VG har idag et oppslag om at fordi politiets sambandsnett ikke fungerte var det politifolk som valgte å dra rett ut til Utøya, fremfor å følge ordren om å dra til hovedkvarteret i Hønefoss. Det er en artikkel det gjør godt å lese.
Tidligere har vi hørt at pårørende og ofre som ringte nødnummeret 112 ikke kom gjennom, eller fikk gal informasjon. Om et politihelikopter som aldri kom, grunnet ferieavvikling. Om andre helikoptre som var klare men ikke ble brukt. Om en gummibåt med politifolk som holdt på å synke, efter å ha blitt for tungt lastet. At denne gummibåten ble satt ut på vannet fra den plassen på fastlandetder det var lengst distanse til Utøya. At politifolk som først stanset på campingplassen der det var kortest avstand til Utøya, for så å dra videre til stedet gummibåten ble satt ut.
Å stille spørsmål ved den beredskap og det ustyr som fantes, er naturlig. Det har med forberedelser og bevilgninger å gjøre. Men å stille spørsmål ved politiets beslutninger i det viktige tidsrommet fra Behring Breivik parkerte bombebilen til han ble arrestert på Utøya har nærmest vært ansett som å kritisere politiet for ikke å gjøre jobben sin. Ingen er i tvil om at politet gjorde så godt de kunne. Men å stille disse spørsmålene er likevel viktig – for å trekke lærdom til både beredskapsarbeide og trening for fremtiden.
Å se at ellers så lydige politifolk valgte å følge eget instinkt fremfor ordre gjør faktisk godt. For det var så mye som sviktet den dagen i juli ifjor. Så mange beslutninger man blir sittende å lure på om gjorde mer skade enn gavn. Det er vondt, og må være enda mer vondt for de pårørende og efterlatte, å sitte igjen med spørsmålet om flere liv kunne vært spart med andre beslutninger fra politiet.
Derfor er det godt å vite at i en regelstyrt organisasjon som politiet er det fortsatt de som kan tenke selv i en kritisk situasjon. Måtte disse få øket respekt – og bli lyttet til.
Flere rapporter som ender opp med konklusjonen om at «alt ble gjort riktig» er ikke det som trengs.
