To ganger har formannskapet i Eidsvoll sagt nei takk til Nico Widerbergs 22.juli-monument. Ikveld sier kommunestyret sannsynligvis ja. Fordi KS har satt godkjent-stempel på Widerbergs anonyme mesén. Hele prosessen har vært uheldig.
Efter bomben mot regjeringskvartalet og massakren på Utøya 22.juli ifjor har det naturlig nok kommet ønske om minnesmerker over ofrene for terroren. Kunstneren Nico Widerberg har tilbudt en identisk skulptur på 2,2 meter til 56 norske kommuner. Ihvertfall 44 av dem har takket ja til tilbudet. Til venstre på kunstnerens hjemmeside kan du se hvordan skulpturen skal se ut.
Det spesielle med tilbudet er at en anonym giver står bak tilbudet om å la Widerberg utforme minnesmerket som er tilbudt de kommunene som mistet noen ved angrepet mot regjeringskvartalet eller massakren på Utøya. Mottagerne får ikke vite hvem giveren er. Tidsfristen for å si ifra om man tar imot tilbudet har også vært veldig kort.
Hvorfor snur Eidsvoll kommune?
Begge disse momentene har formannskapet i Eidsvoll kommune tillagt vekt når man to ganger har takket nei til tilbudet via Widerberg. Man forsøkte også å få en utsettelse på fristen, men det ble ikke akseptert.
Så hvorfor legges saken frem til politisk behandling i Eidsvoll for 3.gang? Ifølge sakspapirene har kommunens administrasjon vært i kontakt med kommunenes interesseorganisasjon KS, som har gitt den anonyme giveren et godkjent-stempel.
Som det står i sakspapirene: «Etter at formannskapet behandlet saken har KS bekreftet at den anonyme giveren ikke anses å være kontroversiell. Videre har 44 av 56 kommuner takket ja til minnesmerket. Kommunen har i etterkant av de nye saksopplysningene vært i kontakt med de berørte som bekrefter at de svært gjerne ønsker dette minnesmerket i Eidsvoll.»
Men hva var bakgrunnen for vedtaket i formannskapet? Ifølge sakspapirene: «Henvendelsen ble behandlet i Formannskapets møte 07.02.2012. Følgende vedtak ble fattet av Formannskapet, sak 11/12:
Saken utsettes i minimum 6 mnd på grunn av manglende beslutningsgrunnlag.»
KS’ godkjent-stempel («den anonyme giveren ikke anses å være kontroversiell») og de efterlattes ønske om et minnesmerke er tydeligvis de to momentene som opphever alle betenkeligheter rundt prosessen.
Bra at Widerberg har fått seg en mesén
Det er naturligvis bra at Nico Widerberg har fått seg en mesén som finansierer hans virke som kunstner, gjennom dette konkrete prosjektet. Flere kunstnere ville sikkert takket ja til en slik mulighet. Men hva skal de leve av, de kunstnerne som ikke har en pengesterk og gavmild person i ryggen?
Jo, av konkrete oppdrag. Hvem gir slike oppdrag? Private og offentlige institusjoner. Hva er forutsetningen for å få et oppdrag? Ofte er det at ovennevnte institusjoner utlyser en konkurranse (også kalt anbud) om å utsmykke et bygg, eller et område i det offentlige rom.
I prosessen for å skape minnesmerker for den verste massakren i Norge i fredstid er denne muligheten fjernet. Ved å takke ja i ekspressfart (grunnet den korte svarfristen) blir det ingen åpen konkurranse. Åpenheten i prosessen blir borte. Noe av det viktigste i et demokrati er nettopp muligheten for åpenhet rundt og innsyn i de politiske prosessene -og mulighet for medvirkning.
I den mangelen på prosess som har vært mister man muligheten til å se hvilke andre monumenter som kunne vært reist. Man mister muligheten til en variasjon av monumenter i de berørte kommunene. Norsk Billedhoggerforening har ifølge VG reagert på prosessen.
Prosessen – et sår i demokratiet
Jeg trodde at 22.juli ikke skulle gi demokratiet i Norge dårligere kår, tvert imot.
Det er forståelig at de pårørende og berørte av 22.juli-terroren ønsker seg minnesmerker også lokalt. Det er derimot uforståelig at norske kommunepolitikere er så lite prinsipielle at de setter alle normale prosedyrer til side. De berørtes mening er efter mange lokale politikeres utsagn det aller viktigste i prosessen. Så da takker man ja og unngår å tråkke de berørte på tærne. Istedet tilsidesetter man demokratiske prosesser som inkluderer åpenhet, innsyn og medvirkning. Dét er også et valg å ta.
Men det ville ikke vært mitt valg.
