Idag streiker fagbevegelsen mot innføringen av EUs vikarbyrådirektiv. De hevder at direktivet fører til mer sosial dumping. Et alternativt syn kan være at direktivet reduserer konkurransefortrinnene vikarer har i dagens arbeidsmarked.
Kl. 1400 idag vil det være en 15 minutters politisk streik i protest mot vikarbyrådirektivet. Av regjeringspartiene er Ap for, SV mot, mens SP ikke har konkludert.
Fagbevegelsens mener direktivet vil føre til sosial dumping, og at faste ansettelser er et bedre alternativ enn mer bruk av vikarer. Du kan lese parolene her, og målet for streiken er å få regjeringen til å bruke EØS-avtalens reservasjonsrett til å si nei til direktivet. Fellesforbundet er blant direktivets motstandere, og i et intervju med Dagsavisen utdyper forbundsleder Arve Bakke sin motstand.
Aps stortingsrepresentant Anette Trettebergstuen mener fagbevegelsen tar feil, og at direktivet vil gjøre det ulovlig å forskjellsbehandle vikarer og fast ansatte hva angår både lønn og arbeidsvilkår.
Ifølge LOs side har seks land allerede innført direktivet, mens to land har bestemmelser som tilfredsstiller direktivet.
Anette Trettebergstuen innrømmer at Norge har problemer med sosial dumping, men mener at direktivet gjør noe med dette. Hun sier at Norge kunne innført reglene også uten direktivet, men konstaterer at dette ikke er gjort (!). Derfor innføres direktivet, sier hun til NRKs «Politisk kvarter».
Trygg innføring i ly av EØS-avtalen
Ap vet godt at innføres noe i ly av EØS-avtalen skjer det omtrent uten at det kommer i offentlighetens søkelys, og det foregår knapt noen politisk debatt. 265 av 287 større lovendringer som har blitt behandlet av Stortinget ble enstemmig vedtatt. Av de resterende 22 er de fleste vedtatt med bredt flertall. Usikkerheten rundt konsekvensene av å bruke EØS-avtalens reservasjonsrett har ført til stor tilbakeholdenhet med å bruke dette virkemiddelet. Derfor er Ap på trygg grunn når de velger å bruke direktivet som unnskyldning for å regulere vikarbyråbransjen – som Trettebergstuen altså innrømmer at man kunne gjort like godt uten direktivet.
Fjerner vikarenes konkurransefortrinn
Fagbevegelsens argument mot direktivet er at det vil føre til mer «sosial dumping». Dette er som kjent et kodeord fagbevegelsen bruker for å hindre konkurranse om prisen på arbeidskraft.
Før i tiden arbeidet fagbevegelsen for å fremme arbeidstagernes rettigheter. Idag er den mest opptatt av å beskytte norske arbeidstagere (spesielt de fagorganiserte) mot enhver form for konkurranse.
Hvis det er korrekt at direktivet gjør det ulovlig å forskjellsbehandle vikarer både når det gjelder lønn og arbeidsvilkår fratar det vikarene viktige konkurransefortrinn når de konkurrerer på arbeidsmarkedet.
En viktig rettighet for en person som ønsker å skaffe seg arbeid er å kunne forhandle om prisen og vilkårene for å bytte bort egen arbeidskraft og kompetanse mot lønn og andre goder. Prisen på egen arbeidskraft er et viktig forhandlingskort. I Norge gjør fagbevegelsen sitt beste for å fjerne dette viktige forhandlingskortet fra den enkelte arbeidstager, og overføre det til seg selv.
En vikar er en person som er interessert i å komme seg inn på arbeidsmarkedet. Målet er å få arbeidserfaring, og tjene penger. Kanskje for en begrenset periode, eller med et konkret mål for øyet. Og dét målet er ikke nødvendigvis 40 – 50 kontinuerlige år i arbeidslivet og en trygg pensjon efterpå. En vikar vil kunne akseptere å jobbe for lavere lønn, og på ugunstige tidspunkter. Det er ikke så rart at fast ansatte arbeidstagere anser slik oppførsel som en trusel. Men de overser at vikarene ikke har tenkt å utkonkurrere dem for å overta jobben deres permanent.
Tidligere var målet å få seg en utdannelse og en trygg jobb. Idag er mobilitet i arbeidslivet og omskolering langt vanligere enn før. Selv om Gudmund Hernes innførte sterke begrensninger på usikker ungdoms mulighet til å velge på nytt i videregående skole, så er få sikre på hva som er deres plass i livet i så ung alder. Også de som er litt eldre ønsker å prøve flere yrker for å se hva som passer og hva man trives med. Og andre kan ha lyst til å skifte beite efter å ha jobbet i samme bransje/bedrift i flere år. Men fagbevegelsen velger å gå med ryggen inn i fremtiden. Og dens motstand mot vikarbyrådirektivet er et typisk forsøk både på å monopolisere forhandlingene om prisen på arbeidskraft, og helst fjerne konkurransen på dette området. Til Dagsavisen sier Arve Bakke ganske betegnende at «at det skal være med på å etablere vikarbyråbransjen som en hvilken som helst annen bransje.» Fagbevegelsen vil altså tilrane seg retten til å definere hva som er akseptable bransjer og ikke, i norsk næringsliv.
Hvis fagbevegelsen har rett i sin kritikk av EUs vikarbyrådirektiv, bør Liberaleren støtte innføringen av direktivet.
Problemet er at fagbevegelsen kan ta feil. Ifølge Aps Anette Trettebergstuen vil direktivet redusere konkurransen om pris og vilkår for arbeidskraft. Isåfall er direktivet en dårlig ting. Vi trenger mer konkurranse i norsk arbeidsliv, ikke mindre. Det er allerede for mye reguleringer og for lite konkurranse.
Dårligere vilkår for bedriftene, og brutalisering av arbeidslivet
Det er ikke overraskende at fagbevegelsen kjemper for tiltak som vil svekke vilkårene for det private næringslivet. Fagbevegelsens alternativ er som nevnt over, flere faste ansettelser. Fast ansatte har sterkt oppsigelsesvern, noe som er en ulempe for bedriftene. En bedrift må ha frihet til å organisere sin virksomhet innenfor rammene av vilkårene. Det vil si hvor godt man selv gjør det, hvor godt konkurrentene gjør det, og hvordan lover og regler virker inn på bedriftens evne til å overleve. Mange fast ansatte betyr at en bedrift som opplever redusert lønnsomhet ikke vil kunnne tilpasse antallet ansatte til dette faktum.
At det blir vanskeligere å ansette vikarer, og færre mulighet til individuelle lønns- og arbeidsvilkår for vikarer sammenlignet med fast ansatte, kan bety at bedriftene lar være å ansette folk fast, fordi marginene for lønnsomhet er for små. Dermed øker presset på dem som allerede er fast ansatt i bedriften. Fagbevegelsens kamp mot vikarer kan dermed ironisk nok føre til øket brutalisering av arbeidslivet, ved at presset på og kravene til de fast ansattes prestasjoner blir stadig større.
Så uansett om er fagbevegelsen eller Anette Trettebergstuen som har rett, så vil kampen mot vikarer føre til dårligere vilkår for dem som står utenfor arbeidslivet og vil inn, for dem som er avhengig av fleksibilitet på arbeidsmarkedet, for bedrifter som sliter, og for fast ansatte som vil oppleve større krav til innsats. Og for konkurransen om prisen på arbeidskraft.
Kampen mot vikarer er en kamp Liberaleren ikke støtter.
