Siv Jensen og FrP-ledelsen kunne håndtert oppnevnelsen av partiets medlem til Nobelkomiteen annerledes, men Carl I. Hagens reaksjon på å ha tapt kampvoteringen mot Inger Marie Ytterhorn er hinsides enhver proporsjon. Trollet sprakk tilslutt.
Det var ingen nyhet at Carl I. Hagen var interessert i vervet som medlem av Nobelkomiteen. Han informerte Siv Jensen om dette for to år siden. Om det er riktig at hun ikke har bragt dette videre til rette fora internt i partiet, var det uansett ingen hemmelighet. Media har omtalt hans ønske flere ganger.
Da Carl I. Hagen oppdaget at hans navn ikke stod på valgkomiteens innstilling i sakspapirene til gruppemøtet forrige onsdag, satte han seg i bevegelse. Da ingen falt på kne og ba om tilgivelse – og heller ingen ytret noe ønske om å foreslå ham, tok Hagen kontakt med sin trofaste støttespiller siden starten i ALP for snart 40 år siden; Peter N. Myhre. Og Myhre foreslo Hagen på gruppemøtet. Hagen fikk 6 stemmer, Ytterhorn 25. Hagen trakk seg umiddelbart fra vervet som leder for sideorganisasjonen «FrP Senior». Siden har partiledelsen bedrevet brannslukning.
Siv Jensen argumentasjon har vært todelt; 1. Man driver ikke utdeling av verv «på bakrommet» i FrP, og 2. Det var ikke noe ledig verv å tildele. Sittende medlem i Nobelkomiteen, Inger Marie Ytterhorn ønsket gjenvalg.
Den første begrunnelsen er helt grei. Likevel kunne dette vært gjort på en annen måte. Den andre begrunnelsen er også helt uproblematisk. Men også her kunne man gjort tingene på en annen måte. Det er altså to «formalbegrunnelser» som ledelsen skyver foran seg.
La oss se på de reelle beveggrunnene:
Man visste at Hagen ønsket seg vervet i komiteen. Skulle man skyve tilside den anonyme Inger Marie Ytterhorn, som allerede har fått 12 år som medlem av den prestisjefylte Nobelkomiteen? Det kunne man gjort. Ledelsen kunne bedt henne om ikke å si ja til gjenvalg. Det gjorde man ikke. Tvert imot ytrer leder for valgkomiteen i stortingsgruppen, Ketil Solvik-Olsen at man er fornøyd med Ytterhorns innsats. Selv om såkalte eksperter mener hun er både anonym og faglig svak (noe hun ikke skal være alene om, ifølge de samme ekspertene).
Både lederen og «alle andre» i partiet visste at Hagen ønsket seg vervet. Ihvertfall hvis de følger med i media. Og det må vi tro at de gjør. Uavhengig av om Ytterhorn ønsket gjenvalg kunne noen av Hagens lojale støttespillere foreslått ham overfor valgkomiteen. Ingen har gjort det. Valgkomiteen kunne også på selvstendig grunnlag vurdert alle de fant interessante på helt fritt grunnlag. De har fått innspill via media. Om valgkomiteen faktisk har vurdert flere navn, er ikke kjent. Men det kom visst forslag på «en fagmann». Kanskje Asle Toje? Valgkomiteen valgte ikke å foreslå overfor stortingsgruppen at man skulle starte prosessen med nytenkning/reform av Nobelkomiteen. Hvorfor valgte man bort noe som kunne bragt FrP i søkelyset på en helt annen måte enn sexskandaler og fallende galluptall? Jeg kommer tilbake til min teori om hvorfor.
Også stortingsgruppens styre og sentralstyret kunne på eget initiativ diskutert om FrP i lys av høstens debatt om Nobelkomiteen burde bruke anledningen som bød seg til å gjøre noe ekstra ut av oppnevningen. Hvorfor gjorde de ikke det?
Det kan altså konstateres at hverken enkeltmedlemmer i stortingsgruppen, stortingsgruppens valgkomite, stortingsgruppens styre eller partiets sentralstyre benyttet anledningen til å se oppnevningen av medlem til Nobelkomiteen i en større sammenheng. Det handler om mer enn Inger Marie Ytterhorn og Carl I. Hagen. At ingen av dem benyttet anledningen til å foreslå Carl I. Hagen som medlem til Nobelkomiteen burde vært et kraftig signal. Men noen er åpenbart mistet sitt politiske gehør.
Kanskje kan vi tolke den manglende viljen til å benytte anledningen som bød seg, som et bevisst valg? Dét gjør jeg. Man visste at Carl I. Hagen var kandidat. Man visste at hvis partiet valgte å oppnevne nettopp ham ville det utløse bråk både i Norge og utenfor landets grenser.
Carl I. Hagen unnlot i sitt femsiders klagebrev ikke å peke på at han som formann i 28 år og parlamentarisk leder i 25 anså seg som klart kvalifisert til vervet som medlem av Nobelkomiteen. Men handler kvalifikasjonen om fartstid i politikken? Nei, ikke alene. Har Carl I. Hagen demonstrert noen stor interesse for utenrikspolitikk – eller for fredsarbeid? Nei, men det har vel heller ikke så mange av de andre medlemmene av komiteen. Med unntak av Jagland og Kaci Kullmann Five. Dét som preger Nobelkomiteens medlemmer – med unntak av Jagland – er at de ligger lavt i terrenget, dvs. i media og den offentlige debatten.
Man skal ikke frata Carl I. Hagen muligheten til å overraske, og vise nye sider av seg selv. Muligens hadde han valgt å holde drøftelsene internt i Nobelkomiteen, og motstått viljen til å uttal seg i media i hytt og vær. Men hvor sannsynlig tror du det er?
Utenfor Norges grenser er FrP kjent som et høyrepopulistisk og innvandringskritisk parti. Efter 22.juli kobles partiet til Anders Behring Breivik i internasjonale medier. At partiet sliter med sitt image internasjonalt er et understatement av dimensjoner. Hvordan ville en oppnevnelse av Carl I. Hagen til medlem av Nobelkomiteen virket utenfor Norges grenser? Jeg har såpass tiltro til både Siv Jensen, FrPs sentralstyre og stortingsgruppens styre at de har vurdert disse momentene. Carl I. Hagens kandidatur har kraftige svakheter.
Uansett hvor omstridt Carl I. Hagen er, har han skrevet sitt navn inn i FrPs historie med gullskrift. Han har helt rett i at han bygget opp partiet. Men han var ikke alene. Det største ved hans innsats er at byggverket står selv om byggmesteren for en periode pensjonerte seg. Andre har overtatt vedlikeholdet og påbyggingen.
Hagens svakhet er at han alltid har satt likhetstegn mellom seg selv og partiet. Selv om han innførte begrepet «aktivt utmeldt» om folk han mente skadet partiet med å uttale seg kritisk, så omfatter det ikke hans uttalelser. Hverken den mediestormen han nå har igangsatt, eller hans og Elis uttalelser tidligere iår – fra da Siv Jensen brakk ryggen og fremover. Både indirekte og direkte kritikk av partiledelsens disposisjoner ville vært mer enn nok til å ryke på hodet ut – om Hagen selv fortsatt var partileder.
Jeg tror at Hagen står betydelig svakere internt i FrP efter 22.juli. Både hans uttalelser om terroraksjonen og efterforskningen, hans valgkamp i Oslo – og hans kritikk av partiledelsen vitner om mye annet enn «partiets beste». Ifølge mediereferatene fikk han mye pepper for Oslo-valgkampen under en lukket del av landsstyremøtet efter valget. Partiledelsen risikerte derfor lite ved å holde ham utenfor Nobelkomiteen.
Siv Jensen må ha sin egen lederstil. På godt og vondt finnes det bare én Carl I. Hagen. Hun hadde antagelig ikke nok autoritet internt til å opptre så egenmektig som ham. Hagen stoler på seg selv – og Eli. Mener man at man er Guds gave til både parti, velgere, nasjon og menneskeheten så trenger man ikke andre rådgivere. Det virker ikke som om Siv Jensen er i nærheten av å ha Carl I. Hagens selvbilde. Heldigvis. Derfor trenger hun rådgivere. Hun trenger å bygge ut partiet og lederstilen på sin måte. Og hun må skape oppslutning, respekt og entusiasme rundt dét hun gjør. Carl I. Hagen er vant til å snu om på politikken og markedsføringen når det passer ham. Men det passer ikke et parti på alt fra 10 – 30% å bli ledet på en slik måte.
At Siv Jensen derfor valgte å la partiets organer behandle saken om FrPs medlemskap i Nobelkomiteen på en tvers gjennom demokratisk måte, viser at hun leder partiet på en annen måte enn Hagen. Så gjenstår spørsmålet om hun og resten av ledelsen har tenkt over ikke bare Hagens kandidatur men også hele debatten om komiteen – og så avgjort at Ytterhorn burde få mulighet til å fortsette.
Stormen rundt Carl I. Hagens sårede ego vil blåse over. Hadde Hagen blitt oppnevnt kunne det blitt en skikkelig orkan. Nobelkomiteens prestisje ville vært det første som blåste overende. Å ha noe sånt på samvittigheten ville vært for mye for en norsk partileder.
Skal Nobelkomiteen reformeres bør initiativet sannsynligvis komme fra Stortingets presidentskap.
