SP-kronprins og statsråd Ola Borten Moe ønsker å kjøpe tilleggsjord til gården sin. Han har inngått en høyst frivillig avtale med naboen. Men bønder har arvelige privilegier. Akkurat som kongefamilien. Derfor må SP-kronprinsen gå i kamp mot arveretten.
Dersom du trodde at kongens eldste barn var den eneste med arvelige privilegier her til lands tar du feil. Slik grunnloven sikrer en familie arverett til stillingen som landets overhode sikrer den også at hvis du er eldste barn av en bonde så arver du både jobben og gården – om du vil.
Denne grunnlovsbestemmelsen som gir barn av bønder både eiendom og yrke i arv fra en av foreldrene skaper komplikasjoner for statsråd Ola Borten Moes ønske om en mest mulig effektiv gårsdrift. Borten Moe er bonde i det sivile liv. Nationen siterer Aftenposten: «Borten Moe, som selv eier gården Skjefstad vestre, skrev i april i fjor kjøpekontrakt med naboen Gry Elen Lauglo. Borten Moe skulle overta jorden og skogen til Lauglos gård, 700 mål i alt, skriver Aftenposten.»
Altså en helt lovlig eiendomshandel. Gården Borten Moe kjøpte hadde behov for kraftig oppussing. Derfor: «Lauglo flyttet fra gården, og en ombygging og rehabilitering av gårdstunet ble satt i gang.»
Norske gårder burde bli større, for å gi bonden bedre muligheter til stordrift, og dermed økede inntekter. Slik kan også behovet for skattefinansiert støtte fra oss andre reduseres. Men Borten Moe (og selgeren) burde kanskje klarert handelen med selgerens slektninger. For snart meldte tre av selgerens søskenbarn seg. De krevet at staten skulle gjøre odelsretten gjeldende for dem – og at den fullt lovlige og frivillige eiendomshandelen mellom Borten Moe og selger Gry Elen Lauglo skulle oppheves.
Og dette har de rett til. For om den som har odel på en gård ikke ønsker å benytte seg av den, kan slektninger kreve å få overta odel på den aktuelel gården. For man har ikke bare odelsrett til en gård. Det er også bo- og driveplikt på norske gårder. Eier du en gård skal du drive den – eller forpakte bort (altså overlate til noen andre å drive). Arvelige privilegier gjelder altså også andre enn bondens nærmeste efterkommere.
La oss se litt nærmere på restriksjonene rundt landbruksnæringen. Ønsker en bonde å selge noe av sin eiendom, f.eks et område stort nok til å bygge et hus, må man søke myndighetene om såkalt fradeling av tomten. Ofte vil man få nei, med den begrunnelsen at norske gårder er så små at de ikke bør bli mindre ved å selge ut deler av jorden. Og hvis en bonde inngår avtale om å selge deler av sin eiendom til en annen bonde (som i dette tilfelle), kan bønder med eiendom som grenser til den eiendommen som selges, forlange at staten bruker sin forkjøpsrett til fordel for dem selv. Altså en intervensjon fra statens side i en frivillig eiendomshandel. Som medlem av Akershus fylkeslandbruksstyre i perioden 1991 – 95 gjorde jeg meg mange interessante erfaringer rundt dette. Jeg forsøkte å påpeke at det var inkonsekvent å si nei til fradelinger, men samtidig nekte to bønder en avtale om kjøp og salg av jord – der den enes eiendom ville bli større og dermed gi bedre grunnlag for god, økonomisk drift – og dermed en mer levedyktig landbruksnæring. Kun i ett tilfelle i løpet av fire år fikk jeg flertall for et forslag som gjaldt å la en frivillig handel mellom to parter bestå uten statlig intervensjon.
Så hva gjør Ola Borten Moe når søskenbarn som hverken har vokst opp eller jobbet på gården i sine yngre år krever at staten skal gi dem deres arvelige privilegier? Jo, han ber også om intervensjon fra det offentlige, gjennom det som heter «odelsfrigjøring». Han argumenter med at de tre som har stevnet ham ikke har noen direkte tilknytning til gården. Kanskje hadde det vært lettere for Borten Moe hvis Senterpartiet var mot arvelige privilegier, og tilhenger av å respektere frivillig inngåtte avtaler mellom to eller flere parter?
Dette er forøvrig ikke første gang Ola Borten Moe møter hindringer i sine bestrebelser på å gjennomføre en mer effektig gårsdrift på eiendommen sin. Jeg tror ikke at bønder er mer stridbare enn andre folk. Ikke tror jeg at de er mindre tilbøyelige til å respektere privat eiendomsrett eller frivillig inngåtte avtaler. Jeg tror at når folk gjennom lovverket er gitt arvelige privilegier så vil de benytte seg av dette hvis anledningen byr seg.
Det beste hadde derfor vært å fjerne alle arvelige privilegier i norsk lovverk. Og forsterke avtalefriheten og lovbeskyttelsen av frivillig inngåtte avtaler.
I siste instans ville det gitt mulighet for stordrift av norske landbrukseiendommer – og forhåpentligvis mer lønnsomhet i landbruksnæringen. Og dermed mindre skattefinansiering av næringen.
Det er jo lov å håpe.
Kanskje også Ola Borten Moe ser lyset?
