Kunne Norge finne på å returnere flyktninger tilbake til Nord-Korea? Neppe. Men Norge har nylig inngått avtale om retur av asylsøkere fra Eritrea. I dagens VG beskrevet av Astrid Meland som «Afrikas versjon av Nord-Korea».
Meland er en mine favoritter i medstrømsmedia. Idag er jeg imidlertid usikker på hva hun faktisk mener med sin kommentar «En beskjed til menneskesmuglere». Meland skriver: «Regjeringen sier de vil tvangssende flyktinger til diktatoriske regimer. Det er en beskjed om å fjerne Norge fra asyltopplisten.»
Det er den ovennevnte avtalen med «Afrikas Nord-Korea»; Eritrea som er utgangspunktet for hennes kommentar. Men ikke bare. Hun skriver at Norge er på asyltoppen i Europa, for halvparten gis opphold i Norge. 9000 asylsøkere fikk opphold ifjor. Norge tar imot 7 – 8 ganger så mange i forhold til folketallet som f.eks Tyskland og Frankrike.
Meland tror at Norge ikke kommer til å tvangssende så mange til Eritrea. Etopia derimot, går helt fint. for hverken medier eller diplomater klarer å finne at regimet der har foretatt seg noe mot dem som returnert dit – enten det var med tvang eller frivillig.
Regjeringens poeng med tvangsretur er altså å sende et signal til menneskesmuglerne. Norge bruker mer penger på mindreårige asylsøkere fra Afghanistan, enn i bistand til landet. Meland påpeker at det kan være vanskelig å forklare den strenge asylpolitikken i smertefulle møter med menneskene som rammes. Men: Det finnes ingen politisk støtte i Norge for å gi alle som kommer opphold.
Efter å ha forsvart den strenge asylpolitikken avslutter imidlertid Meland slik: «Men en ting bør vi aldri glemme: Det er lov å prøve å få et bedre liv for seg og sine.»
Meland på Liberalerens linje?
VGs Astrid Meland forsvarer altså den strenge asylpolitikken. Men hvor vil hun hen med den avslutningen – som de fleste liberalister kan underskrive på som et ideologisk prinsipp?
Kanskje har hun landet på Liberalerens linje – at Norge bør ta imot flere arbeidsinnvandrere? Mennesker som er motivert av ønsket om et bedre liv, som ønsker å jobbe for å forsørge seg selv og sin familie? Norges restriktive innvandringspolitikk hva angår arbeidsinnvandring bør liberaliseres. Kraftig.
Skal dette være politisk spiselig må det også gjøres andre endringer; innstramninger i velferdsordningene. Sannsynligheten er stor for at nordmenn ikke vil godta mer innvandring uten at skattefinansierte velferdsgoder til innvandrere begrenses. Hva er da bedre enn å åpne for den typen innvandrere som kan bidra til velferdssamfunnet – gjennom arbeid, og samtidig begrense velferdsordningene?`
Asylpolitikken må endres!
Men asylpolitikken har åpenbart behov for endringer. Meland skriver at de færreste asylsøkere er såkalt «ureturnerbare». Det er naturligvis riktig. Problemet er når en person ikke fyller vilkår for asyl eller opphold, men heller ikke kan returneres. Den rødgrønne regjeringen går «Jern-Erna» en høy gang i å vise asylsøkere en kald skulder. De som ikke kan returneres fratas muligheten til å jobbe. Arbeidsgivere som ønsker å gi dem mulighet til både et verdig liv og til å bidra i samfunnet, risikerer straff. Både økonomisk og personlig. Det skal gjøres så lite attraktivt som mulig å være her for dem som ikke fyller vilkårene. Men det virker ikke som om regjeringen har tenkt på at det er enda mindre attraktivt å returnere til hjemlandet. Da er det faktisk bedre å sulte og fryse i Norge enn å utsette seg for fengsel, tortur og kanskje dødsstraff ved å reise tilbake.
Det er åpenbart at dagens linje ikke kan fortsette overfor de ureturnerbare. Hvis man ikke fyller vilkårene for asyl, og heller ikke kan returneres, bør man tilbys mulighet til å leve et verdig liv. Det vil si at man får muligheten til å bygge seg et liv med hjem og arbeid.
Penger på asylsøkere, krig – eller bistand?
At Norge bruker så mye penger på asylsøkere, som heller kunne gått til bistand, er en underlig sammenligning. Norge forsøker å få folk til ikke å komme hit, ved å sende signaler som i praksis innebærer at folk utsettes for fengsel og tortur. Så sterkt vil Norge verne sitt velferdsnivå. Man kan bli kvalm av mindre.
Istedenfor å gjøre ovennevnte sammenligning og si at dette er helt meningsløst, burde Astrid Meland kanskje vurdert om norsk bistand til f.eks Afghanistan i det hele tatt virker? Hvorfor sammenligner hun ikke andre størrelser – som hvor mye Norge bruker på krigføring i Afghanistan sammenlignet med bistanden skattebetalerne gir? Det er ikke sikkert en slik sammenligning vil slå så veldig positivt ut for Norges del. Norge bruker kanskje mer penger på krig enn bistand. Er det noe å bære med lett hjerte?
Den beste bistand Norge kan gi, er å gi land i den 3.verden mulighet til å leve av det de produserer. Dette innebærer å senke tollmurer, jobbe for frihandel – og slutte med stat til stat-bistand. Korrupte, autoritære regimer og direkte diktaturer bør ikke få fylle opp sin statskasse med norske bistandsmidler. Slike midler, hvis de skal gis, bør heller gå direkte til innbyggerne. Når innbyggerne i den 3.verden har helse og utdannelse blir de istand til å jobbe, produsere og selv skape arbeidsplasser. Da bygger de sitt eget land, og blir istand til å finansiere velferdstjenester -istedenfor å være avhengig av kontinuerlig bistand fra rike land som Norge.
Når skal Jonas og Jens rødme av skam?
Innvandrings- og asylpolitikken er et komplisert regnestykke. Det er mye som kan gjøres på mange områder. Å la mennesker sulte og fryse i Norge er ingen god politikk. Den er umenneskelig, kortsynt og trangsynt. Man må se innvandrings- og asylpolitikken i et langt videre perspektiv.
Enn så lenge skammer jeg meg dypt og inderlig over at Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre kan returnere mennesker til Afrikas Nord-Korea; Eritrea.
Hvor dypt er det mulig å synke for å bevare det norske velferdssamfunnet? Oljefondet investerer i våpenproduksjon for å trygge nordmenns pensjoner i fremtiden, mens de innvandrerne som med sin arbeidskraft kunne bidratt til nåtidig velferd og fremtidige pensjoner sendes tilbake til diktaturer og autoritære regimer.
Hva skal til for at Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre skal rødme av skam over egen politikk?
