er tittelen på den sjette Momentumbiennalen, som kan bivånes på Momentum kunsthall i Møllebyen i Moss. Jeg var der igår. Grunnen til at jeg valgte å skrive om utstillingen er fordi omviseren, Ingeborg, gav uttrykk for noe som passer som hånd i hanske til Liberalerens kultursyn.
Med en begrenset tidsramme hadde Ingeborg plukket ut noen få kunstverk hun ville vise frem, og si noe om. Et av disse var av en mannsfigur løpende i løse luften. På de kritthvite veggene i rommet hang noe som så ut som fiskegarn på rammer. Garnene hadde ulike farver.
Kunstneren heter Simon Dybbroe Møller, og er dansk. Den løpende mannen er en utstillingsdukke som kunstneren hadde fått, og så bygget videre på – til et kunstverk. «Readymade» kalles det visst.
Følgende står på hjemmesiden til Momentum kunsthall om dette kunstverket, under oversikten over kunstnere: «Both The Catch, and Man, could be read as images of being caught in terms of identity, space, motion or in time. The running Man is an altered readymade. A mannequin in motion made to catch the consumer’s attention. Ignorant of the viewer he will be running all through the biennial. But what is he running for, or from? The repetitive act of running creates a sculptural representation of young people running per se, throughout history. Or through history. They are bound to a time – our times – due to their style, so they are contemporary. But consequently as everything else, they too will become historical.»
«Kulturopplevelsen er personlig»
Ingeborg utfordret oss i publikum til å si hva vi tenkte om kunstverket med den løpende mannen og de grovmaskede garnene. Jeg fikk med én gang en assosiasjon til en diktsamling av Bertrand Besigye – hvis tittel jeg en gang brukte i et reisebrev som kritikk av et samfunnssyn jeg ikke identifiserer meg med. Jeg ønsket ikke si noe om dette i den forsamlingen jeg var en del av på denne biennalen. Ikke til forkleinelse for dem. Men det ville sprengt den tidsrammen vi hadde for å bese utstilingen.
Ingeborg understreket at «kulturopplevelsen er personlig». Så hver og en av oss kunne assosiere noe forskjellig med kunstverket – og alle kunne ha like rett. Dermed fikk jeg stikkordet jeg trengte for å skrive om min kunstopplevelse. Nemlig at hennes definisjon av kulturopplevelsen passer med Liberalerens kultursyn. Så dét kommer her.
Kultur uten politikk
Jeg skrev følgende på Oppviglerbloggen hos Dagbladet i forbindelse med valgkampen i 2009, og det fortsatt dekkende for mitt (og tror jeg, Liberalerens) kultursyn:
«Mitt kultursyn bygger på prinsippet om toleranse og ytringsfrihet. Kultur er ikke et spesifikt mål, men et åpent begrep som uttrykker de verdier og kvaliteter hvert enkelt menneske tillegger høy egenverdi. Det som er kultur for den ene behøver ikke nødvendigvis være det for en annen.
Min grunnholdning er at kulturen skal være fri for politisk styring. Den må være basert på frivillighet og personlig engasjement.
Politikerstyrte kulturgoder ødelegger kulturens grensesprengende vesen. Jeg vil ha et åpent marked for kultur, hvor folk selv kan bruke sine midler på de kulturgoder de ønsker å benytte seg av eller støtte opp om. Dette vil i større grad enn offentlig styrt kultur, sikre at midler tilflyter kulturlivet og dets aktører.
Intensjonene bak en liberalistisk kulturpolitikk er ikke å frigjøre offentlige midler slik at disse kan benyttes til andre formål i regi av det offentlige. En liberalistisk kulturpolitikk er veien mot ett mål – et fritt og selvstendig kulturliv. Således er besparelser på offentlige budsjetter kun en konsekvens av dette, og innsparingen bør i sin helhet gis ut i form av skattelette. På denne måten senkes skattetrykket og det enkelte menneskes evne til å etterspørre kunst og kultur øker tilsvarende.»
La meg for sikkerhets skyld gjenta definisjonen av et liberalistisk kultursyn: «Kultur er ikke et spesifikt mål, men et åpent begrep som uttrykker de verdier og kvaliteter hvert enkelt menneske tillegger høy egenverdi. Det som er kultur for den ene behøver ikke nødvendigvis være det for en annen.»
Så da Ingeborg sa at kulturopplevelser er personlig passer dette godt med at det som er kultur for den ene ikke nødvendigvis behøver å være det for en annen.
Assosiasjonen jeg fikk ved synet av den løpende mannen
En mann som løper og løper (i løse luften) og overalt rundt ham er det, la oss kalle det fiskegarn – i ulike farver. Det fikk meg til å tenke at her har vi en mann – et menneske – som rømmer fra de trivialiteter som hverdagslivet består av. Vanlige arbeidsfolk som jobber fra 08 – 16 (eller tilsvarende), med billån, boliglån, restskatt, gullrekken på NRK og pizza Grandiosa. Eller noe slikt. Vi vanlige folk sitter fanget i et liv av trivialiteter – der vi forsøker å opphøye noen av disse til gyldne øyeblikk for minneboken – mens vi hører Jens Stoltenberg og Sigbjørn Johhnsen fortelle oss at vi egentlig bør jobbe lenger. Vi er så få som jobber i dette landet at det bare er så vidt våre rygger ikke knekker sammen uten velferdsstatens byrder.
Bertrand Besigye utgav en diktsamling kalt «Og du dør så langsomt at du tror du lever». For meg oppsummerer den setningen livet under sosialdemokratiet.
Det er lov å løpe. Å forsøke å rømme fra et slikt liv med usynlige lenker kalt forpliktelser. Det ventes at du jobber. At du tar utdannelse. At du skaffer efterkommere, som kan ta utdannelse og jobbe. Men for hva? Finnes det andre former for et menneske å finne lykken i livet? Gi livet mening og innhold på en måte som gjør at man tenker at hver dag har en verdi. At man ikke ser tilbake når man sitter som utslitt pensjonist og tenker at «jeg visste ikke at alle disse dagene som passerte var selve livet».
Om man vil bo i en hule i skogen og filosofere over livets viderverdigheter, eller om man vil besøke Petra, pyramidene i Egypt, i Tucuman, eller X’Ian og tenke over hva tidligere tiders maktmennesker fikk våre forfedre til å slite seg gjennom for at maktmenneskenes prestisje og ære skulle bli større. Om man vil dra til fattige bydeler i Rio de Janeiro, Lima, Sao Paulo eller på landsbygden i Afrika og være lærer. Om man vil plante trær i Sahara, eller lete efter miner i Sydøst-Asia. Det finnes mye man kan gjøre som er like meningsfullt som å jobbe 08 – 16 i 40 år her i Norge.
Den løpende mannen er dét mennesket mange av oss kanskje tenker at vi vil være, men som de færreste av oss er; den som løpet vekk fra A4-livet og finner andre måter å realisere sitt eget potensiale.
Vi kan ikke alle være Mozart, Armauer Hansen, Henrik Ibsen, Ayn Rand, Mario Vargas Llosa, Florence Nightingale eller Sophie Scholl. Men vi kan alle utgjøre en forskjell i andre menneskers liv. Det kommer an på hvilke valg du og jeg tar i vårt eget liv.
Jeg brukte «Og du dør så langsomt at du tror du lever» som symbol på livet under sosialdemokratiet, i et reisebrev jeg skrev et sted i Andesfjellende da jeg var på min dannelsesreise. Dette provoserte noen sosialdemokrater jeg kjenner.
Mannen som løper i løse luften fikk meg til å huske reisebrevet, diktsamlingens tittel – og reaksjonene jeg fikk. Men jeg innestår for hvert ord.
Møllebyen – kulturopplevelser som ikke er gitt av staten
Momentum kunsthall ligger i Møllebyen i Moss. En gang et industristed som lenge forfalt. Widar Salbuvik sa at han mente en by kjennetegnes av selvbrygget øl og et godt fotballlag. Moss hadde det ene men sliter med det andre. Salbuvik er «blårussen» som kjøpte ut rettighetene til ølet fra det konkursrammede bryggeriet, kjøpte Refsnes Gods, og satte igang mesénvirksomhet som gjør at uansett om du besøker Refsnes Gods, Møllebyens mange tilbud – eller fortsatt kan kjøpe det lokale ølet – som «Kong Carl» – i lokale butikker i og rundt Moss, så bør du skjenke ham en takknemlig tanke. Han symboliserer nemlig at blåruss kan mer enn å telle penger. De kan plassere dem ikke bare i verdipapirer men i opplevelser. Opplevelser som ikke kan måles i penger. Opplevelser av kunst, kultur, arkitektur – historie.
Det er mulig hverken Salbuvik eller Ingeborg setter pris på å bli tatt til inntekt for Liberalerens kultursyn. For meg har de gitt opplevelser og assosiasjoner som har styrket mitt kultursyn. Kultur er hva den enkelte tillegger høy egenverdi, ikke hva statlige eller kommunale smaksdommere har bestemt at skal ha høy verdi for alle.
Moderne kunst
gjør dét kunsten efter manges mening skal; provosere. Bare i kraft av sin eksistens provoserer den. Og kunsten på biennalen er såkalt moderne. Av (stort sett) levende kunstnere.
Et annet av kunstverkene har et innhold tatt ut av et kunstverk mange vil definere som klassisk. Men kan kunst fungere utenfor sin kontekst? Forandrer mitt syn på kunstverket seg når jeg får vite at det egentlig tilhører et kunstverk jeg har sett og hatt en positiv opplevelse av?
Klassisk kunst, f.eks figurative malerier gir deg en øyeblikkelig assosiasjon; du kjenner igjen hva kunstverket forestiller, du har kanskje vært der selv. Du assosierer det du ser med «pent», eller med et konkret minne.
Men moderne kunst må kanskje forklares. Og kanskje må du selv forklare det. Da blir kunstopplevelsen personlig. Kanskje føler du ingenting. Kanskje får du ingen assosiasjoner.
Også moderne kunst kan ha en verdi. Det fikk ihvertfall dét for meg. Både den løpende mannen og kunstverket hvis materiale var tatt fra et klassisk kunstverk jeg har sett.
Mye mer å se
Det er naturligvis urettferdig mot biennalen å ikke nevne de andre kunstverkene, eller stemningen i Møllebyen eller på Refsnes. Men det må rett og slett oppleves. Kanskje du får andre opplevelser enn de jeg hadde.
Noen av kunstverkene kan du se bilder av her.
Og her finner du biennalens side på Facebook.
