Mulla Krekar kom med trusler – på internett – mot politiet og mot nordmenn og «norske interesser» efter at dommen mot ham falt igår. Derfor ble han fengslet idag. Ytringene var en utfordring til norsk politi. Hvis han ble fengslet, kunne tilhengerne hans hevne seg på nordmenn. Og fengslet ble han.
Det kan efter min mening diskuteres om ytringene er bare ytringer – eller trusler. De var uansett en utfordring til norsk politi. Hvis politi og påtalemyndighet rett efter at han var dømt for nettopp trusler lot være å fengsle ham – efter at han kom med nye trusler – ville han på den ene side få vist at i Norge kan man si nesten hva som helst uten at det får følger.
For hva ville alternativet til fengsling vært?
FrP-leder Siv Jensen var den som anmeldte ham for to år siden. For trusler mot Erna Solberg. Hun ville bli drept hvis han ble utvist til Irak. Det er åpenbart at Krekar selv, ikke bare norske myndigheter, frykter for hans liv dersom han sendes til Irak. Idag sier Jensen at det var riktig å fengsle ham på grunn av «en fellende dom». Det er helt riktig at dommen avsagt av Oslo tingrett igår innebærer at han er dømt for trusler. Men dommen ble anket på stedet. Den er således ikke rettskraftig. Det finnes mange som blir dømt i en rettsinstans som ikke blir fengslet efter domsavsigelse. Fordi dommen mot dem ikke er rettskraftig. Siv Jensen bør derfor lære seg forskjellen mellom fellende og rettskraftig dom.
Alternativet til å fengsle Krekar var altså å la ham være på frifot til dommen var rettskraftig. Altså til ankesaken hadde vært behandlet i lagmannsretten. og sannsynligvis også i Høyesterett. Når norske myndigheter har latt Krekar være på frifot i så mange år efter at Høyesterett slo fast at mannen er en fare for rikets sikkerhet, så hvorfor ikke vente til han hadde fått en rettskraftig dom mot seg? Det ville vist at Norge er en rettsstat. Først ved rettskraftig dom ville han blitt fengslet.
Retten skal vurdere faren for 1) bevisforspillelse, 2) gjentagelse – og 3) den almenne rettsfølelsen. Sistnevnte tilsier at Krekar burde vært buret inne for lenge siden. Folk flest forstår ikke hvorfor en mann som er en fare for rikets sikkerhet kan gå fri. Men for å bure ham inne må man få ham dømt for noe. Og det har ikke norsk rettsvesen klart, inntil igår. Om dommen blir stående gjenstår å se.
Han kan jo ikke reise noe sted. Hans identitetspapirer er inndratt av norske myndigheter.
Gjentagelsen har vi allerede sett. Krekar fremstår som en snill bestefar, men har det skjedd noe efter alle de gangene han har ytret seg i løpet av de årene som er gått siden Høyesterett slo fast at han er en fare for rikets sikkerhet? Har politiet eksempler på terroranslag, attentater, overfall eller «planer om terrorforbund» som Krekars uttalelser har ført til? Isåfall ville vi vel hørt om det forlengst.
Både de truslene han skal ha kommet med efter dommen igår, og de han er dømt for – hvor konkrete er de? Står vi overfor en typisk tilfelle av ekstreme ytringer – der det domstolene egentlig må ta stilling til, er om ytringene beskyttes av ytringsfriheten (Grunnlovens § 100)?
Krekar har truet kurdere som har brent muslimenes hellige bok Koranen. Og mot Erna Solberg fordi hun som ansvarlig statsråd i Bondevik II-regjeringen gjorde det klart at Krekar burde deporteres. De siste truslene er mot nordmenn i utlandet, norske politifolk og «norske interesser».
Er ikke kurderne muslimer? Er ikke Koranen en like hellig bok for dem som for Krekar? Ved å brenne Koranen har de aktuelle kurderne brukt ytringsfriheten. Krekar har brukt ytringsfriheten til å si at det de gjorde var galt. Og at de iht. sharialovgivningen burde vært straffet. Blasfemi blir man knapt nok straffet for i Norge. Men i en rekke land i verden er det hard straff for blasfemi. Dødsstraff. Krekar kan ikke forvente at brenning av Koranen blir straffet i Norge. Men han kan gjøre muslimer og myndigheter i muslimske land oppmerksomme på hva de aktuelle kurderne har gjort, noe som følgelig ville medføre en risiko for dem om de skulle bevege seg i områder med dødsstraff – og bli gjenkjent. Hvis det foreligger konkrete trusler eller planer om kriminelle handlinger mot koran-brennerne er dette en sak for politiet. Hvis Krekar derimot hadde sagt at «jeg skal ta livet av deg fordi du brant den hellige bok Koranen» til en navngitt person er det en konkret trusel. Den er straffbar efter norsk lov. Men spørsmålet er om en ytret trusel bør være straffbar – eller om kun selve handlingen eller konkrete forberedelser til handlingen burde være straffbar. Jeg er ikke overbevist om at ytringen i seg selv bør være straffbar.
Ytringen mot Erna Solberg er noe annet. Hun var som statsråd ansvarlig for utlendingslovgivningen, og de delene av norske myndigheter som hadde ansvaret for å håndtere slike saker. Norske myndigheter ønsker å utvise Krekar. Det tror jeg trygt jeg tør påstå at de har til felles med 99% av befolkningen. UDI, UNE og andre deler av statsapparatet opplever trusler. Men de håndhever norsk lov. Den er det politikerne som vedtar. Det ville bli ulevelige forhold hvis statsapparatets folk skulle bli truet på livet for å gjøre jobben sin. Å være uenig i lovene er en rett man har i et demokrati. Å true folkene som håndhever lovene ligger derimot utenfor loven.
Krekar nyter godt av andre sider ved norsk lov; Norge utviser ikke personer hvis det er fare for deres liv. Man utviser ikke personer til land med dødsstraff. Han nyter godt av ytringsfriheten. Han kan, til tross for at Høyesterett har slått fast at han er en fare for landets sikkerhet, bevege seg fritt. Han beskyttes til og med av politiet på grunn av trusler andre har rettet mot ham. Det siste er nokså ironisk. Men det er ikke sikkert han ser ironien selv, der han slenger om seg med fatwaer og oppfordringer til sine tilhengere.
Det er efter min mening riktig av retten å se alvorlig på trusler mot myndighetspersoner.
Om de truslene Krekar skal ha kommet med efter dommen igår er spesifikke nok til at de bør tas på alvor, er jeg mer usikker på. Norsk politi, «norske interesser» og nordmenn i utlandet er veldig generelle betegnelser. Krekars ytringer det siste døgnet viser at han gir blaffen i norske domstoler. Ingen overraskelse. Han viser ikke den samme generøsitet overfor Norge som motsatt. Noe annet er ikke å vente av en person som ønsker å innføre religiøst diktatur – og som ikke respekterer individets frihet. Men vi som gjør det bør ikke senke oss ned på hans nivå.
Tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik skal også ha blitt truet, med at han ville bli drept i Somalia. Dette er en konkret trusel, som bør efterforskes.
Hvis det er slik at Mulla Krekar faktisk er en terrorist som er efterlyst for terrorhandlinger og krigsforbrytelser, så burde han da kunne utleveres til den internasjonale straffedomstolen? Dette har Liberaleren tidligere tatt til orde for at bør gjøres. Hvis land som USA og Irak mener at Krekar er en terrorist burde de be domstolen reise sak. Da vil Norge kunne utlevere ham, for domstolen har ikke dødsstraff. Det er således ikke noen fare for hans liv om han utleveres.
Mulla Krekar er en levende påminnelse om hvor grensene for religionens innflydelse på statsapparatet og styringen av et land bør gå. Den enkeltes tro er en privatsak, og ytringer eller handlinger som krenker tro bør ikke forbys eller reguleres.
Vold mot individer begrunnet i religon er like uakseptabel som all annen vold – og bør straffes hardt.
