Jan Arild Snoen er lei av «debatten om debatten», om ytringsfrihet og kritikk av ekstreme ytringer efter 22.juli. Men det er tydeligvis behov for å gjenta poengene til de blir forstått. Sist ut med å misforstå (?) er SVs stortingsrepresentant Snorre Valen.
Aftenposten har slått opp at Bruce Bawer i en ny bok (ikke utgitt ennå) kaller venstresiden i Norge for quislinger, og at de er politiske arvtagere av Vidkun Qusling.
Snorre Valen, som jeg forøvrig har stor sans for, beklager seg til Aftenposten at innvandringsdebatten er blitt en debatt om ytringsfrihet. Aftenposten skriver:
«Valen beklager at innvandringsdebatten er blitt en diskusjon om ytringsfrihet.– For noen er det nå blitt sånn at rasisme er greit bare det ikke fører til terror. Det er feil, det er hverdagsholdningene som må bekjempes. Men jeg tror mange er litt lei av å bli beskyldt for å ville kneble noen hver gang de er kritiske til de innvandringskritiske. Ikke i noen annen debatt finner du denne typen debatt. Om jeg for eksempel uttaler meg kritisk til et utspill i helsepolitikken fra Høyres Torbjørn Røe Isaksen, så ville han aldri finne på å beskylde meg for å ville kneble ham, sier Valen.»
Naturligvis ville ikke Røe Isaksen kritisere Valen for å være «kritisk til et utspill i helsepolitikken». Noe helt annet ville det kanskje være hvis SVs Snorre Valen ba Høyres Røe Isaksen om ikke å komme med utspillet, fordi Valen mener Røe Isaksen beskriver en virkelighet som ikke finnes i Norge.
For å forstå sammenhengen må man kjenne til at det hele handler om et utspill fra AUF-leder og Utøya-overlevende Eskil Pedersen i Aftenposten 24.11.
Der skrev Eskil Pedersen følgende (kursiveringen er gjort av meg):
«Siv Jensen (Frp) har rett til å si at Norge snikislamiseres. Men norske medier har ansvar for å gjennomgå den uttalelsen like kritisk som et skoleutspill fra Kristin Halvorsen (SV).
Og jeg er i min fulle rett til å si at Siv Jensen aldri burde ha sagt det fordi det er en virkelighet som etter min mening ikke eksisterer i Norge, og fordi det tar fokuset bort fra de viktige utfordringene med et flerkulturelt samfunn vi heller burde løse. Noen vil da kalle meg en knebler av ytringsfriheten. Jeg ser på det som min rett til å ytre meg.»
Når fikk AUF-lederen, AUF eller Ap rett til definere hva som beskriver norsk virkelighet og ikke? Noen mener at så lenge man ikke med vold går inn for å begrense andres ytringsfrihet så er det ikke sensur. AUF-lederen ønsket å bruke Straffelovens § 135a (rasismeparagrafen) for å dømme stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde. Det er et forsøk på sensur. Men er det å si at andre ikke bør komme med uttalselser sensur?
Det er ihvertfall et forsøk på å kneble meninger man ikke liker, formuleringer man mener er over kanten for det akseptable, og åpenbart virkelighetsbeskrivelser man ikke liker.
I mange regimer vi ikke liker å sammenligne oss med trenger ikke myndighetene bedrive aktiv sensur av mediene, eller opposisjonen. Fordi media og opposisjon bedriver en aktiv selvsensur. Man vet nemlig hva som ikke lønner seg å si.
Efter min mening bommer Snorre Valen fundamentalt med sitt utsagn i Aftenposten, der han sammenligner debatt om helsepolitikkens innhold med et utsagn om at motparten ikke bør komme med et utspill overhodet. Om det ikke er sensur eller knebling så er det ihvertfall forsøk på å tilrane seg definisjonsmakten om virkelighetsbeskrivelsen.
Selv om jeg også mener at Tybring-Gjeddes virkelighetsbeskrivelse er helt hinsides, så vil jeg aldri drømme om å be om ham holde munn om hva han mener. Det ville være meningsterror.
Når Snorre Valen, Eskil Pedersen og andre aksepterer at ytringsfriheten gjelder for alle, uansett hvor ille man synes meningene deres er, så kan vi kanskje begynne å debattere innholdet i virkelighetsbeskrivelsen istedet?Noen av oss har tatt debatten lenge. F.eks her på Liberaleren. Blant annet med Tybring-Gjeddes medforfatter av Disneyland-kronikken, Kent Andersen.
Medstrømsmedia har fått innspill om dette, bl.a Marie Simonsen i Dagbladet (i helgen), og NRKs Magnus Takvam tidligere iår. Men alt ignoreres. Istedet er Marie Simonsen opptatt av å si at 1) innvandring og integrering har fått for stor plass i debatten, 2) hatytringene fikk bred plass, mens 3) motytringene manglet. Sistnevnte er direkte feil, som det fremgår av ovenstående lenker fra Liberaleren. Og vi kunne tatt med flere. Men medstrømsmedia er ikke opptatt av de store debattene. Kjendiseriet, fokus på personkonflikter etc dominerer.
