Det var ikke bare Per Sandbergs utsagn om at Ap spiller ofre efter 22.juli som gjorde gårsdagen til en svart dag for norsk samfunnsdebatt. AUF-leder Eskil Pedersen er med sitt krav om «ytringsansvar» på like ville veier som Gahr Støre var under karikaturdebatten.
FrP-nestlederens utsagn om at Ap har «spilt ofre» var horribelt, ufølsomt og faktisk feil. Ap og AUF er ofre – både for terroraksjonen i Oslo og massakren på Utøya. Det er et faktum ingenting kan endre, uansett hva som har skjedd i eftertid. At det også er andre ofre, er også korrekt; byråkrater ansatt i departementene. Det norske demokratiet. Et angrep på regjeringsbygget er ikke et angrep på Ap eller den rødgrønne regjeringen alene. Det er et angrep på hele det norske demokratiet.
Dagsavisen siterer et twitter-utsagn fra Ap-rådgiver Jo Heinum efter gårsdagens batalje i Stortinget: «For oss er 22/ djup sorg og smerte. Ikkje strategi.» Ingen tvil om at ugjerningene 22.juli 2011 for alltid vil bli forbundet med sorg og smerte. Ikke bare hos Ap og AUF. Hva som skjer efterpå er en helt annen sak.
Statsminister Jens Stoltenberg advarte i Stortinget tidligere iår om en heksejakt på meninger. Han lovet mer åpenhet, mer toleranse og mer demokrati som svar på terroranslaget. Men gårsdagen viser at løftene om mer toleranse og å unngå heksejakt på meninger er noe av det vanskeligste å oppnå.
At mange Ap-representanter reagerte følelsesmessig igår er fullt forståelig. Det var til utenriksminister Jonas Gahr Støre at spørsmålet Per Sandberg egentlig stilte, var rettet. Og spørsmålet handlet om AUF-lederens (og Ap-sekretær Raymond Johansens) angrep på FrP for å bidra til et «hatsk klima» i innvandringsdebatten.
Men toleranse var det lite av da Gahr Støre skulle svare. Å unngå heksejakt på meninger var like langt unna. Mens Aps parlamentariske leder Helga Pedersen og andre Ap-representanter gråt viste den alltid sindige Gahr Støre liten vilje til toleranse for at Per Sandberg kanskje hadde formulert seg uheldig. Han gav ham aldri noen sjanse til å trekke tilbake utsagnet og beklage det fra Stortingets talerstol. Istedet gikk Gahr Støre rett i strupen på Per Sandberg. Spørretimen har sine rammer. Når Gahr Støre ikke gav Sandberg noen åpning for retrett måtte beklagelsen istedet komme i Stortingets vandrehall. Og derefter krevet Ap beklagelse fra Stortingets talerstol. Det kunne de fått, om ikke Gahr Støre var så opptatt av å lukke døren for FrP. Toleransen Stoltenberg snakker så mye om, gjelder nemlig ikke FrP.
Per Sandberg kunne truffet en nerve hos mange nordmenn
Så hva kunne Per Sandberg ha sagt?
«Ap og AUF var ofre for terrorangrep og massakre 22.juli. Det skal ingen betvile. Hvordan Ap opptrer i samfunnsdebatten etter 22.juli må det være lov å være kritiske til. Også Ap har et ansvar for å gjøre statsministerens ord om toleranse, demokrati og åpenhet til virkelighet. Det skal ikke bare være FrP som det eneste partiet som er kritiske til norsk innvandrings- og integreringspolitikk som skal måtte vurdere sin språbruk på nytt. Det har vært flere forsøk fra Aps side på å knytte FrP opp til meningene som fikk Anders Behring Brevik til å begå terrorhandlingene. Står Gahr Støre inne for dette? Er det slik Ap i praksis følger opp statsministerens advarsel om heksejakt på meninger?»
Hvis Per Sandberg hadde uttrykt seg slik, er det stor sjanse for at han hadde satt ord på det mange oppfatter som korrekt, ikke bare i men også langt utenfor FrPs rekker. Og det må være en advarsel til Arbeiderpartiet og AUF. Man kan ikke sette samfunnsdebatten på vent mens sorgprosessen går sin gang. Det er ingen tjent med.
AUF-leder på villspor
Hele grunnen til Per Sandbergs spørsmål til Gahr Støre i Stortinget igår var som nevnt over det som virker som koordinerte angrep fra Raymond Johansen og Eskil Pedersen. Og de er ikke alene om å angripe FrP for å skape et «hatsk klima» i debatten om innvandring og integrering.
Eskil Pedersen anklaget i NRK FrP for å ha misbrukt ytringsfriheten. Han sier blant annet om den famøse kronikken «Drøm fra Disneyland» at «der han kommer med grove karakteristikker av hvordan samfunnet vårt er blitt, mener jeg han ikke tar ytringsansvar..».
og videre: «– Det er selvfølgelig forskjell på argumenter og vold, men det er klart at alle har et ansvar for hvilke argumenter man bruker. Man må ta det ansvaret når man har en plattform der mange lytter.»
Men hva er egentlig ytringsansvar?
Hvis jeg skal begi meg ut på en tolkning av AUF-lederen, så ender jeg opp med at man skal være forsiktig med å komme med ytringer som kan virke sårende. Isåfall følger han i de dårlige fotsporene til utenriksminister Jonas Gahr Støre, som under karikaturdebatten i 2006 nærmest bortforklarte og unnskyldte den norske ytringsfriheten.
Hvis man skal undertrykke egne meninger fordi disse kan såre andre hvis de blir uttalt, da underkastets ytringsfriheten sårede følelsers tyranni. En livsfarlig utvikling.
Det er lett å være enig med Eskil Pedersen når han sier: «– Politikere må være bevisst hvilke ord de velger, for det former holdninger der ute. Det er naivt å tro at hvis vi får ledende politikere som målbærer ytterliggående holdninger, så vil det stagge de som vil bruke vold for å fremme sitt syn. Politikerne må ta ansvar for samfunnsdebatten og må basere det de sier på fakta. Nyansene må med.»
Fakta er viktig. Derfor er også medias efterprøving av samfunnsdebattantenes utsagn viktig. Men Eskil Pedersen faller selv i den graven han graver for andre: » Når Per Willy Amundsen snakker om at det blir muslimsk flertall i Oslo om noen år og all statistikk viser at det er umulig å se for seg, bruker han ytringsfriheten sin, men han tar ikke det ansvaret som følger med.»
Amundsen har ikke uttalt at «det blir muslimsk flertall i Oslo om noen år». Han uttalte at «tall fra Statistisk sentralbyrå viser at det blir et ikke-vestlig innvandrerflertall i Oslo om noen år, hvis utviklingen fortsetter som i dag.» og «kanskje muslimsk flertall». Eskil Pedersen utelater med andre ord den nyanseringen han har efterlyst hos andre samfunnsdebattanter.
Vi kan alle ønske oss mer fakta i samfunnsdebatten. Men hvis man tolker fakta forskjellig, skal de som er uenige med Ap la være å si hvordan de tolker fakta?
Pedersens meningstyranni
AUF-lederen har et innlegg i dagens Aftenposten, der han forsøker å forklare hva han egentlig mener med ytringsansvar. Men jeg vil ikke påstå at jeg ble særlig mye klokere av Pedersens forsøk på oppklaring.
Der skriver han: «Vi er nemlig i ferd med å få en holdning til ytringsfriheten som har følgende logikk: Det skal være lov å fremme de mest kontroversielle, ytterliggående meninger, uten at noen tar til motmæle. Og man må hvert fall ikke si «det burde du ikke ha sagt». Gjør man det, så knebler man ytringsfriheten.»
Om Eskil Pedersen er uenig i et utsagn, og mener utsagnet inneholder gale opplysninger, så får han si det – men å si at den andre ikke burde kommet med utsagnet er efter min mening urimelig. Det handler rett og slett om sensur. En mening blir ikke feil eller over streken fordi Eskil Pedersen (eller andre) ikke liker meningen.
Det er sagt mye om at man må imøtegå ytringer fra folk som er i samme meningsunivers som Anders Behring Breivik. Men det er ikke å imøtegå ytringene å si at den og den ytringen ikke burde vært fremmet. Dét er nemlig sensur og meningstyranni.
To grøfter i samfunnsdebatten efter 22.juli
Gårsdagens leven i Stortinget illustrerer to grøfter samfunnsdebatten kan havne i. Den ene er at Ap presser på for å få lagt lokk på alle ytringer de ikke liker både når det gjelder innvandring og integrering, og når det gjelder debatten om hva vi kan lære av 22.juli. Hvis Ap (illustrert ved Eskil Pedersen f.eks i Aftenposten idag) får gjennomslag, så taper det norske demokratiet. Det blir mindre toleranse, mindre åpenhet, mindre demokrati – men desto mer heksejakt på meninger.
Den andre grøften er representert ved FrP. Det eneste partiet som ønsker å stramme inn norsk innvandringspolitikk ytterligere, og som forveksler integrering med assimilering. FrP er svært nær ved å gjøre seg selv til et offer for 22.juli. Det er naturligvis feil. Det som er riktig, er at FrP vil lide dersom Ap og Eskil Pedersen for gjennomslag for en de facto heksejakt på meninger. Selv om sympatien foreløbig er på Aps of AUFs side hos de aller fleste vil vi se at dette overhodet ikke gjelder for alle. Og jo mer det legges lokk på integreringsdebatten, jo større gjennomslag for sin offertenkning vil FrP få.
Ap og AUF var et offer for 22.juli. I samfunnsdebatten efter 22.juli må Ap akseptere å høre ytringer de ikke liker – og imøtegå dem saklig fremfor å ville undertrykke dem.
Når slutter man å debattere?
Både Eskil Pedersen og Torbjørn Røe Isaksen uttalte seg forleden om grensene for ytringsfrihet og debatt, i Aftenposten. Begge er klare på at noen ganger slutter man å debattere, og det blir opp til PST (!) å håndtere sakene videre. Blant annet kan man ikke diskutere med en muslim som vil stene homofile. Det må være visse felles grunnverdier for å kunne debattere, ifølge de to.
Men var ikke problemet med ekstremister av Behring Breiviks type at de kun holder til i visse hjørner av internett, såkalte «ekkokamre» der det ikke foregår en reell debatt men hvor man kun får høre ekkoet av egne synspunkter?
Hvis de som mener at det foregår en sivilisasjonskrig (Fjordman og hans like) og de som vil ha sharialover (muslimske fundamentalister) aldri får delta i en debatt med oss som mener samfunnet skal være liberalt – hvordan skal vi da få stilnet ekkoet de til stadighet hører der de er? Man kan godt konstatere at meningsforskjellene er for store til å bygge bro over. Men man må ihvertfall klargjøre sin posisjon, argumentere for den – og hvorfor man er uenig med motparten.
Lokk over beredskapsdebatten?
Det er ikke bare integreringsdebatten Ap vil legge lokk over. Også debatten om Norge 10 år efter angrepet på WTC var godt nok forberedt til å håndtere terrorangrep er for vond å ta for Aps ansvarlige statsråder – efter 22.juli.
Men skal man lære noe efter 22.juli så er det å gå sporene bakover og finne hver eneste korsvei før 22.juli der beslutningstagerne gikk i gal retning. Det handler om bevilgninger til politiet, PST og Forsvaret, ferdigstillelse av nødnettet, tilstrekkelig øvelse for mannskaper som skulle bekjempe terror, skjerming og beskyttelse av mulige terrormål etc. Mye sviktet da Norge ble utsatt for terror 22.juli. Det er uvesentlig hvem terroristen var. Det er korrekt som Venstre-leder Trine Skei Grande sa, at Norge sviktet sitt viktigste ansvar – å beskytte sine innbyggere. Hva kan vi lære av det? Skal vi lære av det – eller skal vi late som ingenting?
AUF-leder Eskil Pedersen var på twitter ute og påstod at Venstre forsøkte å slå politisk mynt på tragedien. Men å finne ut hva som gikk feil og hvorfor er ikke å slå politisk mynt, men å ta ansvar. Alle partier på Stortinget som efter 2001 har sittet i regjering eller har vært med på å sikre flertall for statsbudsjettet har ansvar. Og det vil si alle partiene. For alle sammen faller i en eller begge kategorier.
Det er ingen heksejakt på de rødgrønne, eller på daværende justisminister Knut Storberget. Det er fullt forståelig at Storberget valgte å gå av, efter så lang fartstid og så store påkjenninger. Men det fritar ikke hverken Ap eller Stortinget for å stille de vanskelige spørsmålene – eller å ta debatten om svarene.
I den grad det er mulig å være glad for noe i forbindelse med 22.juli er jeg glad for at det tross alt bare var én terrorist. Dersom en hel gruppering angrep regjeringsbygget, Stortinget, Slottet, politihuset eller Oslo S – eventuelt andre steder i Norge samtidig – kunne godt mulig klart å lamme hele styringsverket og viktige knutepunkter. Hvordan hadde det da gått med landet?
Hvem skal knebles efter FrP?
Jeg føler med Ap og AUF for deres tap, men misliker sterkt forsøkene på å legge lokk over viktige deler av samfunnsdebatten.
Liberaleren er kritisk til at det politiske flertallet sprer ressursene ut over for mange oppgaver, fremfor å konsentrere seg om kjerneoppgavene (inkludert politi og forsvar). Likeledes er vi kritiske til den innvandrings- og integreringspolitikken regjeringen fører. Også på andre områder er vi sterkt uenige med Ap og AUF. Det gjelder f.eks synet på narkotika, på alkohol- og skjenkepolitikk, åpningstider etc.
Vil fortsette å uttrykke våre meninger – og ikke akseptere at Eskild Pedersen definerer hva som er akseptable ytringer og ikke. For det slutter ikke hvis Ap klarer å sette munnkurv på FrP eller skape en debattkultur med utbredt grad av selvsensur. Hvem vet hvem Ap finner ut at ikke tar «ytringsansvar» når FrP er blitt kneblet.
Les også kommentar hos Minerva og fra Kristin Clemet hos Civita.
Magne Lerø hos UkeavisenLedelse
Gunnar Stavrum i Nettavisen
