Spørsmålet om hytteeiere bør ha stemmerett taes opp i Aftenposten, og både hytteeierne selv og enkelte politikere mener at det er riktig. Jeg er tilbøyelig til å være enig. To hensyn kolliderer. Begge handler om demokrati.
I Norge ble almen stemmerett for alle innført i 1913. Da fikk både menn og kvinner stemmerett, uten annet krav enn statsborgerskap og oppnådd stemmerettsalder. Stemmerett ble innført med Grunnloven i 1814. Før dette hadde Norge vært et enevelde der bare kongen bestemte. I Grunnloven var det flere krav enn statsborgerskap og alder. Stemmeretten har således vært gradert i mange sammenhenger. Blant annet har den vært knyttet til eiendom, inntekt og til at man ikke havnet i gjeldsfengsel.
Prinsippet har siden 1913 (for menn siden 1898) vært: Et individ – en stemme.
Skal vi skattlegges skal vi være med å bestemme over pengebruken!
Da den demokratiske revolusjonen oppstod i de britiske koloniene i Nord-Amerika på 1760-tallet var det litt andre prinsipper det handlet om enn at en person skulle ha én stemme.
Den engelske kongen var i konstant pengenød, særlig efter å ha tapt Syvårskrigen. I parlamentet var det stadig motstand mot kongens mange skatter og avgifter. Men i koloniene i Nord-Amerika var det verre å klage. Vel hadde de sine mer eller mindre folkevalgte forsamlinger, men de sendte ingen representanter til Parlamentet i London. Dermed fikk de ingen innflydelse på hvordan skattepengene deres ble brukt.
Slik oppstod slagordet «No taxation without representation!». Som kan oversettes med: Skal vi skattlegges skal vi være med å bestemme over pengebruken!
Dette er et like godt demokratisk prinsipp som at en person skal ha en stemme.
Hytteeiere – misbrukte skattebetalere eller folk med dobbel stemmerett?
I Aftenposten klager hytteeierne over at de skattlegges uten at de har innflydelse på hvordan pengene brukes. Det er som et ekko av frihetskjemperne i Nord-Amerika.
Det er ikke vanskelig å forstå hytteeierne. Ihvertfall hvis de ilegges eiendomsskatt fordi kommunepolitikerne ikke får budsjettene til å henge sammen. Når staten underfinansierer oppgavene de skyver over på kommunene kan frustrerte lokalpolitikere lett ty til eiendomsskatt. Denne skatten vil da gå inn på inntektssiden i kommunebudsjettet, og dermed finansiere generelle velferdstilbud i kommunen. Da blir det med hytteeierne som med den engelske kongens undersåtter i Nord-Amerika.
Hvis det handler om avgifter er det litt annerledes. Avgifter skal dekke konkrete oppgaver, f.eks søppeltømming, renovasjon eller snebrøyting. Man kan sikkert ha sine meninger om hvordan kommunen bruker de pengene – f.eks hvis kommunen holder seg med monopoler fremfor å anbudsutsette oppgavene. Det beste hadde naturligvis vært om den enkelte betalte for de tjenester man bruker – uten å involvere kommunen. Men slik er det dessverre de færreste steder.
I Aftenposten foreslår en politiker fra Venstre at man må kunne se på den enkelte hytteiers botid i løpet av et år. Et alternativ er å gjøre hytteeierne til høringsinstanser i kommunale prosesser.
Privilegium å ha stemmerett flere steder?
Noen vil sikkert oppfatte det som udemokratisk hvis hytteeiere får stemmerett der de har hytte(r). De bor et sted bare deler av året, men ved å få stemmerett kan de påvirke sammensetningen av kommunestyret på en helt annerledes måte enn de fastboende. Og de vil jo sitte med fulle rettigheter i kommunestyret, og dermed være med å bestemme over saker som ikke angår dem overhodet.
Noen vil sikkert bruke norsk misunnelse som et argument mot slik stemmerett; fordi man har penger nok til å holde seg med eiendom flere steder får man større innflydelse i valgurnen enn de mindre bemidlede.
Finnes det løsninger?
Jeg mener at det ikke er noen opplagt sak at man skal la prinsippet om at en person har en stemme veie tyngre enn at den som betaler skatt har rett til å være med å bestemme over hvordan pengene brukes.
Det kan høres ut som en bagatell, men i 44 kommuner er hytteeierne i flertall sammenlignet med antallet fastboende.
En løsning kunne være at hytteeiere blir høringsinstans men ikke får stemmerett. En annen løsning kan være at hytteeierne ikke omfattes av en eventuell kommunal eiendomsskatt. En tredje kan være at hytteeierne får velge hvor de vil benytte sin stemmerett – i hjemkommunen eller der de har hytte. En tredje kan være at hytteeiere faktisk får stemme der de har hytte i tillegg til sin hjemkommune.
Hytteeiere kan gjøre opprør
hvis de føler seg tilstrekkelig overkjørt når det gjelder eiendomsskatt og andre politiske vedtak i kommunen der de har hytte.
De kan etablere sin egen «hytteliste», og melde flytting til hyttekommunen i tide før fristen. Så kan de se hvor mange de får innvalgt i kommunestyret. De som blir innvalgt og deres vararepresentanter kan beholde hyttekommunen som bostedskommune mens resten kan melde flytting tilbake til der de har helårsbolig.
Hvis en slik taktikk blir brukt i et par eksempelkommuner der hytteeierne er i flertall eller i nokså stort mindretall kan dette tvinge frem bedre løsninger for også å ivereta hytteiernes interesser i norske kommuner.
Denne taktikken kan jo være noe å tenke på for Norsk Hytteforbund..
