Selv om Lars Roar Langslet er en sann konservativ stod han lenge høyt i kurs hos meg. Han avviklet NRK-monopolet og skapte dermed et grunnlag for mangfold i eteren. Hans memoarer «Fra innsiden» er absolutt lesverdige. I debatten på Kulturnytt møtte jeg likevel noe som er lett gjenkjennelig.
Noen debatter går man til med mer ærefrykt enn andre. Slik var det efter at jeg sa ja til å delta i NRK P2s Kulturnytt onsdag denne uken. Temaet skulle være om Christian Frederiks innsats i norsk historie (les: 1814) berettiger en statue i anledning grunnlovsjubileet i 2014. Ærefrykten skyldtes naturligvis motdebattanten. Selveste Lars Roar Langslet.
Temaet var jeg trygg på. Mine standpunkter rundt alt som ledet Norge fra enevelde og koloni under Danmark ved inngangen til 1814 og over til rettsstat og maktfordelingsprinsipp i personalunion med Sverige ved utgangen av samme år er formet gjennom års lesning av bøker og artikler rundt temaet.
Men så var det motdebattanten, da. Lars Roar Langslet. Kulturminister fra 1981 – 86. En legende fra tiden i kvartalsskriftet Minerva. Magister i idèhistorie. Forfatter av et utall bøker. Mannen som gjenreiste konservatisme på norsk. Christian Frederiks norske biograf. Med ham skulle jeg debattere om «17.mai-kongen» fortjener en statue.
Han kan sikkert alt som har med temaet å gjøre. Naturligvis kunne han dra noe ut av ermet som ville latterliggjøre mitt standpunkt. Noe han også gjorde. Efter at vi begge hadde presentert vårt standpunkt spurte programleder Ugo Fermariello om det handlet om ulike skoler i historieskrivningen.
Langslet svarte at det ikke handlet om ulike skoler i historieskrivningen, men om man hadde lest historie eller ikke. Han mente mitt syn var en overlevning fra 1860-tallet. Han anbefalte meg å gå hjem og lese våre utmerkede historikere, og listet dem like godt opp for meg; Halvdan Koth, Knut Mykland, Sverre Steen, Jens Arup Seip.
Historie har alltid vært et viktig interessefelt for meg. Historie i bred forstand. Noen temaer innen historiefeltet har interessert meg mer enn andre. For eksempel tiden fra opplysningstiden ledet frem til den franske revolusjon og endte i 1814; da resten av Europa ble fanget i reaksjonens stillstand og tilbakeskuenhet – mens Norge fikk knesatt prinsippene om folkesuverenitet, maktfordeling og individuelle rettigheter.
Men dèt jeg oppdaget efter videregående skole var at historieundervisningen som norske barn og ungdommer møter er smalsporet. Man har et ferdig definert pensum, som man skal lære seg, ved å lese forhåndsgodkjente historiebøker. Alternative syn presentert ved siden av hverandre, som kan utfylle hverandre og gi et helhetlig bilde – der den enkelte selv kan trekke sine konklusjoner om hvilke argumenter man ønsker å legge vekt på – er ikke særlig aktuelt. Da jeg satt som politisk oppnevnt medlem av et skoleutvalg på en videregående skole forsøkte jeg å foreslå at man skulle ha et definert pensum hvor man kunne ha en litteraturliste fremfor forhåndsgodkjente pensumbøker. Det ble det dessverre ikke noe av.
Denne enøyede måten å lese om historiebegivenheter på, reflekteres i de mange 17.-mai-talene som avholdes hvert år. Man kunne lage en standardutgave, ta den opp på bånd, og så spille den av hver 17.mai. Talene inneholder sjelden et bredere perspektiv på hva som skjedde i årene før 1814 og som ledet frem til friheten.
Kortversjonen er at svenskene ville erobre oss, med støtte av stormaktene – mens en dansk prins kom og (nesten) reddet oss. Han sørget for at vi fikk vår grunnlov (selv om han ikke skrev den selv), og dette gav oss en god plattform for selvstendighet i 1905.
Norske skoleelever kan godt følge Langslets oppfordring om å lese historie, men da bør man lese mer enn de historikerne han selv ramset opp. Man bør ha et videre perspektiv enn bare Norge. Man bør se på hva som skjedde i resten av Europa (og USA) – og gå tilbake noen tiår før den franske revolusjon. Til Voltaire, Diderot og de andre filosofene – som utfordret både kirke og monarker. De som oppfordret folk til å tenke selv. Til å stille spørsmål ved maktmenneskenes «sannheter».
Langslets argumenter i den 10 minutter lange debatten fortjener noen korte kommentarer.
Han nevnte den «avsindige krigen Carl Johan førte», men unnlot å nevne at Kielfreden var en avtale efter datidens internasjonale rettsorden, og at stormaktene støttet den. Den danske kongen var eneveldig. Han trengte ikke spørre det norske folk før han avstod Norge til Sverige, som krigsbytte. Langslet nevnte ikke at stormaktenes utsendinger forsøkte å påpeke overfor statsrådet (til Christian Frederik) at de var ledere for et opprør som ikke hadde støtte noe sted utenfor Norges grenser.
Langslet hevdet at «ingen leder i Norge kunne gjort det Christian Frederik gjorde»; altså ledet et opprør for å skape selvstendighet i Norge. Men er det riktig? Christian Frederik fikk ordre av sin fetter danskekongen om å komme tilbake til Danmark, da Kielfreden var et faktum. Han unnlot å følge ordren, og gjorde seg dermed til leder for opprøret mot Kielfreden. Problemet Langslet unnlot å påpeke var at Norge var en del av et enevelde. De som styrte og stelte var dansk-importerte embedsmenn. De ønsket intet brudd med Danmark. Næringslivsfolk på Østlandet ønsket mer tilnærming til Sverige, av hensyn til økonomien. Så hvem skulle tatt ledertrøyen i et opprør mot Kielfreden – eller i en kamp for å få avviklet eneveldet? Det som skjedde i Norge i 1814 var at nordmennene gjorde opprør både mot eneveldet og Kielfreden. Man fikk avviklet eneveldet – men måtte akseptere Kielfredens sentrale punkt; en personalunion med Sverige. Allerede Kielfreden peker frem mot avvikling av eneveldet. for hva skulle man med en personalunion? Hvem har ansvaret for at det ikke fantes naturlige politiske ledere blant «nordmennene» i 1814? Det er jo naturligvis det danske styresettet – eneveldet – som ikke skapte politiske ledere i Norge – men administratorer hvis rolle var å iverksette kongens beslutninger.
Langslet poengterte helt korrekt at han har «skrevet en hel bok om» Christian Frederik. Der skriver han om hvordan den danske kronprinsen ble oppfattet som «radikal» blant reaksjonære monarker i Europa, på grunn av rollen han spilte i Norge. Det er sikkert riktig. Men det skulle ikke så mye til. Europas monarker var skremt av hvor lett troner ble veltet, landegrenser endret og konstitusjoner kunne skrives som gav deres undersåtter rettigheter de aldri hadde vært i nærheten av å ha. Efter napoleonskrigenes slutt senket det seg en politisk istid over Europa. Den hellige alliansen av reaksjonære monarker voktet nøye på alt som kunne smake av politisk liberalisme.
Norge ble et fyrtårn i Europa. Grunnloven, som idag fremstår som ikke spesielt liberal, var et liberalt fyrtårn i et reaksjonært Europa. Det holder ikke å si at grunnloven var Europas mest liberale. Man må vite hvorfor! Den var et markant brudd med det danske eneveldet. Derfor gav den nordmenn frihet. Men den var samtidig langt mindre liberal enn f.eks den franske konstitusjonen av 1791. Og ulike land i Europa hadde i årene mellom 1789 og 1814 hatt liberale konstitusjoner. Det var bare det at de var avskaffet i 1814. På grunn av de reaksjonære monarkene som nedkjempet Napoleon.
Gjorde Christian Frederik noe som helst som dansk kronprins for å gi forhåpninger om endringer når han kom på tronen? Han dyrket og oppmuntret kultur og vitenskap. Kunne han oppmuntret liberale krefter, og gitt disse håp om endringer? Ja, naturligvis. Han var arvingen til tronen. Kongen hadde ingen barn. Danmarks situasjon var mørk i 1814. Og den var mørk da Christian Frederik ble konge i 1839. Og dèt bruker Langslet som unnskyldning for at Christian Frederik ikke gjennomførte liberale reformer da han endelig ble konge. Det er velkjent fra historien at maktmennesker frykter «folkedypet», og snarere enn å lede lar seg dra baklengs inn i fremtiden. Man blir for opptatt av å forholde seg til det som skjer fremfor å gjøre det man mener er riktig. Og skal man tro Langslet, er det hva Christian Frederik gjorde i 1814 som var det han mente var riktig å gjøre.
Langslet poengterte at Christian Frederik «kjente godt til folkesuverenitetsprinsippet». Naturligvis gjorde Christian Frederik dèt. Medmindre han som kronprins var politisk bevisstløs. Maktfordelingsprinsippet og folkesuverenitetsprinsippet hadde vært debattert i mange tiår før 1814. At Christian Frederik i et notat året før Kielfreden var et faktum klarte å oppfatte det innlysende at når en eneveldig monark har gitt fra seg deler av sitt land, så har monarkens arvinger gjennom denne handlingen mistet enhver arverett til tronen, burde ikke overraske. For Christian Frederik var denne konklusjonen et faresignal. Den avtalen stormaktene (inkludert Sverige) hadde lagt gjorde Christian Frederiks fremtidige trone uttrygg, og hans kongerike mye mindre. Naturligvis reflekterte Christian Frederik rundt konsekvenser og alternativer i det maktspillet som foregikk i Europa. Noe annet ville vært oppsiktsvekkende. At han utreder og reflekterer rundt konsekvenser betyr ikke at han har tenkt å gjennomføre de mest vidttrekkende. Han valgte den veien som kunne bevare tronen for ham – og for hans slekt. Med de argumenter som var gangbare for de folkene han var avhengig av å ha på laget. Altså var han en opportunist – eller en gryende maktpolitiker. Noe han måtte være, som arving i et enevelde.
All ærefrykt til tross: Lars Roar Langslet viste seg som en arrogant bedreviter. Dèt er synd. Som historiker burde han gå i bresjen for mer debatt som grunnlag for innsikt i historien rundt 1814. Det er ikke meg som viderebringer 150 år gamle fordommer, men Langslet som ikke ønsker noen debatt rundt sitt historiesyn.
Skal man tolke Langslets oppfordring, har man ikke lest historie dersom man kommer til andre konklusjoner rundt historiske begivenheter og prosesser enn han har gjort. Dèt synes jeg er bedrøvelig. Men gjenkjennelig arrogant.
