Er sexkjøp en «guttegreie», slik Marie Simonsen skriver i Dagbladet? Er sexkjøp og utroskap en privatsak, slik Siv Jensen hevder? Hoksrudsaken har (dessverre) mange interessante aspekter. De bør drøftes i fullt alvor. Et av dem er hvordan Siv Jensen som moderne kvinne utviser sitt lederskap.
Som ung reporter opplevet Marie Simonsen på smøreturer at de sosiale aktivitetene om kvelden som regel endte opp på strippeklubber. Hennes unge kolleger av idag forventer at hun sa ifra om at dette var uakseptabelt. Men, som hun skriver: «Jeg var ung, alene og måtte være en av gutta. Det kan ikke være lettere for unge jenter i Fpu, tenker jeg nå. De opplever at partiets ledelse forsvarer gutteturen til Riga. De er få og guttene mange. Så de holder kjeft og jatter med, slik Siv Jensen gjorde i Søviknes-saken.»
Marie Simonsen har et (godt) poeng. Norge har endret seg. Sexkjøp er muligens ikke mer akseptert. Selv om Norge fremstår som mer liberalt, og det snakkes og skrives om sex (og samliv) i alle kanaler. Det er lenge siden Fellesaksjonen mot porno og prostitusjon samlet vidt og bredt. Norge er blitt mer likestilt. Det anses som en selvfølge at kvinner tar utdannelse og gjør karriere. Det forventes av menn tar sin andel av huslige sysler og av barnestell. Men det fremstår fortsatt som et mysterium at kvinner som blir slått og mishandlet i hjemmet ikke forlater sine menn umiddelbart. Tross sin viktige jobb blir krisesentrene fortsatt stemoderlig behandlet.
Og politikerne som ikke forstår at kvinner ikke rømmer fra voldelige menn vedtar en lov som skyver prostitusjon under jorden, og gjør prostituertes sikkerhet mot mishandling og utnyttelse enda dårligere enn den var før loven kom.
Jensens fallitt som partileder?
Slik Marie Simonsen som ung reporter var en enslig kvinne i et mannsdominert journalistmiljø i Dagens Næringsliv, er Siv Jensen en partileder i et fortsatt mannsdominert parti. Under Siv Jensens korte karriere som partileder har kvinnelige FrP’ere vært mer synlige enn de var under hele Carl I. Hagens 28-årige lederperiode.
Jensens oldemor var kvinnesaksforkjemperen Betzy Kjeldsberg, og Jensen har brukt henne som gjennomgangsfigur i en av sine landsmøtetaler. Hun har fokusert sterkt på kampen mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse (som en del av kampen mot innvandring og det flerkulturelle samfunn, men dog). Som fersk nestleder ble Jensen (lurt?) med på en dekkoperasjon for å skjule at hennes nestlederkollega Terje Søviknes hadde hatt sex med en 16-årig FpU-jente på et partiarrangement. Da dekkoperasjonen ble avslørt, gråt både Siv Jensen og Carl I. Hagen sine modige tårer på TV.
Tårene kom ikke i solidaritet med jenten netlederkollega Søviknes hadde hatt sex med. Men over at hun selv var avslørt. Søviknes misbrukte sin rolle som leder. Jensen viste hverken lederskap eller søstersolidaritet. At middelaldrende menn i et mannsdominert parti ikke så det alvorlige i Søviknes’ fremferd er dessverre ikke overraskende. Hadde de innsett alvoret (i annet enn hva det hadde å si for FrPs omdømme), hadde dekkoperasjonen neppe vært iverksatt (ihvertfall ikke slik det skjedde).
Også andre jenter har hevdet at de har forsøkt å betro seg til Siv Jensen. Og det er her hennes fallitt ligger. Både når det gjelder Søviknes, Birkedal, og i andre saker: Man forventer at en kvinnelig leder viser søstersolidaritet, og viser lederskap (man bør forøvrig vente det samme av yngre, mannlige ledere): De forventes å si ifra hva som er uakseptabel adferd – og ta affære når mannlige kolleger ikke ser det. Både når det gjelder Birkedal og Hoksrud er det Jensens nestledere Per Arne Olsen og Per Sandberg som har satt en akseptabel standard for lederansvar. Ikke Siv Jensen.
De unge reporterne Marie Simonsen idag omgir seg med, hadde en forventning om at hun som ung, fersk journalist satte foten ned. Unge jenter og kvinner som sogner til FrP (og alle vi andre) har en forventning om at Siv Jensen som kvinne og leder viser lederskap.
Da Trond Birkedal, medlem i sentralstyrets arbeidsutvalg (høyere opp kommer du ikke om du ikke er i ledertrioen) og ordførerkandidat i Stavanger ble avslørt for å ha filmet mannlige gjester med skjult kamera hevdet Jensen at det ikke hadde noe med partiet å gjøre. Og kanskje hadde hun rett i akkurat det. Men hun klarte ikke ta sin nære kollegas navn i sin munn, men angrep pressen. 10 år efter Søviknessaken hadde hun åpenbart ikke lært. Det er forstemmende.
I et parti som alltid har vært mannsdominert, og som ikke oppleves som noen tradisjonell forkjemper for likestilling (kvotering, ombud, likestillingslov), er det ekstra krevende å være kvinne og leder. Efter min mening burde man forvente at Siv Jensen har tenkt gjennom ikke bare hvordan hun skulle tiltrekke seg flere kvinnelige velgere, og dermed forhåpentligvis også tillitsvalgte og folkevalgte – men også hvordan hun skulle beholde dem. Et parti hvis fremtredende medlemmers navn med jevne mellomrom knyttes til begrepet «sexskandale» vil ha store utfordringer.
Kvinner skal oppleve at ikke bare bygatene i Oslo og andre storbyer er trygge å bevege seg i. Det skal være trygt også på lukkede partiarrangementer. Hvis Siv Jensen ikke viser (kvinnelig) lederskap hjelper det ikke hvor mye hun bruker oldemorens kvinnesaks-CV til inntekt for seg selv; kvinner vil ikke forestille seg FrP som et trygt sted å engasjere seg. Da er både valgresultater og gallupptall uinteressante. For vis FrP oppleves som utrygt for kvinner har Siv Jensen lidd fallitt som leder i FrP.
Til tross for at jeg er uenig med FrP i mye hadde jeg forhåpninger til at Siv Jensen skulle gjøre FrP til noe annet enn Carl I. Hagens arvekongedømme. Lenge så det ut til at hun skulle vise at partiet har et bredere ledersjikt enn bare partilederen. Som agitator og aktivist kan hun fortsatt lykkes. Men som leder begynner hun allerede å falme.
Selv om jeg forstår hvorfor Siv Jensen tyr til offerkortet ved å skylde på pressen, skulle jeg ønske at hun valgte en annen vei ut av den seneste floken partiet helt på egen hånd har viklet seg inn i.
De andre aspektene ved saken behandles i en egen kommentar.
