Christine Meklenborg Salvesen bruker like gjerne Facebook-notater som blogg som verktøy for å skape debatt. Språkforskeren leser overhodet ikke rosablogger. Men følger med på fransk politikk.
NRKs analysesjef Kristian Tolonen har kommentert en undersøkelse om at blogger blir lest av mange, men skrives av få. Det hevdes at blogger er et tenåringsfenomen. Liberaleren har snakket med norske bloggere ingen vil oppfattet som typiske rosabloggere, om blogging, sosiale medier – og om at rosabloggerne stjeler oppmerksomheten. I Liberalerens serie om de som blogger uten å være rosabloggere presenterer vi språkforsker Christine Meklenborg Salvesen ved Universitetet i Oslo med fransk språk fra 800-tallet og fremvoer som spesialitet – som blant annet står bak bloggen Språkblomster.
– Hvor lenge har du blogget?
Et par år
– Du har jo to blogger. Kan du si litt om hvordan du bruker dem, og hvorfor du har valgt å ha to blogger?
Den ene bloggen, Meninger og Meningsløshet, er primært et webarkiv over innlegg jeg har som spaltist i Eidsvoll Ullensaker Blad. Her legger jeg ut tekstene mine. Innimellom skriver jeg også innlegg kun for bloggen, men det skjer i liten utstrekning.
Den andre bloggen, Språkblomster, bruker jeg kun til å skrive om språklige fenomener, det være seg språkhistoriske tema, eller mer lingvistisk-filosofiske emner.
– Hva fikk deg til å begynne?
Jeg irriterte meg over at spaltene ikke kom med i web-utgaven til lokalavisen. Jeg ønsket å ha muligheten til å sende sakene mine til et større publikum. Når det gjelder språkbloggen, opprettet jeg den samtidig med at jeg laget profilen spraakblomster på Twitter. Hensikten var å nå ut med info om språk i sosiale medier. Ambisjonen var langt større enn hva jeg har klart å følge opp. Bakgrunnen var at jeg mener vi språkforskere må synes, bidra og dele den kunnskapen vi sitter på.
– Er du privat eller personlig på bloggen? Og hva er isåfall forskjellen?
Jeg er ikke mer privat enn jeg er i avisinnlegg. Det vil si at jeg vil kunne bruke folk rundt meg, gjengi ting fra livet i familien som eksempler. Jeg er nesten aldri personlig, jeg er nøye med å ikke blotte privatlivet i mediene. Én gang har jeg riktig nok vært det, da jeg skrev om en vanskelig tid på barneskolen, og om hvor mye det betydde å få intervjue Morten Harket. Den bloggposten ble mye lest, og jeg fikk enormt med tilbakemeldinger.
– Hvordan vil du karakterisere bloggen din?
Den er knapt en blogg, til det skriver jeg for sjelden. Det er mer et arkiv enn et interaktivt møtested.
– Er du opptatt av lesertall?
Nei.
– Hvordan forholder du deg til respons på bloggen i form av leserkommentarer?
Jeg svarer om det kommer kommentarer. Men siden jeg er relativt lite aktiv, gjør det at jeg ikke har noen fast leserskare.
– Har du en bevisst policy når det gjelder å lenke?
Nei. Men kan jeg underbygge påstander, spesielt i språkbloggen, lenker jeg videre.
– Markedsfører du bloggingen din gjennom sosiale medier?
Ja, jeg bruker Twitter. Jeg pleier også å legge ut lenker på Facebook.
– Kan det være like greit å skrive «notater» på Facebook som å blogge?
Det gir i hvert fall mer respons. Venner på Facebook leser mye mer enn følgere på Twitter. Jeg legger ofte ut den samme saken på blogg og som notat på Facebook. Facebook gir vesentlig flere tilbakemeldinger. En gang la jeg ut et notat uten sperre (vanligvis begrenser jeg alt til bare venner). Det kom helt ut av kontroll ettersom venner delte med venner, som delte videre. Da fikk jeg meldinger fra ukjente mennesker rundt omkring i Norge. Akkurat det var hyggelig, men det var ubehagelig å miste eierskapet til sin egen sak. Bloggposten med akkurat den samme saken fikk mye mindre blest.
– Du er rimelig aktiv også på Twitter. Hvordan bruker du twitter?
Litt sånn på sparket. Mye er pjatt. Innimellom legger jeg ut spørsmål og får gode svar. Skulle noen dømme meg etter mine tweets, ville de nok tro jeg er temmelig overflatisk. Synes det er vanskelig å gå i dybden på 140 tegn.
I tillegg det personlige pjattet mitt, følger jeg med på fransk politikk, og sørger for å legge ut nyheter der med lenke til franske medier. Jeg synes primærvalget i det franske sosialistpartiet har vært veldig spennende, men det har fått relativt lite oppmerksomhet i norske medier. Jeg fant heller ikke ett medium som skrev om at sosialistene hadde fått rent flertall i senatsvalget for en måneds tid siden.
– Kan man få til god synergi mellom ulike sosiale medier?
Jeg vet ikke hva du mener med det. For meg er Twitter og Facebook to vidt forskjellige ting.
– Hva inspirerer deg til å skrive en bloggpost?
De beste innleggene blir til når jeg er kraftig irritert eller har sterke meninger om noe. Å skrive artikler er en måte å diskutere seg gjennom en problemstilling. Noen ganger kan jeg gruble i dagevis på forskjellige saker. Maria Amelie-saken, er et eksempel på en sak som opptok meg, og som resulterte i en ganske krass artikkel.
– Er blogging for deg et overskuddsfenomen eller hvordan vil du karakterisere bloggingens plass i din hverdag?
Jeg er spaltist og har faste dager når jeg må levere stoff. Slik har det vært siden 1993, så jeg har alltid emner og vinklinger i bakhodet når jeg leser aviser eller diskuterer med andre. Når det gjelder Språkblomster, er nok det primært et overskuddsfenomen. Innimellom blogger jeg når jeg har vært på spennende foredrag eller lest artikler om ting som lett lar seg popularisere.
– Brukte du bloggen i valgkampen, for å sette søkelys på saker eller annet?
Nei. Jeg kjempet for én sak i valgkampen, og da opprettet jeg en side på Facebook. Her la jeg ut alle leserbrev og all informasjon jeg fant om saken på nettet. Sånn sett fungerte det som en blogg.
– Har bloggingen din (eller bloggene) fått noen konkrete følger, i form av oppslag i medier, henvendelser til deg, eller på annen måte?
Ja, jeg ble intervjuet på Språkteigen om betydningen året 1066 har hatt for språkhistorien. Det var morsomt.
– Hvilket forhold har du til såkalt rosablogging?
Overhodet ingenting. Jeg leser ingen rosabloggere, har så vidt kikket på en av dem for å se hva det er. I min verden er utseende og mote ganske uinteressant. Jeg føler meg uendelig gammel når jeg kikker på slike blogger. Og det er helt greit.
– Har blogging noen betydning i samfunnet eller samfunnsdebatten?
Jeg tror blogging har mye å si for ordskiftet internt i bloggosfæren og på twitter, men i mindre grad for den samfunnsdebatten man finner i avisene. Det hender oftere og oftere at jeg plukker opp nyheter på Twitter, og så leser om dem i avisen noen dager senere. Twitter og blogger er den raskeste nyhetskilden i dag, men man må være varsom med hvor stor lit man har til kildene. Her som ellers er det mye ymse.
– Er de tradisjonelle mediene flinke nok til å bruke blogger, eller synes du de er nedlatende til fenomenet?
Det har jeg vel allerede svart på …
– Kan man måle betydningen av blogging, eller bloggernes innflydelse på media eller i samfunnet?
Det tror jeg er vanskelig.
– Hvilke blogger(e) leser du selv?
Jeg leser Gunnar Tjomlids Unfiltered perception, som jeg liker godt. Jeg følger også en blogg med fotografier fra Avignon i Frankrike, som jeg synes er visuelt vakkert. Ellers klikker jeg innimellom innom Vampus’ blogg og Kristin Oudmayers (A Curly Life). Hvilke blogger jeg leser, gjenspeiler nok hvem jeg følger på Twitter. En venninne av meg blogger om hverdagen sin på Aldri Attletslaus, og den er veldig fin.
– Har du noen formening om hvordan fenomenet blogging vil utvikle seg?
Nei.
– Oppfatter du at bloggingen din kan knyttes til jobben din? Synes du det er greit å blogge om ting som har med jobb å gjøre?
Ja, språkbloggen min er knyttet til jobben min. Jeg har også koblet det opp slik at mine tweets fra Språkblomster dukker opp på presentasjonssiden min på jobb. Når det gjelder mine mer politiske standpunkter, er det mine private. Slik sett er Meninger og Meningsløshet sammen med profilen @mekleborg meg privat. Språkblomster og @spraakblomster er språkforskeren Salvesens domene.
