– Han var ikke gal, bare ond. Dette sa en av de overlevende fra massakren på Utøya 22.juli ifjor, efter at de rettsoppnevnte psykiatrisk sakkyndige idag la frem sin rapport om Anders Behring Breivik. De konkluderte at han ikke er psykotisk, hverken i observasjonsperioden eller under terrorangrepet og massakren 22.juli.
Da den første psykiatrirapporten om Anders Behring Breivik kom, var konklusjonen til Synne Sørheim og Torgeir Husby at han var psykotisk. Altså var han strafferettslig utilregnelig. Dermed ville han slippe straff, men bli idømt behandling istedet. Mange AUF’ere og pårørende efter Utøya-massakren gav uttrykk for at hvis dette var fagpersonenes konklusjon, ville de ikke utfordre den – men akseptere resultatet av observasjonen. Men mange slo seg ikke til ro med konklusjonen fra de to sakkyndige, og tingretten oppnevnte to nye; psykiater Agnar Aspaas og lege Terje Tørrisen. Idag la disse frem sin rapport. Den hadde stikk motsatt konklusjon. For mange er dette en lettelse. Behring Breivik var og er tilregnelig. Han kan straffes. Men siste ord er ikke sagt. Retten skal vurdere alle bevis, og også observere Breiviks oppførsel, utsagn og reaksjonsmønster under rettsforhandlingene.
En lettelse om han var gal?
Det forundret meg at pårørende og overlevende så lett kunne slå seg til ro med konklusjonen om at Breivik var psykotisk. For ondskapen hans var til å ta og føle på. Langvarig og grundig planlegning av en terroraksjon mot hjertet av det norske demokratiet – og med en ideologisk motivert begrunnelse både for terrorbomben og for massedrap på politiske motstandere.
Er det i det norske konsensusdemokratiet så vanskelig å forstå og akseptere at det finnes politiske ytterfløyer – som både forakter demokratiet, og vil bruke Machiavellis ord om at «hensikten helliger middelet» for å nå sine mål? Rygger vi i møtet med en ideologisk motivert ondskap fordi vi ikke forstår at noen kan følge en ideologi så langt at den resulterer i massedrap på barn og ungdom?
Noen har tatt til orde for at når bevisene er uomtvistelige, terroristen og massedrapsmannen er tatt, og det foreligger tilståelse, så er bruken av så store ressurser på en rettssak meningsløs. Men er begrunnelsen for handlingene helt uvesentlig? Hvis gjerningsmannen er rett ut sagt gal, er det kanskje lettere å forstå. For galskap kan ikke forstås (muligens med unntak av fagpersoner). Man må bare forholde seg til at galskap finnes – og gjøre hva man kan for å unngå at gale mennesker får mulighet til å forvolde skade ved å utøve galskapen.
Efter at den første rapporten fra de sakkyndige forelå, kom det foruroligende informasjon om sikkerheten rundt de som blir behandlet for psykoser, og hvor langvarig den er. Sikkerheten er ikke tilfredsstillende til å håndtere en pasient av Breiviks kaliber, og mange av de som behandles slippes ut forholdsvis raskt.
Ideologisk motivert vold
er historien full av. Enten det er totalitære ideologier, religion – eller motstand mot dem som sitter med makten i et samfunn. Derfor burde det ikke være så vanskelig å akseptere at den ytterste ondskap kan bli utøvet – når det foreligger en sterk nok motivasjon. At opportunister også kan benytte anledningen til å få utløp for hevn, aggresjon, hat eller kompensert mindreverdighetskomplekser kan også skje. Sannsynligvis var ikke alle norske torturister under 2.verdenskrig overbeviste nazister.
Både Hitlers naziregime, samt Lenins, Stalins og Maos kommunistregimer begikk grusomme overgrep, hinsides fatteevne. Tallene på drepte blir så store at det er vanskelig å forholde seg til dem. Noen få blir symboler for de mange. Også i nyere historie har eksempler på ufattelig ondskap; realiseringen av Pol Pots drømmesamfunn i Kambodsja medførte utrolige lidelser og 1,7 millioner drepte. Selv når du står ansikt til ansikt med enkle torturredskaper og de overlevendes malerier som skildrer ugjerningene er det vanskelig å fatte. Pol Pots drøm ble ikke stanset før i 1979. Like vanskelig som når man står ansikt til ansikt med slaktekrokene i fengslene til Hitlers 3.rike og gasskamrene i konsentrasjonsleirene. Militærdiktaturet i Argentina (som endte i 1983) torturerte sine ofre, dopet dem ned og slapp dem i neddopet tilstand fra fly over åpent hav – til den sikre død. Torturofrenes unger ble annektert av torturistene og oppdratt som deres egne. Baader Meinhof-banden, ETA, IRA og andre terrororganisasjoner har gjennomført ideologisk motiverte bombeattentater, drap og andre forbrytelser.
Religion har vist seg å være en sterk drivkraft for onde gjerninger, enten vi bruker korstogene, inkvisisjonen, heksebrenninger eller spanske conquistadorer som eksempel. I moderne tid har vi angrepet på World Trade Center, togbombene i Madrid og angrepene på busser og t-baner i London som eksempler på religiøs terror.
Et mislykket individ med ønske om oppmerksomhet?
Kan vi sammenligne Anders Behring Breivik med Hitler, Himmler, Eichmann, Lenin, Stalin, Mao, Pol Pot – eller torturistene til Galtieri? Hva med Tomás de Torquemada? Mohammed Atta? Andreas Baader? Ulrike Meinhof?
Anders Behring Breivik var totalt ukjent i norsk offentlighet før 22.juli 2011. Han var mislykket i forretningslivet, i politikken – og på alle andre områder, kan det se ut til. Hans manifest fremstår mer som et «klipp og lim-dokument» enn som en selvstendig utformet ideologi. Ingen av dem han påberoper seg som forbilder vil kjennes ved ham. Selv om nettdebattene han frekventerte og bloggpostene til forbildene inneholder dulgte ord og vendinger om oppgjør med dem som ikke deler virkelighetsoppfatningen, forsvar mot «invasjonen» etc. er det ingen av forfatterne som vil akseptere at Breiviks handlinger er hva de tolker inn i sine egne innlegg. Og de kan ikke ta ansvar for hvordan han har tolket dem.
I den fremlagte rapporten idag uttaler de sakkyndige at Anders Behring Breivik «til en viss grad» er dyssosial og narsissistisk. Har Breivik i takt med den økende graden av mislykkethet utviklet et totalt forvrengt selvbilde, diktet og iscenesatt sitt eget liv i en slik grad at han selv tror på sin egen fantasi? Har ønsket om oppmerksomhet ført til den største terroraksjon og det største massedrap på norsk jord i fredstid – påtatt forankret i en ideologi som påberoper seg behovet for forsvar mot en muslimsk invasjon? Kan èn manns forvrengte selvbilde og ønske om oppmerksomhet gitt slike grusomme resultater? Dette spørsmålet er kanskje det mest ubehagelige av alle.
Oppsummert: Var han psykotisk, en ideologisk motivert massemorder, eller en mislykket eksistens som utførte en herostratisk handling for å få oppmerksomhet?
Rettssaken vil forhåpentligvis gi svar. Men kanskje får vi aldri fullt ut svaret på gåten Anders Behring Breivik.
Var han psykotisk vil samfunnet ha behov for å forvisse seg om at sikkerheten er god og behandlingen ikke slik at han slippes ut igjen efter få år, ansett som ferdig behandlet.
Er han en fullt ut bevisst terrorist og massemorder med en ideologisk begrunnelse vil han få den straffen loven kan gi. Da vil garantert oppgjøret med dem som deler hele eller deler av Behring Breiviks politiske univers komme. Breiviks handlinger er hans egne. Men tankene han deler med mange må konfronteres. Å lukke den offentlige debatten for ekstremistene er kanskje behagelig, men helt utilstrekkelig dersom man ikke vil la ondskapen i ideene bre om seg.
Hvis han utførte en herostratisk handling på grunn av narsissisme og et forskrudd selvbilde er det stor sjanse for at vi står rådville igjen. Da vil det ikke forundre meg om ropet på mer kontroll og styring over barneoppdragelse, utdannelse etc. fra det offentliges side vil komme. På den annen side er det mange som dropper ut av skolen, som mislykkes på områder i livet – uten at det resulterer i massedrap.
Rettssaken vil med forsvarer Lippestads formulering bli krevende og ubehagelig. Men det er slik en rettsstat møter dem som setter seg utenfor, gjennom sine handlinger.
For å unngå konspirasjonsteorier og nye «martyrer» bør så mye som mulig av rettssaken foregå i full offentlighet.
Les også:
Anders Giævers kommentar i VG
Per Anders Madsens kommentar i Aftenposten
Gunnar Stavrum i Nettavisen
