Det nasjonale overgangsrådet i Libya har utsatt all intern uenighet om maktfordeling til eksdiktator Gadhafi og hans krets var tatt. Med gårsdagens drap er sannhetens øyeblikk kommet for overgangsrådet og Libya.
Man kan si mye om USAs krigføring i Irak, men det var amerikanske styrker som fanget Saddam Hussein og fikk ham stilt for retten og dømt. I Libya har det vært en åtte måneder gammel borgerkrig hvor frigjøringsstyrkene (som medstrømsmedia insisterer på å kalle opprørere) har fremstått som mer uorganisert enn en hvilken som helst amerikansk gategjeng. Til tross for at fremtredende medlemmer av Gadhafi-regimet deserterte og stilte seg til disposisjon for Gadhafis motstandere har det ikke hjulpet på hverken strategi eller krigføring. Slik fremstod også øyeblikket da hovedmotstanderen ble arrestert; komplett kaotisk.
For Gadhafi ble arrestert. Fanget og hentet ut av et kloakkrør i hjembyen Sirte. Såret i kampene. Sønnen Mutassim ble drept i samme slengen. Mesteparten av Gadhafis indre krets ble tatt sammen med ham. Hvor mange som har overlevet er uvisst. Bildene viser en såret eksdiktator som ber om nåde og gjør motstand. Men de som er der i uniform beskytter ikke eksdiktatoren. Han ble hundset, sparket og slått, og drept. Det var visst ingen som tok kommando, ingen som tenkte på det nye regimets ansikt utad, eller på et velordnet oppgjør med diktatoren. Han ble aldri stilt til ansvar, men istedt lynsjet av noe som fremstod som en ren gatemobb. En uverdig start for det nye Libya.
Det kan sikkert stilles spørsmål ved hvor juridisk uangripelige slike rettsoppgjør er, fra den parodiske «rettssaken» mot Romanias diktator rett før han ble henrettet 2.juledag 1989, de symbolske oppgjørene med DDR-regimets bødler (med latterlig korte straffeutmålinger), til rettssaken mot Saddam Hussein. Men det hadde vært bedre om oppgjøret med Gadhafi-diktaturet, et av vår tids lengste med sine 42 år, hadde vært ryddig og velordnet – fremfor den gatejustisen han nå ble utsatt for. Slikt bygger martyrlegender. Libyerne hadde fortient å se Gadhafi og resten av den gamle eliten avkledd i en rettssal, strippet for maktens symboler – og ansikt til ansikt med sine egne ugjerninger.
Hva som skjer fremover i Libya er helt åpent. Det er ingen grunn til å glede seg til fortsettelsen. Libya har få innbyggere (seks millioner) og mye oljerikdom. Men knapt en eneste statsbærende institusjon som de nye makthaverne kan tre inn i. Et land og en samfunnsstruktur må bygges helt fra grunnen av.
Det er gode grunner til å være pessimist, hvis man skal bedømme den nye ledelsen efter de siste åtte månedene. Men det har vært en unntakstilstand. En borgerkrig.
Det er lov å håpe. Innbyggerne i Libya håper ihvertfall på en bedre fremtid. De har våknet av et 42 år langt mareritt. De tror sikkert at det ikke kan bli verre. Problemet er at det alltid kan bli verre.
