Kristin Halvorsen varslet sin avgang som SV-leder, og dermed brenner det et blått lys for det rødgrønne samarbeidet. Høyres voldsomme valgseier og FrPs tilbakegang tyder på at tvekampen de to har hatt siden 1995 nå er avgjort.
Slik stortingsvalget i 2009 førte til at Venstres leder Lars Sponheim allerede valgnatten sa takk for seg, førte gårsdagens kommune- og fylkestingsvalg til at Kristin Halvorsen varslet sin avgang som SV-leder våren 2012. Det var valgnattens mest dramatiske nyhet – men burde ikke vært det.
Valgvinnerne var Høyre, Ap og Venstre – i den rekkefølgen. Også minimartiet Miljøpartiet De Grønne (MDG) må regnes som en vinner.
Høyre har ført en stillferdig men grundig valgkamp. Gammeldagse metoder som husbesøk i tillegg til reklameboards, stands og lederprofilering i debattene har vært virkemidlene. Høyre var i siget lenge før 22.juli. Erna Solberg kan si seg fornøyd med rent H-flertall i Asker, Bærum, Oppegård og Drammen. I tillegg beholdt Høyre kontrollen med Oslo, Bergen, og Stavanger. Og vant Tromsø. Høyre må tilbake til 1979 for å finne et tilsvarende kommune- og fylkestingsvalgresultat. Og til 1985 for å finne tilsvarende tall i et stortingsvalg.
Siden 1995-valget har Høyre og FrP konkurrert om å ha ledertrøyen på ikke-sosialistisk side. FrP har dominert, med unntak av 2001-valget. De siste valgene har de to partiene ligget omtrent likt i resultat. Nå kan tvekampen være avgjort til Høyres fordel. Erna Solberg er solid, laidback og har glimt i øyet. Jeg har sagt det før, og jeg gjentar det gjerne; Erna Solberg vil kunne bli en god statsminister i Norge.
Arbeiderpartiet har ikke hatt noen merkbar Utøya-effekt, efter min mening. Partiet har vært sjokkskadd, men hatt en populær og umåtelig respektert statsminister i Jens Stolteberg. Regjeringsslitasjen gjør seg gjeldende, men det er Ap som får gjennom sine saker i regjering. At partiet beholdt kontrollen i Trondhjem er et pluss, men det er naturligvis et minus at man ikke klarte å gjenvinne Oslo. Ap må tilbake til 1987 for finne tilsvarende fylkestingsresultat, mens resultatene i stortingsvalg har pendlet over og under 33% de siste valgene. Allerede for to år siden var resultatet bedre enn iår. Ap har av naturlige grunner ført en lavmælt valgkamp. Likevel har de forsøkt seg med skremmeargumenter i innspurten av Oslo-valgkampen (stemme V = stemme FrP). Aps fremgang er på 2,3 i forhold til forrige fylkestingsvalg, men en tilbakegang på 2,3 sammenlignet med stortingsvalget i 2009.
Venstre endte opp med 5,6% i fylkestingsvalget ((som sist) og 6,2% i kommunevalget, + 0,4). Venstre har gått frem på egen kjøl ved dette valget, til tross for at også 2007 var et ualminnelig godt valg for Venstre. Under Trine Skei Grande som leder er det politikken, ideene og ideologien som dominerer – ikke partilederen. Skei Grande har vært mange år i politikken, men som fersk partileder har hun vist en «overraskende» styrke og hevdet seg i politikkens elitedivisjon. Slik bygger medstrømsmedia opp nye partiledere – selv om de har lang fartstid i politikken. Venstre har vært jevnt stigende ut over våren, og fått en sterk fremgang i valgkampinnspurten. Resultatet er derfor hederlig, og det beste på 40 år – men likevel godt under det gode galluper viste i valgkampens sluttfase. Venstres og Høyres fremgang, og FrPs kraftige tilbakegang, gir grunnlag for en borgerlig regjering efter valget i 2013 med mer sentrumspreget profil enn hva det har ligget an til de siste årene. I sine år som partileder klarte Lars Sponheim å få partiet inn i to regjeringer, men aldri å bygge en grunnmur partiet kunne bygge videre på. Skei Grande har muligens klart det allerede i sitt første valg som partileder. En god generalprøve foran valget i 2013.
La oss ta med KrF som en betinget valgvinner, til tross for tilbakegang både i fylkestings- og kommunevalget (hhv. 0,9 og 0,6). Partiets beskjedne resultat på 5,9% er likevel en oppgang på 0,4% fra stortingsvalget for to år siden. KrF har altså nådd bunnen, men kommer det til å gå oppover? Knut Arild Hareide er fersk som partileder, og hans selvironi og humor ble fremstilt som en nyhet av medstrømsmedia. En morsom KrF-leder! Man nøyer seg med lite i de kretser, efter magre år under Dagfinn Høybråten. KrF er og blir et smalt særinteresseparti som skraper grunnfjellet i velgeroppslutning. Kontantstøtten synger på siste verset. Partiets motstrømspolitikk når de gjelder verdispørsmål er ingen vinner i de brede lag. Jeg kan ikke se noen grunn til at KrF skal utvide sitt velgergrunnlag slik det gjorde å slutten av 1990-tallet. Men på valgvaken var humøret godt, mest fordi Hareides valgkamp har handlet om å være morsom. Mørkemannsstempelet er borte. Hurra! Det må nok kraftigere lut til.
De Grønne doblet oppslutningen ved fylkestingsvalg, og tredoblet ved kommunevalg. Partiet for dem som tenker økologi har klart å synliggjøre miljøsaken der SV og Rødt sliter. Men hva skal partiet mene om skolemat? Om konkurranseutsetting? Om tester i skolen? Det finnes en rekke saker som ikke har særlig mye med miljø å gjøre.
Taperne er FrP, SV, SP og Rødt. Og kanskje det rødgrønne regjeringsprosjektet.
For Fremskrittspartiet er valget en katastrofe. Partiet har gjort sitt dårligste valg siden 199. Partiet som bare har gått frem siden Dolkesjø-splittelsen i 1994 må plutselig håndtere tilbakegang. Ikke det at partiet ikke har hatt valgresultater som har skuffet i forhold til gallupene før valg, men sammenlignet med forrige valg har det vært fremgang. Til nå. Forrige nederlag i valg var kommune- og fylkestingsvalget i 1991 og stortingsvalget i 1993. Altså for nesten 20 år siden. En helt ny generasjon partislitere og -klatrere skal plutselig forholde seg til færre verv å sloss om. Det er godt mulig at det koster å stemme FrP, men den indre solidariteten mot alle de slemme motstanderne kan fort forsvinne når man skal krangle om de få vervene som blir å fordele, og usikre utsikter til sikker plass ved stortingsnominasjonene om to år. Det kan bli mange blodige bataljer når nominasjonsmøtene holdes over nyttår 2013.
Slik Høyre var stigende i god tid før 22.juli var FrP synkende. Siv Jensen har, som Jan Arild Snoen skriver på Minerva, vært monoman i sin kritikk av de rødgrønne. Og av alle som ikke har sett lyset på samme måte som FrP har. I god tid før valget har det vært reist tvil om Siv Jensens lederegenskaper når problemene hoper seg opp. Det begynte med at rivalen Høyre steg mens FrP sank. Internt var det ikke populært å glede seg over Høyres fremgang. Det gjorde aldri Carl I. Hagen. Man skal bygge sitt eget parti, og bruke velgerne som brekkstang for å tvinge til seg en plass ved forhandlingsbordet. Så kom Birkedal-saken. En av de fem øverste tillitsvalgte i FrP ble tatt med buksene nede, bokstavelig talt. Partiets interne reglement for høvisk fremferd var plutselig lagt i skuffen – mens kameraer ble montert i dusjen. Siv Jensen kunne ikke få seg til å si navnet til en av sine nærmete medarbeidere. Håndteringen av saken viste at FrP-ledelsen ikke hadde lært noe som helst av Søviknessaken 10 år tidligere. Så kom massakren på Utøya 22.juli. FrP kunne ikke lastes for at terroristen hadde vært FrP-medlem. Lite fremtredende sådan. Men kunne noen overraskes over at en som er skeptisk til innvandring som som var kritisk til islam ville velge seg nettopp FrP? Han fant dem tilslutt for moderate, men det hjalp lite da nyheten ble kjent. Min mening er at skal man snakke om en Utøya-effekt ved årets valg så var den ikke til gunst for Ap men til sterk skade for FrP. Det ble naturligvis ikke bedre av at FrP-nestor Carl I. Hagen kom med uttalelser som ble oppfattet som særdeles ufølsomme angående efterforskningen av massakren. Skal man peke på noen enkeltperson som har ødelagt valgkampen og valget for FrP er det nettopp partiets grand old man. Han ble ordførerkandidat i Oslo fordi «han hadde savnet seg selv i politikken». Dermed gav han sine efterfølgere i partiledelsen og Oslo-laget en heller dårlig attest. Det er knapt noe som er så ødeleggende for den indre moralen i et parti som en eller flere «syvende far i huset». Hagen var den som i 1995 tillot Øystein Hedstrøm og andre å lefle med tvilsomme fremmedfiendtlige krefter i Den norske forening, og som klarte å profitere velgermessig på det. Hagen er partilederen som har latt først Hedstrøm og Kleppe, så Per Willy Amundsen og Christian Tybring-Gjedde markere seg i «kulturkampen» mot islam. Skulle han bli en samlende ordfører i Norges mest flerkulturelle by? Efter 22.juli dukket det for en stakket stund opp en annen tone i landets hovedstad. Det var åpenhet, omtanke og omsorg. Man smilte til flerkulturelle medborgere på buss og trikk, og til dem som satt bak kassen i nærbutikken. Hagen viser likevel gamle takter som taktikter ved å stå fast ved at det ikke blir borgerlig byråd i Oslo uten FrP. Det er slett ikke sikkert at Oslos innbyggere vil like å bli utsatt for en reprise på eftervalgssirkuset i 1995.
Selv om valgkampen ble kort, dominerte gamle klassikere. Veier, kollektivtrafikk og bomringer. Helse- og eldreomsorg. Kvaliteten i skolen. Eiendomsskatt. I en slik ramme er det litt rart at FrPs velbrukte resept om statlig finansiering av velferdsgoder (utenom kommunal prioritering) og at pengene finnes, ikke vant gjenklag. Det skyldes ikke bare dårlig valgkamp, men også at partiet har sitt å svare for. Partiet har styrt mange kommuner, inkludert landets hovedstad. Det har gått dårlig. Men bildet er ikke entydig. I flere kommuner går FrP frem, eller holder stillingen. Kommuner der FrP har vært i styringen. Som Austevoll, Os i Hordaland, og Ullensaker.
FrP er halvert, og er mindre enn Venstre både i Oslo og Bærum. i Tønsberg har FrP mistet 2/3 av velgerne grunnet en lokal skandale. Snoen ønsker seg den mer pragmatisk orienterte og sympatiske (!) Terje Søviknes som partileder. Selv om FrP kommer til å ha en grundig evaluering, tror jeg ikke Siv Jensens stilling er truet. Partiet har blitt bortskjemt med gode valgresultater. På riksplan trenger ikke partiet å ta ansvar. Men lokalt må de det. Det er nok en kombinasjon av dårlig valgkamp, lokale saker – og Utøya-massakren som i sum gir FrP den kraftige tilbakegangen. Når valgkampen er evaluert og ansvaret fordelt vil nok FrP gå på med krum hals for å reise partiet igjen foran 2013-valget. Partiet er fortsatt Norges 3.største. Og nest størst på Stortinget.
SV er iferd med bli slukt av Ap og ansvarliget. Seks år i regjering efter 40 år i opposisjon har ikke gitt SV noen gevinst. Barnehaveforliket (full barnehavedekning) ble inngått før SV havnet i regjering. Og ble gjennomført gjennom et omfattende samarbeid med private (i motsetning til hva SV går inn for når det gjelder skoler, sykehus og i eldreomsorgen). SV taper konsekvent alle miljøsaker i regjeringen. Ap trumfer gjennom sin politikk. Og nå kan ikke engang SV alliere seg med SP. Ola Borten Moe er kraftsosialist god som noen Ap’er. SV har hatt sine fremste i Kunnskapsdepartementet, men har lidd fallitt i skolepolitikken. Partiets monomane krav om flere lærere og sterke motstand mot å gjennomføre tester som kunne fortelle hva vi får ut av pengene som brukes i skolesektoren, er lite troverdig. Partiet er blitt et parti for læreres arbeidsvilkår, istedenfor å sloss for gode vilkår for utdannelse og forskning. Partiet er livredd for selv minimale private innslag i helsesektoren, og brukte Adecco-skandalen for alt som var mulig. Men alle lovbruddene i helsesektoren det rødgrønne fyrtårnet Trondhjem var det ikke så farlig med. For hvem skal erstatte kommunale monopoler i SVs verden?
Kristin Halvorsen varslet sin avgang som leder, efter 15 år. Helt naturlig, uavhengig av valgresultatet. Og begrunnelsen hennes var god; en leders ansvar er å bygge opp efterfølgerne. Men kanskje ikke til å ta over en partiskute som er iferd med å havarere. Et valgresultat ned mot sperregrensen (som forøvrig ikke eksisterer ved kommune- og fylkestingsvalg) gjør det helt naturlig – egentlig nødvendig – å gå av.
Det er vanskelig for velgerne å se forskjell på SV og Ap. Og i de sakene der det eksisterer forskjeller taper SV for Ap i regjeringen. I utenriks-, forsvars-, sikkerhets- og skolepolitikken kan ikke SV alliere seg med noen andre. Heller ikke i miljøpolitikken har SV flertall for sine løsninger. SV i regjering er med andre ord med på å legitimere gjennomføringen av Aps politikk. Er det rart velgerne rømmer?
SV og SP har i tospann klart å få den rødgrønne regjeringen til å bruke titalls milliarder på offentlig sektor siden 2005. Finanskrisen satte en stopper for den hemningsløse pengebruken. Men som alle rødgrønne politikere har de problemer med å prioritere de viktigste oppgavene. Derfor skinner det ikke av eldreomsorgen. Derfor er ikke bassengene fylt opp med vann. Derfor plages elever av dårlig inneklima, og skolebygninger som faller i hodet på dem. Veiene har dårlig standard mange steder, og kollektivtrafikken er fylt til trengsel. Hvor ble det av pengene? Hvis poenget er å bruke penger – men uten å sjekke at man får varene man betaler for – er det riktig å plassere SV (og SP) i regjering. Men når velgerne ikke kan se at varene blir levert, så sier de ifra. Og det gjorde de til gagns igår.
Det er allerede spekulasjoner om at SV går ut av regjering. Men hva skulle de tjene på det? Bevise at de ikke klarer å regjere? Få færre personer å profilere i riksmedia? Plassere seg nærmere Rødts evige opposisjon enn Aps nesten like evige makt? Ap er allerede igang med tilnærminger til sentrum. Å hekte av SV er et viktig grep for å reorientere Ap, og hindre H og FrP i å komme til regjeringsmakt om to år.
SP har ikke hatt det beste året, men tilbakegangen er ikke spesielt stor. 1,5% ved fylkestingsvalget og 1,1% ved kommunevalget. Men SP skiller seg ikke lenger ut i sentrum. Partiet har likevel hatt sterkt grep om ordførerklubene rundt om, partiets størrelse tatt i betraktning. SP sloss i regjering mot sykehusnedleggelse, for satsning på distriktene, og har blitt litt mer gråfarvede med Ola Borten Moe som olje- og energiminister. SP trengs hvis Ap skal fri til sentrum. SP er vant til å klore seg fast til makten, så selv om resultatet ikke er bra vil nok partiet fortsette som før. Kanskje styrker Borten Moe seg som fremtidig leder.
Rødt fortsetter RVs tilværelse som et marginalt parti på ytre venstre fløy. Valgresultater gir litt tilbakegang på de ved kommune- og fylkestingsvalget. De mister noen få representanter. Det hjelper lite med besvergelser om at velgernes hjerte banker på venstre side når det er Ap, H og V som vinner velgerne. Rødt klarer ikke engang å tjene på SVs problemer. Det sier alt om partiets evne til å vokse. Rødt har imidlertig mange slitere rundt om i lokalpolitikken, som gjør en viktig jobb som åpenhetsagenter og møkkagravere. De gjør jobben som folkets ombud når andre partier foretrekker kosen og kanapeene.
