Torsdag hadde VG en dobbeltside med en tenkt Solberg-regjering efter valget i 2013, bestående av Høyre, Venstre og KrF. på bortgjemte s. 21 i dagens avis får FrP-nestleder Per Sandberg knuse Høyres «drøm» om å regjere med sentrum.
Bortsett fra at «drømmen» tilhører VGs politiske stab og ikke Erna Solberg er det lite nytt i artikkelen. Alle, inkludert Per Sandberg, vet at Høyre-lederen ønsker en bred, ikke-sosialistisk regjering dersom valgresultatet i 2013 gir et flertall av Høyre, FrP, KrF og Venstre.
På grunn av en konstruert forutsetning; at Frp får like lav oppslutning ved valget i 2013 som i årets kommunevalg, får Per Sandberg mulighet til å gjenta at FrPs strategi (som i år er 20 år) ligger fast. Det blir ingen borgerlig regjering uten at FrP deltar.
Onsdag, to dager efter valget, sa FrP-leder Siv Jensen at partiet kunne komme til å revurdere strategien. Kanskje var det i et anfall av eftervalgssjokk hun sa dette. Per Sandberg har ihvertfall slamret døren eftertrykkelig igjen for noen revurdering.
I stortingsvalgkampen for to år siden klarte ikke «B-gjengen», de ikke sosialistiske partiene å bli enige om en eventuell regjeringsmodell. Det kan ha bidratt sterkt til at de rødgrønne maktet å bli gjenvalgt.
Tre premisser var klare i 2009: 1) Venstre og KrF ville ikke gå i regjering der FrP var med, 2) FrP ville ikke akseptere en B-regjering der de selv ikke var med, og 3) Høyres mål var en bredest mulig regjering (underforstått, alle fire partiene). Pkt. 1 og 2 er gjensidig utelukkende.
Her var det flere ubesvarte spørsmål:
1. Hva ville Høyre gjøre når deres plan A (pkt. 3 over) ikke lot seg gjennomføre? Ville de velge samarbeid med FrP – eller med sentrum? På den tiden lå det an til at FrP skulle bli største parti – noe som også ble valgresultatet. ‘
2. Hva innebar de gjensidig utelukkende premissene til sentrumspartiene og FrP? Ville de peke på Aps Jens Stoltenberg hvis Høyre ble enige med den andre parten (Altså enten FrP eller sentrum)?
Venstres daværende leder Lars Sponheim spissformulerte først partiets strategi til å være «Heller Jens enn Jensen». Hans turer i skog og mark med Ap-lederen gav inntrykk av en Venstre-leder som ville gjenta Odd Einar Dørums tabbe fra 1985-valgkampen. Senere forsøkte Sponheim å omformulere seg til «Hverken Jens eller Jensen».
Som alle vet er «Hverken Jens eller Jensen» Venstres (og KrFs) primære standpunkt. Altså en regjering av sentrum og Høyre. Men var «Heller Jens og Jensen» en spissformulert plan B?
Regjeringsskifter – bare et prosedyrespørsmål?Alle som vet noe om norske regjeringsskifter går statsministeren til kongen og leverer inn regjeringens avskjedssøknad. Han kan da velge på anbefale kongen å gå til den mest sannsynlige statsministerkandidaten hos opposisjonen – eller anbefale kongen å spørre alle partienes parlamentariske ledere hvem de vil anbefale at danner regjering.
Det var dette siste alternativet Gro Harlem Brundtland benyttet seg av da Willochregjeringen gikk av i 1986. Hun ville være sikker på at hun ikke ville bli felt dersom hun tok på seg oppdraget uten å ha en avklart situasjon i Stortinget. I og med at SP og KrF, som begge hadde deltatt i Willochs regjering nå pekte på henne, fikk hun demonstrert at det borgerlige alternativet var dødt. Hun kunne trygt ta på seg oppdraget.
Jeg brukte mye tid i 2009-valgkampen på å finne ut hva sentrum og FrP ville gjøre hvis deres plan A feilet. Eposter og offentlige oppfordringer til partilederne Siv Jensen, Lars Sponheim og Dagfinn Høybråten ble ikke besvart. Ikke hadde jeg ventet det, heller. For dette er taktikk på høyeste plan.
La oss ta Høyre/FrP-alternativet først: Stoltenberg går av, og peker på H eller FrPs leder (avhengig av hvem som blir størst). De to blir enige om å danne regjering. Ville da sentrumspartiene si at «nei, stopp litt. Det er ikke flertall for en regjering der FrP deltar. Da kan heller Stoltenberg danne en mindretallsregjering av Ap«?
La oss ta Høyre/sentrum-alternativet: Stoltenberg går av, og peker på Høyres leder. Erna Solberg blir enig med Venstre og KrF om å danne regjering. Ville da FrP si at «nei, stopp litt. Det er ikke flertall for en regjering der FrP ikke deltar. Da kan heller Stoltenberg danne en mindretallsregjering av Ap«?
Dette var også temaet (litt mer uhøytidelig) for Liberalerens sommerserie i 2009.
Vi fikk aldri svaret hverken i sommerserien eller i valgkampen i 2009. De rødgrønne ble gjenvalgt med flertall. Men lite tyder på at noe særlig er blitt annerledes på to år.
Reprise i 2013?
Situasjonen i Oslo efter kommunevalget er som rikspolitikken i miniatyr. Oslo har en byregjering (byrådet) der H og FrP har styrt de siste åtte årene. Sentrumspartiene er i opposisjon men lager budsjett sammen med byrådet hvert år.
Efter årets valg er Venstre blitt større enn FrP i Oslo. Men FrP godtar ikke å bytte plass med Venstre; at Venstre går inn i byrådet, mens FrP går ut av byrådet og i opposisjon, og lager budsjett med byrådet. Jeg har her på Liberaleren kalt det lite generøst av FrP.
Mer fleksibel holdning fra Skei Grande?
Venstres nye leder Trine Skei Grande har gitt uttalelser som kunne tolkes dithen at Venstre ihvertfall ikke ville peke på Jens dersom Høyre og FrP danner regjering efter valget i 2013. Men det var før årets kommunevalg.
Dersom Venstre og KrF tilsammen blir større enn FrP ved valget i 2013 kan man se på situasjonen i Oslo for å tenke seg hvordan det vil bli. Høyre vil si at valgresultatet tilsier at man må velge samarbeid med sentrum. Noe FrP ikke godtar.
Dermed er det FrP som må svare på å om de vil innsette en mindretallsregjering av Jens Stoltenberg og Ap, fremfor en Høyre-ledet regjering av H, Venstre og KrF med Erna Solberg som statsminister.
Løsningen for FrP er å bli større enn sentrumspartiene ved valget om to år. Da er det sentrum som sitter med nøkkelen, og det kan se ut som om Venstre og KrF vil godta en mindretallsregjering av Høyre og FrP.
Kampen om ikke-sosialistiske velgere de to neste årene vil stå mellom Venstre/KrF og FrP. Hvem ønsker velgerne å se i regjering sammen med Høyre? Hvilken politikk ønsker velgerne at en B-regjering skal føre? En politikk med FrP-innflydelse, eller en med sentrumspartienes stempel?
