Mimir Kristijansson vet å havne i medias søkelys. Det skal han ha. Enten det var som leder i Rød Ungdom, som journalist, standup-komiker, forfatter – eller twitrer. Når man furter over en hyperkort og negativ anmeldelse bør man tenke seg grundig om før man legger gruffet sitt ut til offentlig beskuelse på sosiale medier. Mimir måtte beklage. Igjen.
Mange vil kalle det for en ikke-debatt. En frustrert forfatter øser (Mimir) ut av seg over en dårlig anmeldelse av sitt nyeste åndsverk. Men Mimir kom tømte ikke frustrasjonen ut av seg i sitt eget lønnkammer, eller i en engere krets. Sprogbruken var svært lite sober, og kunne vært ytret i svært fuktig lag, eller i en mørk bakgate. Istedet ble ytringen lagt ut som melding på den skravlende elitens forum; Twitter.
Problemet med ytringen var at den kunne oppfattes som sexistisk (overfor en homofil anmelder) og kvinner, rasistisk (mot sorte og/eller afrikanere) og jøder. Når man på Twitter gir uttrykk for at en mannlig, homofil bokanmelder (og kulturredaktør) bør få utføre fellatio på en sort mann, og samtidig kobler sammen jøde og et folkelig uttrykk for det kvinnelige kjønnsorgan, da har man tråkket i salaten. Alle grenser for sprogbruk, akseptabel reaksjon på en negativ anmeldelse, og bruk av politisk ukorrekte ord og uttrykk ble hoppet over – samtidig.
Mimir Kristjansson har som nevnt beklaget. Blant annet i Aftenposten. I gårsdagens debatt på NRKs Dagsnytt 18 sa han at det var humor som slo feil. Han påstod selv (slik jeg forstod ham) at han ironiserte over sin frustrasjon over en dårlig bokanmeldelse med en kulturell referanse der navnet til Aftenpostens kulturredaktør var puttet inn. Humor er vanskelig. Mange skoleelever har vært frustrert når de ikke har forstått ironi i eksamensoppgaver. Kristjansson er til alt overmål standup-komiker. Også de kan feilberegne sitt publikum.
Aftenposten-redaktør Harald Stanghelle påpekte i Dagsnytt 18 at det ikke er første gangen Mimir har ført friskt sprog på Twitter. Nylig avdøde VG-kommentator Olav Versto ble stemplet som reaksjonær koblet med et negativt ladet ord for det mannlige kjønnsorgan. I en lederartikkel idag kalte Aftenposten Mimir Kristjanssons (implisitte) holdninger for rød rasisme. Det er å ta hardt i.
Leder i Norsk Journalistlag, Elin Floberghagen mente at også journalister må ha lov til å ha sterke meninger, uten at de skal måtte ha Vær Varsom-plakaten foran seg i alle sammenhenger.
Det handler om sproglige virkemidler. Journalister skal gjøre komplekse temaer forståelig for legfolk. De bør (efter min mening) dyrke sproget, og utvikle en god penn (evt. et godt tastatur); underforstått en god sprogføring. Å ta ibruk det jeg vil kalle for gatesprog (banning, skjellsord og folkelige uttrykk) er intet bidrag til større forståelse for noe som helst. Det er bare senke det generelle nivået. Både i medier, i den offentlige debatt – og den alminnelige dannelse.
Gitt sin politiske bakgrunn er Mimir Kristjansson kommunist. Derfor har jeg vanskelig for å tro at han er rasist, sexistisk, enn si antisemittisk. Gode kommunister er ikke noe av dette. Mimir var bare sur. Dét er lov. Aftenposten får konsentrere seg om sin egen sprogføring (som ikke er helt på høyden, rent generelt), og nivået på egne debattsider.
Hele «Mimirgate» er blitt en illustrasjon av at media nå er så mangfoldig at man ikke kan operere med én kodeks for hva som sømmer seg. Selv om Aftenposten forsøker å slå et slag for både ridderligheten og forgagne dannelsesidealer.
Twitter viste seg å være klart i stand til å si fra om at alle grenser var overtrådt. Mimir beklaget og beklaget, og begav seg ifølge egen twitring til Canossa.
Ifølge tradisjonen går man dit barbent.
Interesserte kan også lese et tidligere intervju som Liberaleren gjorde med Mimir.
