Ingen har vært flinkere enn journalistene til å fortelle hverandre og oss alle at Norge efter Utøya er totalt forvandlet. De har ihvertfall lurt seg selv til å tro at beskrivelse av et land i unntakstilstand ville være gyldig også når hverdagen kommer tilbake. Og så blir f.eks Marie Simonsen overrasket over at det ikke skjer.
I «Norge efter Utøya» var det nasjonalt samhold. Folk ville bli vennligere mot hverandre, og inkludere også flerkulturelle nordmenn i «det store vi». Fordommer og mistenkeliggjøring av nye nordmenn skulle forsvinne som dugg for solen. Valgkampen skulle bli saklig; det vil si handle om sakene – fremfor personkonfrontasjoner. Anonyme ytringer hadde intet å tilføre den offentlige samtalen – og skulle derfor fjernes til fordel for kvalifiserte ytringer fra personer som ikke skjulte sin identitet. Ap skulle få sørge ifred, uten å bli konfrontert med resultatene av FrPs politikk.. Mens FrP ikke skulle tildeles noe medansvar for Anders Behring Breiviks terrorbombe og massakre på Utøya.
Det har gått tre uker. Valgkampen lister seg så stilt på tå inn i alle medier og postkasser. Ap får fortsatt sørge, mens «Breivikifiseringen» av FrP er i full gang. VG har forsøkt å gjøre den terrortiltalte Behring Breivik mer sentral i FpU enn det er grunnlag for.
At ordførerkandidat Carl I. Hagen åpner valgkampen på Stovner senter i Groruddalen – og snakker om integrering – burde ikke komme som noen overraskelse. Men istedenfor å finne ut om FrP mener noe nytt om integrering, eller bruker nye ord om gammel politikk, velger journalistene å konfrontere Hagen med gamle utsagn. Skulle vi ikke starte på nytt efter 22.juli? Nei, det er tydelig at dekningen av FrP fortsetter i gamle spor. Hadde det ikke vært for at vi alle skulle bli snillere med hverandre og ikke mistro hverandres motiver efter Utøya ville jeg vært tilbøyelig til å kalle det god, gammeldags kampanjejournalistikk mot FrP generelt og Carl I. Hagen spesielt. Men i Nye Norge-ånd skal jeg la det være.
«Innvandring har fått altfor stor plas i den politiske debatten, særlig i Oslo og dermed nasjonalt.» skriver Dagbladets Marie Simonsen på side 3 i dagens avis. Ja, det er jeg helt enig med henne i. For innvandringen til Norge er jo ikke spesielt stor. Det er spørsmål som handler om integrering som burde få plass i debatten i den byen i Norge med størst andel minoritet av befolkningen som helhet.
FrP er dét partiet som mest konsekvent har snakket om integrering, og som har skilt seg markant i løsninger fra de andre partiene. Det begynte allerede i 1999, og det var FrPs daværende nestformann Terje Søviknes som varslet at partiet ville fokusere mer på integrering fremover.
I en kronikk i Dagbladet advarte jeg de andre partiene, og skrev at medmindre de fant en felles plattform for en forbedret integreringspolitikk ville FrP få dominere dette området – med typiske elendighetsbeskrivelser og konfronteringslinje. Dessverre fikk jeg rett i det siste. Og det er Ap som har latt seg drive fra skanse til skanse. Av frykt for FrPs innhugg i den sosialdemokratiske velgermassen – og av LOs frykt for konkurranse om arbeidsplassene (arbeidsinnvandring, også kalt sosial dumping).
FrPs elendighetsbeskrivelse av integreringen stemmer ikke. Mye går bra. Det som går dårlig skyldes at Norge tar imot den gale typen innvandrere (og det handler ikke om kultur og religion, men om motivet for å komme); flyktinger og asylsøkere får komme – arbeidsinnvandrere stenges ute.
Det offentlige Norge har brukt mye tid og ressurser for å finne tiltak mot kjønnslemlestelse, tvangsekteskap og kvinnemishandling. Men man har ikke klart å gjøre noe med utfordringer som sannsynligvis har et langt større omfang; utfordringene med å komme inn på arbeidsmarkedet, med å skaffe seg bolig – og med å lære seg sproget. Dropouts i videregående skole er også en utfordring det ikke er grepet tilstrekkelig tak i. Man har isteden brukt tid på mindre relevante temaer, som hijab.
Jeg tror ikke FrP har endret politikk på integreringsområdet. Programmet er jo vedtatt i god tid før Utøya. Og det samme gjelder de andre partiene. Kanskje kommer partiene til å endre retorikk. Det gjenstår å se.
Men jeg vil, i motsetning til Marie Simonsen, ikke bagatellisere utfordringene med integrering. Kanhende har fokus vært feil. Skal vi ta journalistene på alvor, og tro på påstandene om at vi skal få en saksorientert valgkamp med respekt for hverandres meninger, må journalistene snart begynne å bevise at dette er korrekt. De kan sørge for at deres egne spådommer blir en selvoppfyllende profeti. Journalistene kan sette fokus på partienes integreringspolitikk, og spørre dem om løsninger, om fokuset er riktig – og se om retorikken endrer seg efter Utøya.
Å «ta» Carl I. Hagen for gamle utsagn er stikk i strid med hva journalistene har formidlet vil bli virkeligheten i «Norge efter Utøya». Når journalistene er de første til å synde mot beskrivelsen av den nye virkeligheten kan man ikke være så overrasket som Marie Simonsen tilsynelatende er i dagens Dagbladet.
Da bør Marie Simonsen isteden skrive følgende: Norge har eller skal endre seg efter Utøya. Men vi har ikke tenkt å bidra en tøddel.
