes årsmøter. Det sies at Venstres ledelse ikke ønsket noen resolusjonsvedtak a la UV-landsmøtet. Partiledelsen ønsket at landsmøtet dermed kunne stå friere. De siste signalene som er kommet tilsier at landsmøtet denne helgen kommer til å begrense eventuelle invitasjoner til regjeringssamarbeid til Høyre og (dessverre) KrF. Men partiet vil ikke vedta noe ultimatum – slik Sponheim formulerte det før 2009-valgkampen (heller Jens enn Jensen) – mot at FrP skal i regjering.
Valget av partner(e) overlates til det største partiet, som nå er Høyre. Høyre må velge mellom sentrum og FrP, eller eventuelt regjere alene. Det er de tre alternativene borgerlig innstilte velgere de facto vil ha å velge mellom. Hvordan du stemmer avgjør hvordan du vekter alternativ – og politikk. Stemmer du på Høyre gjør du dette partiet sterkt – samtidig som det er helt uvisst hvilket av de tre nevnte alternativene du får. Stemmer du Venstre eller KrF styrker du sentrumspreget på politikken – og det vil kanskje gi regjeringsdeltagelse til disse partiene. Stemmer du FrP styrker du dette partiets politiske prioriteringer, og gjør det kanskje sterkt nok til at Høyre og FrP danner regjering sammen.
FrPs velgere kan imidlertid risikere at partiet heller peker på Ap, hvis Høyre velger sentrum eller alenegang fremfor samarbeid med FrP. Kun FrP kan avklare om partiet vil forlate sin nåværende holdning, og si det samme som Venstre; at borgerlig flertall gir borgerlig regjering (selv om FrP ikke deltar).
Senest denne uken fikk vi et eksempel på at de fire partiene «jobber seg sammen» i forslag og såkalte merknader i Stortinget, i næringspolitikken. Et sentralt element i borgerlig næringspolitikk er imidlertid på la personer og bedrifter få beholde mer av inntekten sin selv. Så hvordan KrF kunne være med på dette, er litt uklart få dager efter at fylkeslederne sa et bastant nei til lavere skattenivå.
Lørdag vil Aftenposten trykke intervjuer med samtlige av de fire borgerlige partilederne, der de blant annet snakker om samarbeidsforholdene. At Venstre (og kanskje KrF) avklarer sitt syn på regjeringssamarbeid over et år før valget er efter min mening klokt. Da får man bedre tid til å utarbeide felles politikk – og til å profilere sine egne saker. For alle de fire partiene er nødt til både å flagge sin vilje til samarbeid -samtidig som de profilerer sin egen politikk så sterkt de kan. For i regjeringsforhandlinger er målet å få størst mulig gjennomslag for egen politikk. Og man forhandler ut fra den styrken velgerne har gitt med sin stemmeseddel.
KrF står i sterk opposisjon til H, Venstre og FrP når det gjelder skattepolitikk. men KrF og Venstre frontkolliderer med FrP når det gjelder økonomisk politikk, miljø, bistand og integrering. Hvordan de skal kunne formulere seg ut av dette er ikke lett å se. Men ingen skal si at det er umulig. Høyre og SP klarte det i Syse-regjeringen, selv om den holdt i bare ett år.
Kristin Clemet, tidligere Høyre-statsråd og nå leder for tankesmien Civita har på sin blogg formulert noen råd eller «kjøreregler» til hvordan de fire borgerlige partiene bør bygge samarbeidet.
Kanskje kan de fire partienes ledere, folkevalgte og tillitsvalgte legge seg på minnet ordene fra Venstres siste statsminister, Johan Ludvig Mowinckel: «»La oss ikke tale for meget om samling, men la oss øve samarbeid.»
—
Mowinckel-sitatet er hentet fra boken «Mellom plikt og lyst. Norske statsministre 1873 – 2010 (Dinamo forlag 2010).
