Trondhjem FrPs bystyregruppe under ledelse av Kristian Dahlberg Hauge har startet valgperioden friskt. For friskt, mener Adresseavisen. Der blir FrP karakterisert som forslagskvern – som demonstrerer sin avmakt. Vi sier: Bra start! Fortsett slik!
Den opplyste leser vet at Trondhjem er de rødgrønne partienes fyrtårn i kommune-Norge. Samarbeidet ble etablert allerede ved valget i 2003, to år før de rødgrønne fikk regjeringsmakt. Og samarbeider omfatter flere partier enn Ap, SV og SP. Ordfører Rita Otervik og hennes kumpaner ble gjenvalgt både i 2007 og i 2011. Det er lite håp høyresiden kan ha om å påvirke beslutningene i bystyret. Hva gjør man i en slik situasjon?
Tydeliggjør opposisjonsalternativet!
Dette er det logiske svaret. I så måte har Dahlberg Hauge og hans medrepresentanter for FrP i Trondhjem gjort hva de skal gjøre.
Adresseavisens politiske redaktør Siri Wahl-Olsen skriver: «Det handlet om flere flerbrukshaller, fiskepir ved Haukvatnet, 18 hulls golfbane på Sommerseter, fritt skole- og sykehjemsvalg, enerom til alle som ønsker det, fritt sykehjemsvalg, salg av UFFA-tomta og avvikling av Miljøby-prosjektet på Brøset. Partiet tok opp sitt gamle forslag om forbud mot tigging, og om å få en slutt på åpne skoler. Det kreative valgkampforslaget om gratis parkering i Midtbyen hver tredje time kom også.»
Hennes konklusjon av resultatene FrP fikk er klar: «Det partiet oppnådde med sitt forslagsrush i går, var å bli gjenstand for hoderysting fra andre partier. Frp fikk demonstrert sin ensomhet i mange saker som er svært sentrale for partiet. Og så fikk de nye representantene i flokken på seks øvd seg i å fremme saken sin.
Det er da også noe.»
Hele kommentarartikkelen i Adresseavisen oser av manglende forståelse for hvilken rolle et opposisjonsparti skal ha. Dette vet jeg noe om, for jeg har selv vært opposisjonspolitiker, og måttet praktisere ulike roller.
Haleheng til Høyre
kunne FrP i Trondhjem naturligvis valgt å være. Det hadde sikkert passet Adresseavisen godt. Da kunne avisen konsentrert seg om Høyres forslag, og slengt på en setning om at FrP stemte for. Og velgerne ville efterhvert undre seg om det var noe poeng i å stemme FrP – hvis partiet ikke synliggjorde egen politikk.
I 1987 ble jeg valgt inn i Akershus fylkesting for FrP, som ble 3.største parti med 13 representanter. Halvparten så store som Høyre (og Ap), og like store som alle mellompartiene tilsammen. Det første året var FrP intet annet enn et haleheng til Høyre; med få egne forslag, liten grad av markedsføring – og man stemte stort sett sammen med Høyre. Også de gangene man hadde egne forslag (som ble oppfattet som mest ytterliggående, og derfor stemt over først). Selv om det ikke var noen utsikter til at Høyres forslag skulle få flertall, stemte FrP for.
I januar 1989 byttet partiet gruppeleder. Den forrige gruppelederen hadde benyttet seg av «noen av oss har snakket sammen»-taktikken for å avvise alle forslag fra meg. Som den yngste var det forståelse for at jeg var litt mer ideologisk enn resten, men ikke at jeg stilte spørsmål ved (mangelen på) taktikk og strategi. Om ikke annet så ble hva FrP egentlig burde ment, synliggjort i protokollene fra gruppemøtene.
Jeg valgte derfor en annen taktikk; jeg «løp ned» talerstolen og holdt flammende (?) ideologiske innlegg. Jeg begynte også å fremme interpellasjoner om ideologiske temaer relatert til fylkespolitikken. Det gav FrPs fylkestingsgruppe i Akershus – i all beskjedenhet – rykte som en av partiets med ideologiske folkevalgte grupper.
De andre i gruppen var lite glade for profileringen min, men de kunne ikke nekte meg å gå på talerstolen. Og de beveget seg nødig opp dit selv.
Egen politikk først og sist!
Efter ett år ble det bytte av gruppeleder. I mellomtiden hadde jeg «brutt ned» partiets løsninger i stortingsvalgprogrammet til fylkespolitikken, og fått «klarering» fra partiets politiske nestformann at dette var god FrP-politikk. Problemet var bare at det programmet gruppen var valgt på knapt inneholdt noen av disse løsningene. Den nye lederen hadde ikke den gamle lederens autoritet, og måtte åpne for mer debatt. Dermed øket oppslutningen om mine forslag, og noen av dem fikk flertall. Resten av perioden valgte FrPs gruppe å stå på egne forslag, og ikke stemme subsidiært for Høyres (medmindre de var nærmest identiske).
Høyre lurte på hva vi holdt på med. Og vi måtte si at uten utsikt til flertall var det liten grunn for FrP til å stemme subsidiært for H-forslag. Og de kunne jo like gjerne stemme for forslag fremsatt av FrP, mente vi. Efterhvert gjorde Høyre nettopp dét. Spesielt i skolepolitikken.
Plag de andre med deres egne standpunkter
Når mange partier samarbeider i en koalisjon må de jo fire på egne flaggsaker. En egen strategi ble derfor utviklet, hvor vi saumfarte koalisjonspartienes programmer og fant standpunkter tett opp til våre egne. F.eks når det gjaldt støtten til friskoler. Vi la frem forslag som var formuleringer fra flertallspartienes programmer og sa ifra på talerstolen. Hvis de stemte imot, visste de at de stemte imot eget program. Dette var ingen ny eller spesiell strategi. Carl I. Hagen gjorde dette på Stortinget. Vi hentet også inn eksempler på at partiene i andre fylker og kommuner støttet FrP-forslag, og la frem disse forslagene i fylkestinget.
Hensikten med strategiene i fylkestinget var flere; det ble oppnådd mer fokus rundt FrPs primære løsninger. FrP fikk mer gehør når man sluttet å være stemmekveg, og de som måtte fire på egne løsninger blant koalisjonspartiene syntes det var utrivelig når deres nederlag ble synliggjort for alle ved at de måtte stemme imot egne forslag.
Gode forberedelser til neste periode
I og med at fylkestingsgruppen var veldig delt helt til det siste, måtte noe gjøres. Et programutkast ble lagt frem, basert på FrPs stortingsvalgprogram, langtidsprogrammet FrP la frem som merknad i Stortinget våren 1989, utredninger fra utvalg i partiet, og foredrag partiets folk holdt rundt om. Også en svært omstridt strategi for hvordan nedleggelse av fylkeskommunen skulle oppnås, ble et eget kapittel i programmet. Programmet ble vedtatt av fylkesårsmøtet, og alle de som i fylkestingsgruppen hadde argumentert og stemt mot de samme løsningene i fire år hyllet programmet i nominasjonsprosessens innspurt og på selve nominasjonsmøtet.
FrP er mer samkjørt idag
uavhengig av hvor de holder til geografisk, er mitt inntrykk. Partiet er kjent for godt organisasjonsarbeid, både når det gjelder programprosesser, skolering og markedsføring. At Trondhjem FrPs bystyregruppe er langt bedre forberedt for bystyreperioden 2011 – 2015 enn FrPs fylkestingsgruppe var i Akershus i 1987, anser jeg som hevet over tvil.
Med internetts muligheter via egne hjemmesider, blogging, Twitter, Facebook og mulighetene til å kommentere og lenke på medienes hjemmesider, har FrPs folkevalgte grupper både i Trondhjem og andre steder en helt annnen mulighet til å markedsføre sine alternativer enn vi hadde da jeg satt i fylkestinget i Akershus fra 1987 – 1995. Heldigvis har ikke Adresseavisen eller andre aviser monopol på dekningen av lokalpolitikken. For alt jeg vet er det kanskje også TV-overførte møter fra lokalpolitikken i Trondhjem.
Et konsekvent og gjennnomført arbeid som opposisjonsparti er et godt grunnlag for både valgkamp og gjenvalg når man møter velgerne ved neste korsvei. Partiets representanter får trening i å argumentere for partiets politikk, formulere forslag som skal tydeliggjøre partiets syn, markedsføre dette via sosiale medier i tillegg til på tradisjonell måte gjennom redaksjonelle oppslag og leserinnlegg. Arbeidet med å lage et politisk regnskap er langt enklere når alt som er gjort i løpet av fireårsperioden er rapportert og markedsført i egnede kanaler – som f.eks på internett.
Mitt råd til Kristian Dahlberg Hauge og de øvrige representantene i Trondhjem bystyre for FrP er klar; fortsett som forslagskvern! De andre partiene vil kanskje surmule og kritisere i begynnelsen, men vil efterhvert bli tvunget til å følge med på ferden. For poenget med politikken er jo å markedsføre sine løsninger, slik at man får oppmerksomhet, støtte – og tilslutt kanskje flertall. Hvis de andre partiene ikke er enige i dette, har de ingenting i bystyret å gjøre!
Også lokalpolitikken må bli mer profesjonell!
Ofte får man høre at det er liten grunn til å fremme ideologiske forslag i lokalpolitikken, men dette er feil. Det er konsensuspolitikerne som misliker strid og konfrontasjoner som ofte argumenterer slik. De politiske skillelinjene som finnes må frem. De må tydeliggjøres, slik at velgerne forstår at det finnes alternativer. I andre artikler her på Liberaleren har vi skrevet om mangelen på reelt selvstyre i lokalpolitikken. Da er det ikke rart at valgdeltagelsen går ned! Slik er det også med konsensuslinjen. Får den råde, bidrar den til oppfatningen om at partiene er så like at det ikke er noen vits i å stemme.
Målet er ikke å lage en «koseklubb» med de andre partienes representanter. Det er fullt mulig å omgås sosialt og ha en god tone, uten at de ulike politiske standpunktene skal bli nedtonet. Som nyvalgt representant i 1987 fikk jeg heldigvis et nettverk av andre folkevalgte i samme situasjon som meg selv rundt om i landet; unge idealister som ikke var opptatt av å bli likt – men opptatt av å gjøre oppgaven som folkevalgt på en skikkelig måte. Et av idealene i så måte var Paal A. Bjørnestad fra Bergen. Jeg kunne nevnt mange andre. Han var en av dem som turde gjøre seg upopulær blant sine politikerkolleger. For det var ikke for deres skyld han var innvalgt.
Måtte flere partier ta sin oppgave som velgernes ombud, og sin ideologi på alvor. Slik at velgerrne får klare og tydelige alternativer å velge mellom.
Kristian Dahlberg Hauge har selv kommentert Adresseavisens kommentar på sin egen blogg.
