Audun Lysbakken har med dagens regjeringsomdannelse vist at han besitter en politisk leders viktigste egenskaper; usentimentalt å benytte tilgjengelige personellressurser slik man finner det best. Nå har hans lag snaue 18 måneder før eksamen; valgdagen. Det er vinn eller forsvinn.
Endringene blant SVs statsråder medfører en foryngelse og vitalitet av SVs mest fremskutte representanter. Det er et generasjonsskifte, og Lysbakken binder seg og sitt parti til masten på regjeringsskuten. SV utsetter åpenbart evalueringen av snart åtte års regjeringsdeltagelse, inntil efter neste års stortingsvalg.
Det ble sagt om Norges lengstsittende statsminister Einar Gerhardsen at han «kunne skyte når noen måtte dø», i overført betydning. Hans personalpolitikk kunne være brutal. Andre partiledere har hatt betydelig større kvaler når de skulle gjøre utskiftninger i sitt mannskap. Vi vet lite om Lysbakkens eventuelle kvaler, men det har åpenbart ikke hatt betydning hvilke kompetanse f.eks Erik Solheim besitter – og at han var blant de første til å støtte Audun Lysbakkens kandidatur som ny SV-leder, med en panegyrisk uttalelse (den beste i sin generasjon av politiske talenter).
Lysbakken kunne av åpenbare årsaker ikke gå inn igjen i regjeringen selv, så kort tid efter at han måtte gå av i mer eller mindre vanære. Men at han som nyvalgt partileder går til Stortinget og også blir partileder kan ses på som en skolering av ham før eksamen om 18 måneder. Lysbakken har en periode bak seg på Stortinget, og drøyt to år som statsråd, før han igjen måtte tilbake. Som partileder og parlamentarisk leder får han ansvar for å sørge for at SVs stortingsgruppe befinner seg i regjeringsfolden – samtidig som han skal markedsføre partiet fra landets fremste talerstol. Den avgåtte partilederen, de to nestlederne – og rivalen om partiledervervet – får ansvaret for den utøvende politikken. Skal SV bli tøffere i miljøpolitikken, sette et sterkere preg på skolepolitikken, følge opp satsningen på barn og familie – og få likestillingspolitikken ut av dødvannet – så må det skje nå.
De avtroppende statsrådene Tora Aasland og Erik Solheim var henholdsvis 69 og 57 år. Gjennomsnittsalderen på de fire statsrådene (før Lysbakken gikk av) var 52 og trekvart år. Når Kristin Halvorsen suppleres med Bård Vegar Solhjell, Heikki Holmås og Inga Marte Thorkildsen blir gjennomsnittsalderen for SVs statsråder 13 år lavere.
Lysbakken har bundet SV til masten på regjeringsskuten. Når begge nestlederne, den rødgrønne regjeringens «mor» Kristin Halvorsen, og lederutfordrer Heikki Holmås skal utgjøre SVs regjeringsfraksjon mens Lysbakken tar kommandoen i Stortinget, er det vanskelig å se det annerledes. Naturligvis kan SV komme til å ta brudd på en konkret sak, eller på mangelen på gjennomslag i regjering. Spørsmålet er om SV har politisk kraft nok til å ta et slikt brudd. Særlig hvis det er på helheten. Det tviler jeg faktisk på. Det vil være et nederlag for hele tankegangen om SV som regjeringsparti, og en nådeløs dom over Lysbakkens forgjengere Erik Solheim og Kristin Halvorsen.
SF/SV hadde 44 års «ørkenvandring» i opposisjon. Partiet var jo stiftet i opposisjon til et Ap som ikke var «rødt nok (!) rent generelt, og spesielt i forbindelse med forsvars-, utenriks- og sikkerhetspolitikken. Nå kan det diskuteres hvor mye av disse forskjellene mellom Ap og SV som er igjen, efter seks år i regjering.
Partiet gikk inn i regjering i 2005 på en oppslutningsmessig nedadgående trend – som ble ytterligere forsterket ved valget i 2009 og ved fylkestingsvalget i 2011. Derfor er det nå et «vinn eller forsvinn» som gjelder når Lysbakken «topper laget» foran valget i 2013. Hele partiledelsen og den andre lederkandidaten er med. Det viser at Lysbakken både innser og ønsker å vise at det er behov for at hele partiet trekker sammen frem mot valget i 2013. Så får man heller ta debatten om hvor bra selve regjeringsprosjektet har vært for SV efter at valgresultatet er klart.
Når Lysbakken tar med såkalt høyreorienterte SV’ere som Solhjell, fremfor å satse på den ytre venstre-fløyen han selv kommer fra borger det for at SV ikke kommer til å foreta noen venstresving i regjering. Å tydeliggjøre egne standpunkter i regjeringen er ikke nødvendigvis det samme som å svinge til venstre.
Selv om SV’ere kan ha enkelte verdiliberale standpunkter til felles med Liberaleren ser vi frem til den dagen SV er ute av regjering.
