Som liberalist og Venstre-medlem beklager jeg dypt at mitt parti samarbeidet med KrF i Bondevikregjeringene. Jeg håper at hverken et ikke-sosialistisk eller et rødgrønt regjeringsalternativ blir avhengig av KrF efter valget i 2013.
Politikk er kampen om ideer – og verdier. Kanskje er det viktigste kampen mot fordommer, uvitenhet og tilvente oppfatninger. I den kampen deltar Liberaleren.
KrF fremstiller det nærmest som om verdier ensbetydende med partiets definisjon av hva som er gode, kristne verdier. Partiet ser ut til å ville ha monopol på å jobbe for (ikke-materielle) verdier i politikken og samfunnet.
Også når det gjelder hvordan politikerne skal forvalte de materielle verdiene du må avgi til statskassen (skatter og avgifter) ser det ut til at KrF’ere vil at deres politikk er den eneste riktige måten.
Ihvertfall hvis man skal tolke en bloggpost av tidligere partileder Dagfinn Høybråten.
Høybråten mener (heldigvis) at KrF ikke kan regne med støtte til sine standpunkter i såkalte verdispørsmål ved å samarbeide til høyre i politikken. Dét tar jeg som en erkjennelse av at høyresiden handler like mye om verdiliberale som illiberale standpunkter. De verdiliberale holdninger som finnes i Venstre, store deler av Høyre, og deler av FrP gjør det vanskelig for KrF å få gjennomslag for sine standpunkter når det gjelder f.eks abort, homofili etc.
Nettopp dette var problemet med Bondevikregjeringene; de var, som Ap-politikerne Håkon Haugli og Eskil Pedersen nylig uttalte, bremseklosser i kampen for verdliberale saker -som homofiles rettigheter. KrF hindret lover preget av liberale verdier.
Selv opplevet jeg dette da jeg som president i Norges Liberale Studentforbund på Venstres landsmøte i 1997 sammen med Unge Venstre og andre forsøke å få gjennomslag for legningsnøytral ekteskapslov og at homofile skulle bli vurdert som adoptivforeldre på lik linje med heterofile par og enslige. Tilslutt ble det hensynet til velgerne på Vestlandet som avgjorde at partiprogrammet ble stående på status quo. Ikke hva det ideologisk sett var riktig å gjøre.
Heldigvis har Venstre fått større selvtillit, og jeg er tilbøyelig til å ha større tiltro til at et Venstre under Trine Skei Grandes ledelse i mindre grad enn Lars Sponheim vil ofre viktige verdiliberale standpunkter på KrF-samarbeidets alter. Også den mer verdiliberale fløyen i Høyre er styrket. Jeg tror også at i Siv Jensens FrP synker det inn en erkjennelse av at det finnes klare grenser for hvor mange velgere som vakler mellom KrF og FrP på grunn av verdikonservative temaer. FrPs holdning til Israel og private skoler er ikke nok til å veie opp for partiets standpunkter hva angår skattefinansiert bistand, alkoholpolitikk og gen- og biopolitikk.
Det er å håpe at KrF kan bli isolert på ikke-sosialistisk side når det gjelder de verdipolitiske sakene og standpunktene hvor KrF skiller seg fra de andre partiene i Norge.
Hos de rødgrønne er partiet allerede venneløs i disse sakene.
Hva så med økonomisk politikk?
KrF vil ikke la folk beholde mer av egen inntekt, og de vil bidra til at politikerne styrer minst like mye av folks liv som idag, bortsatt fra på de områdene der KrF skal ha seg frabedt innblanding i individuell frihet (f.eks i familiepolitikken, deler av skolepolitikken etc).
KrF vil omfordele mer. Slik sett hører de mer hjemme blant de rødgrønne.
KrF er for skattefinansiert bistand, og kaller det et verdispørsmål. Høybråten skriver at partiene til høyre vil kutte i bistanden. Liberaleren vil hevde at viktigere enn pengestøtte til utviklingsland er å reformere Norges og i-landenes proteksjonistiske politikk; mer frihandel – og dermed mindre behov for direkte pengestøtte. Men selv om det ikke er flertall for å avvikle den skattefinansierte bistanden bør den i det minste evalueres og endres. Men KrF er ensidig opptatt av hvor mye penger som gis, ikke hvordan pengene brukes og hvilken effekt det gir. Bistand blir for KrF en form for avlat fra den rike verden til de fattige.
Det kan godt hende at venstresiden kan bruke KrF til å få støtte (eventuelt flertall) for sin økonomiske politikk efter valget i 2013. Men prisen kan bli høy. Når Håkon Haugli og AUF-leder Eskil Pedersen kritiserer Venstre for et mulig samarbeide med FrP i 2013 så virker det som om de har glemt hvilke følger det kan ha for liberale Venstre å samarbeide med illiberale KrF.
Også for venstresiden. Hvis de rødgrønne mister flertallet i 2013 kan de ble avhengige av stemmene fra KrF. Og Knut Arild Hareide vil vite å selge seg dyrt. KrF kan i økonomiske spørsmål komme til å plassere seg til venstre for Ap, sammen med SP og SV. Da blir byrdene for næringslivet store. Og partiet vil også kreve innflydelse i såkalte ikke-materielle verdispørsmål som er viktige for KrF. Da må Håkon Haugli og Eskil Pedersen finne ut hvilke av Aps verdiliberale standpunkter som skal ofres.
Det blir flere liberale hjerter enn de som tilhører Venstre som risikerer å blø hvis KrF havner «på vippen» i 2013.
Liberalerens budskap blir derfor: Isolér KrF ved valget i 2013!
