Det er mulig Jens Stoltenberg forsøkte seg på en variant av Einar Gerhardsens kriseløsning i forbindelse med Kings Bay-efterspillet, da han lot Knut Storberget gå av som justisminister lenge før 22.juli-kommisjonen har sin rapport klar. Dette handler ikke om å jakte på syndebukker – men om å lære av det som ble gjort galt før 22.juli.
Først kom redegjørelsene fra justisminister og forsvarsminister. Debatten efterpå ble dempet. Flere kommentatorer mente den ble preget av alvoret som tyngden av de mange dødsfallene automatisk gir. Men noen mente også at opposisjonen var for feig. Blant dem var VGs kommentator Hanne Skartveit. Opposisjonen var i utgangspunktet delt om den videre behandling av redegjørelsene, men nå har Stortinget samlet seg om å nedsette en spesialkomite kun for dette formålet.
Under debatten ble det sendt ut flere meldinger på Twitter og andre sosiale medier med sterk kritikk av Venstre og FrP – de to partiene som har gått lengst i sin kritikk av manglene ved beredskapsarbeidet før terroraksjonen. Blant dem som mente Venstre forsøkte å slå politisk mynt på 22.juli-tragedien var AUF-leder og Utøya-overlevende Eskil Pedersen. «At dere tør!» skrev han på Twitter.
Andre hevdet at man forsøker å få andre enn Anders Behring Breivik på tiltalebenken. Og dermed svekke hans skyld i egne gjerninger. Ifølge bloggen Viljen har Anders Heger tvitret følgende melding: «Bare for å få dette klart:Er det slik at folk tror,på alvor, at om en annen enn Storberget hadde vært minister ,hadde Utøyaksjonen gått bedre?»
Nei, Heger. Det handler ikke om Storberget. Eller Stoltenberg. Det handler om å gå sporene bakover. Forbi Utøya og regjeringskvartalet. Finne hver eneste korsvei der Stortinget har kunnet bevilge penger til politi og beredskap, men har valgt ikke å gjøre det. Til hver eneste korsvei der Stortinget har kunnet bevilge penger til et oppdatert og moderne nødnett. Til hver eneste øvelse som har vist svikt i planene for terrorberedskap – og lite eller ingenting er gjort i efterkant for å rette opp svikten. Alle slike korsveier og kritiske punkter må finnes. Der man valgte gal vei før 22.juli må man nå velge riktig vei.
Dette er ikke å jakte på syndebukker, men å finne systemfeil. Politikk handler om prioriteringer. Alle prioriteringer kan sikkert forsvares av den eller de som har gjort dem. Men det betyr ikke at alle prioriteringer er riktige. For meg (som liberalist) vil det aldri bli aktuelt å forsvare å bruke skattepenger på pressestøtte eller bistand (eller landbrukssubsidier for den del) fremfor å bruke de samme pengene på statens primæroppgave; å sikre at din og min frihet forsvares. At både sosialdemokrater (og de fleste andre) vil være uenig, er ganske innlysende.
Å være glad for noe som helst i forbindelse med to så grufulle terroraksjoner blir å bruke galt begrep. Men det kunne gått mye verre. Det kunne vært flere enn én terrorist. Behring Breivik kunne gått i retning Stortinget efter å ha parkert bilen ved regjeringskvartalet. Han kunne lett kommet seg inn bakveien til nasjonalforsamlingen – og blåst den i luften. Hadde det vært en gruppe terrorister kunne flere samfunnsinstitusjoner gått i luften den eftermiddagen i slutten av juli.
Når vi vet hvor mye som tross alt sviktet 22.juli, skal vi la være å se hva som bør gjøres annerledes i fremtiden? Både Stortinget og statsministerboligen forble ubevoktet i flere timer efter terroranslaget. Utfartsårer ble ikke sperret. Det ble ikke slått riksalarm. Forsvaret ble i sine brakker. Det fantes muligens helikoptre å bruke – men de ble ikke brukt. Politidistriktet der Utøya ligger var helt uforberedt på en slikt terroranslag. Også AUF var det. De sjekket ikke om det faktisk var sendt en politimann til dem før de slapp ham ombord i båten. Nødnettet fungerte ikke. Og slik kunne vi fortsette.
Ja. Det gikk fryktelig galt 22.juli. Mye sviktet. Så mye at man kanskje skal være lettet over at det kun var én terrorist. Og stolte over at både politi, brannvesen, helsevesen, og ikke minst de mange frivillige sivile stilte opp med alt de hadde. De som kunne gjøre det mobiliserte 22.juli. Få stod og så på. 22.juli krevet handling – og folk handlet.
Vi skal også være stolte av at vi som samfunn bestod holdningsprøven efter 22.juli. «Gatene er fylt av kjærlighet» sa kronprins Haakon. Og det var forbløffende å se hvilken omsorg som faktisk finnes og mobiliseres.
Det er ingen grunn til å betvile at Knut Storberget ønsket å gå av. At han var sliten. Han ledet et departement som ble sterkt rammet av bombeangrepet i regjeringskvartalet. Som en del av regjeringspartiet og regjeringen stod han i fremste rekke for både å koordinere redningsarbeid, vise omsorg for ansatte og deres pårørende, og AUF’erne og deres pårørende. Tiden efter 22.juli har vært en enorm påkjenning de færreste har forutsetning for å forstå. Å påstå at Storberget lyver om sin begrunnelse for å gå av blir derfor uverdig.
Å påstå at statsministeren ikke tenker politisk strategi i en slik situasjon, blir likevel naivt. En statsminister har ansvar for regjeringens arbeid, blant annet for hvordan regjeringen fremstår. Det er en gammel sannhet at ingen statsråd sitter tryggere enn når noen krever vedkommendes avgang. Mange har lenge krevet Storbergets avgang.
Kvelden før Stortinget skulle gå fra hverandre sommeren 1963 begynte det å lekke rykter om innholdet i rapporten efter Kings Bay-ulykken.. Den skulle visst inneholde sterk kritikk av regjeringen. Rapporten hadde sperrefrist til dagen efter at Stortinget hadde tatt sommerferie. Men ferien ble utsatt. Enstemmig. Før saken kom opp til behandling hadde den ansvarlige statsråd, Kjell Holler gått av. Gerhardsen-regjeringen ble likevel felt av Stortingsflertallet, for sin manglende oppmerksomhet rundt kontroll av sikkerhet ved gruvene på Svalbard.
Og ropene om å slå politisk mynt på en tragedie (den gang en ulykke, nå en terrorhandling og massakre) Er ikke Eskil Pedersen den første til å bruke. Selveste Einar Gerhardsen sa det samme om de borgerliges kritikk i forbindelse med Kings Bay-ulykken.
Nå tror ikke jeg at Stoltenberg kommer til å møte noe mistillitsforslag på grunn av 22.juli. Selv ikke efter at kommisjonens rapport er klar. Det tok nesten 10 år fra World Trade Center ble ødelagt av terror til 22.juli. Terroren er kommet stadig nærmere Norge. Blant annet til Madrid i 2004 og London i 2007. I Danmark og Sverige er enkeltpersoner angrepet. I løpet av de 10 årene har alle partiene på Stortinget enten selv deltatt i regjering eller sikret flertall for statsbudsjett. Med manglende prioritering av politi, forsvar og beredskap. Vi krever ikke å skifte ut hele Stortinget. Hvem skal vi fylle det med? Rødt? De Grønne? Samfunnspartiet? NKP? Det vi trenger er Stortinget nå prioriterer statens viktigste oppgave; å beskytte borgernes liv og frihet.
Norge har ikke råd til å vente på kommisjonen for å rette opp unnlatelsessyndene gjennom år. En kosmetisk endring er allerede gjort; Justisdepartementet har nå også -bredskaps i navnet. Men langt mer må gjøres. Når får vi et fungerende nødnett? Når sperres gatene rundt regjeringskvartalet av for biltrafikk? Når skal Stortinget få synlig bevoktning på utsiden? Bare for å nevne noe.
Anders Behring Breivik alene har skylden for bombeangrepet mot regjeringskvartalet og massakren på Utøya. Men langt flere har ansvar for at terroraksjonen fikk slikt omfang. Terror kan ikke unngås. Men vi forventer at våre folkevalgte gjør det de kan for så langt det er mulig hindre at terror skjer, og at omfanget blir så lite som mulig hvis det først skulle skje.
Jeg føler med de tapene Ap og AUF har lidd, men jeg har ikke tillit til at Ap alene skal klare å rette opp alt som er gjort feil i årene før 22.juli. Hvis Ap lar være å beskylde folkevalgte som tar ansvar for å slå politisk mynt på tragedien, kan vi la være å beskylde Ap for ansvarsfraskrivelse for hva som ikke er gjort av Ap-politikere i posisjon før 22.juli.
Det jaktes ikke på syndebukker. Men ansvaret må plasseres. Slik at det skal være mulig å gå videre.
22.juli er en for stor tragedie i nasjonens historie og en for stor samfunnsvikt til at det skal gå partitaktikk i den. Men i de avgjørende time efter tragedien har Norge bestått verditesten som samfunn. Vi ble ikke innadvendte, hatefulle, intolerante og hevnlystne. Tragedien må vi bære med oss. samfunnssvikten må vi lære av og rette opp, mens verditesten er hva vi bør bygge videre på.
