De aller fleste som har skrevet om skattesaken mot maleren Odd Nerdrum har gjort narr av hans selvbilde, og den dårlige forsvarsstrategien. Selv genier må betale skatt. Nå kommer det frem opplysninger som det var lite fokus på under saken.
Det begynte med et par innlegg i Dagens Næringsliv. Odd Nerdrum selv, skattesnyteren, mente at hans ekskone hadde angitt ham til skattemyndighetene. Som kjent oppfordrer skattemyndighetene oss borgere til å melde fra hvis mener noe er mistenkelig. Ren angivervirksomhet – og innblanding i andre folks privatliv, altså. Samtidig skrev Nerdrums ekskone at hun ikke hadde angitt ham, og at hun trodde på hans forklaring.
En forklaring jeg personlig, til tross for at jeg har fulgt med på saken, synes ikke har kommet særlig godt frem.
Og forklaringen er denne:
Nerdrum oppdaget plutselig at malingen på noen av bildene han har malt for mange år siden – og solgt – hadde begynt å «sige». Bildene stod altså i fare for å bli ødelagt – og verdien ville bli forringet.
Siden Nedrum solgte bildene hadde hans anerkjennelse og popularitet steget. Hans kunst hadde dermed også steget betydelig i verdi. Nerdrum risikerte søksmål fra bildenes kjøpere. Selv om han ikke var klar over malingens dårlige kvalitet.
Så hva ble Nedrums løsning? Han ville male bildene på nytt. Og kjøpe tilbake de ødelagte bildene. Han bygget derfor opp et hemmelig fond i en sveitsisk bank. Å male bildene på nytt betød at han ikke fikk malt nye kunstverk. Han måtte repetere gamle. Åpenbart et tapsprosjekt – men Nerdrum ville dermed redde kjøpernes investering, og sin egen prestisje.
Skattemyndighetene har også en prestisje å ivareta. Ingen skal kunne unndra seg beskatning. Ingen forklaringer er gode nok for skattemyndighetene, kan det se ut som. I dommen ble ovenstående strategi ansett som straffeskjerpende. Jeg husker godt den næringsdrivende som ble skjønnslignet, og sloss i 15 (!) år for å bevise at skattemyndighetene tok feil. I mellomtiden gikk han konkurs. Mistet sitt livsverk.
At Nerdrum har Tourettes syndrom. At han anser seg selv som et geni. At han mener norske myndigheter forfølger ham. Alt ble trukket frem og latterliggjort av kommentatorer og bloggere.
Odd Nedrum valgte en dyr og fatal strategi. Han ville redde sine kunders investering. Han mistet flere av sine produktive år på å repetere gamle kunstverk. Han risikerte å bli oppdaget og straffet. Og ble det.
Hva han oppnår er mer latterliggjøring. Mer avstand mellom seg selv et egalitetsdyrkende folk som fortsatt praktiserer Jantelovens 10 bud til fulle. Og å miste enda mer av sine produktive år hvis han må i fengsel.
Norge har en lite stolt tradisjon for å ødelegge kunstnere som står på siden av og i opposisjon til samfunnet; som Hans Jæger og Agnar Mykle. Ønsker vi at Odd Nerdrum skal komplettere treenigheten?
Er det ikke rom for skjønn? For å utvise forståelse?
Muligens ikke hos Skatteetaten. Men kanskje hos nordmenn flest?
