Underhuset i det franske parlamentet har gjort det ulovlig å benekte Tyrkias folkemord å armenere under 1.verdenskrig. Tyrkia raser, og har hjemkalt sin ambassadør. Men er dette en oppgave for et parlament?
Tyrkias folkemord på armenere under 1.verdenskrig er omstridt. Både om det virkelig var et folkemord, og hvor mange som egentlig døde. Tyrkia har alltid benektet påstandene om folkemord, og reagert kraftig overfor alt og alle som så mye som antyder noe om folkemord. Men ifølge Wikipedia er det nå 24 land som offisielt anerkjenner folkemord – og i flere av disse landene er det forbudt å benekte det.
Tyrkia er en regional stormakt i Midt-Østen, og har lenge ønsket å bli medlem av EU. Men for mange EU-borgere (og ikke minst deres folkevalgte) er tanken på millioner av tyrkere innenfor det grenseløse EU mer eller mindre utålelig. Det har blitt stilt krav om at Tyrkia skal respektere menneskerettighetene, og landet har gått langt i å imøtekomme EU. Nå kan spørsmålet om folkemordet på armenerne igjen stå i veien for tyrkisk EU-medlemskap. Og behandlingen av den kurdiske minoriteten øst i landet er en permanent grunn til bekymring.
Folkemord er et ømtålig emne. Hva er folkemord? Hvorfor er det slik at noen historiske hendelser er alment akseptert som folkemord, mens andre tilsvarende hendelser kan bagatelliseres og relativiseres?
Holocaust er selve symbolet på folkemord. Knapt noen som vil tas seriøst i en debatt om europeisk historie og jødenes historie vil finne på å benekte Holocaust.
Slik det totalitære nazi-Tyskland utryddet både jøder og andre de anså som mindreverdige, foregikk det også folkemord hos diktaturnaboen i øst. I Sovjetunionen ble millioner av mennesker ofret under sultkatastrofen i Ukraina. I tillegg ble millioner av mennesker opp gjennom årene plassert i rene slave-arbeidsleire; GULag. At Hitler beordret utryddet både jøder, sigøynere, homofile og politiske motstandere i konsentrasjonsleire er alment akseptert og fordømt. Langt mindre oppmerksomhet rettes i f.eks norske historiebøker mot GULag.
Et av de folkemord som oftest bagatelliseres og relativiseres (spesielt i Norge) er det som skjedde på dødsmarkene i Kambodsja under den kommunistiske organisasjonen Røde Khmers styre (1975 – 79).
Våren 1994 skjedde det et folkemord i det øst-afrikanske landet Rwanda, men det fikk lite oppmerksomhet i verdens medier. Og selv om det er igang et rettslig oppgjør er det fortsatt ikke mye fokus på hva som skjedde noen dramatiske uker mellom april og juni.
Med Sovjetunionens sammenbrudd skjedde det en demokratisk vårløsning i Øst-Europa. I Jugoslavia utartet det til borgerkrig. Bare ett år efter folkemordet i Rwanda skjedde et nytt; på muslimene i byen Srebrenica. Midt i Europa, i en by som skulle være beskyttet av FN-soldater.
Historie er komplisert. hva som egentlig skjedde, hvorfor, og hvordan er spørsmål både historikere og vanlige folk stadig diskuterer. Og slik må det være. Men er det folkevalgtes oppgave å definere hendelser som selv fagfolk er uenige om hvordan skal defineres?
Det som er viktig er åpenhet om historien, og fokus også på de mørke kapitlene. Nazismen bedømmes ikke bare for sin onde ideologi men for sine grusomme gjerninger. Kommunismen bedømmes ofte for sine påstått gode intensjoner, sjelden for sine tross alt like grusomme gjerninger som nazismen.
Nasjonalisme blir fremhevet som noe positivt. Spesielt i Norge. Men at også nasjonalisme kan føre til folkemord, er ikke like fokusert. Det er naturligvis grader av nasjonalisme. Men i den ligger tross alt kimen ikke bare til oppvurdering av sitt eget og sine egne, men også til nedvurdering av, forakt for og direkte hat mot andre.
Historiske hendelser må i fokus, belyses, og diskuteres. Det bør skapes bevissthet om årsaker til hva som skjer, og hvem som er ansvarlige.
At folkevalgte skal vedta historiske sannheter, og gjøre diskusjon eller fornektelse ulovlig, er derimot et inngrep i ytringsfriheten og den frie debatten.
Liberaleren har også tidligere omtalt åpen debatt om folkemord.
