Anders Behring Breivik (32) fra Oslo sitter arrestert for bombeattentatet mot regjeringskvartalet – og massakren mot 85 personer på AUFs sommerleir på Utøya. Siktet for terror. En nasjonalist som har forberedt og planlagt sine ugjeringer i lang tid, viser det seg. Det er vi selv som avgjør om Behring Breiviks terroranslag skal få påvirke de verdiene mange denne helgen har fremhevet at preger det norske samfunnet og det politiske systemet.
Som man kunne forvente fredag var det spekulasjoner om islamister av ulike avskygninger kunne stå bak. Sent på kvelden ble det klart at en «norsk nordmann fra Norge» stod bak. Mange var vantro, for de hadde sine fiendebilder klare. At en vestkantgutt stod bak, var forstyrrende for det opplagte svaret i manges øyne; islamistisk terror. Eksperter på internasjonal terrorisme slet med å forstå.
Lørdag ble bildet langt klarere for hver time som gikk. En mann hadde både begått et politisk attentat og massedrap på politisk engasjerte ungdommer i det største regjeringspartiets ungdomsorganisasjon. Medlem av Frimurerlosjen, medlem av Oslo Pistolklubb, tidligere medlem av FpU og FrP – og efterhvert engasjert nettdebattant – som profilerte seg som nasjonalist og motstander av et flerkulturelt samfunn. Han kjøpte et gård i Hedmark, og kunne dermed kjøpe kunstgjødsel – som det er lett å lage bomber av. En ensom ulv som klarte å forberede seg «under radaren» for politiets oppmerksomhet.
Personer som skriver innlegg mot muslimer – på nettsteder som flommer over av slike innlegg – pådrar seg ikke politiets oppmerksomhet. Norges mest markerte islam- og innvandringskritiske nettsted – Document.no – var et av forumene han var aktiv på. I tillegg til blant annet svenske nasjonalistiske nettsteder. Document.no og dets redaktør Hans Rustad har lenge kritisert norsk innvandringspolitikk, og det flerkulturelle samfunnet. At nettopp dette nettstedet var Breiviks forum skapte stor oppmerksomhet, og redaksjonen samlet Breiviks bidrag på nettstedet på ett sted. Redaksjonen har åpenbart følt et behov for å forklare seg. Rustad misliker også at politiet kaller Breivik for «kristenfundamentalist».
Redaktør Helge Øgrim i Journalisten har i anledning Breiviks deltagelse hos Document.no tatt opp dette nettstedets profil og koblingen til Breivik i en artikkel.
Den kjente norske bloggeren Bjørn Stærk påpeker at Anders Behring Breiviks innlegg på Document.no ikke skiller seg spesielt ut fra innleggene andre bidragsytere har skrevet. Stærk vil som Øgrim ikke klandre Hans Rustad for Breivik. Og det er forståelig. Ingen kan bli ilagt ansvaret for noe en annen person har gjort.
Imidlertid sørget Breivik for, som en forberedelse til fredagens terroraksjon og massedrap, å legge ut både en video og et omfangsrikt manuskript. Der går han visstnok lenger enn han noensinne har gjort på Document.no i å forherlige vold som løsning. Han begrunner og forklarer sine handlinger. Hans forsvarer, Geir Lippestad sa ikveld at Breivik har både tilstått og forklart seg om motivet. «- Han har gitt uttrykk for at det var grusomt at han måtte utføre disse handlingene, men i hans hode var det nødvendig, sier Lippestad.» til VG.
Et forkvaklet verdensbilde
Jeg leste på et svensk nettsted ikveld at Breivik hadde «gitt opp» demokratiet. Andre «forklarer» det på samme måte: Ekstreme innvandringsmotstandere mener det foreligger en konspirasjon for å utvanne og ødelegge landets – og vestlig – kulturarv gjennom innvandring. «Multi-kulti» blir et skjellsord i disse kretsene. Når Breivik definerer seg som «kulturelt konservativ» er det ikke vanskelig å dekode begrepet; han vil bevare (konservere) norsk kultur. Det vil si forhindre endring av kulturen som følge av påvirkning utenfra, gjennom innvandring.
Ikke bare på Document.no men på mange nettsteder, også i medstrømsmedia som VG, Dagbladet, Aftenposten og andre, flommer det over av innlegg fra personer som mener at de har «sett lyset» når det gjelder innvandringens virkning på samfunnet, og at vi andre – som ikke deler deres synspunkter – er blinde. At Breivik kaller tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland for «landsmo(r)deren» blir rett og slett selvforklarende. Han mener at Ap (og de andre politikerne) står bak mord på landet.
Nasjonalister kobles ofte til høyresiden. Men totalitære bevegelser – det motsatte av høyresiden – bruker ofte nasjonalisme som en del av sin ideologi. Hele lørdag har jeg hørt politiske kommentatorer og terroreksperter snakke om «høyreekstreme». Noen stiller spørsmål ved hvordan Breivik kunne ha krigshelten og motstandsmannen Max Manus som forbilde på sin Facebook-profil. Det er slett ikke merkelig. Mange fremtredende innvandringsmotstandere var nettopp motstandsfolk og krigshelter fra 2.verdenskrig. Som f.eks Erik Gjems-Onstad. De sloss ikke nødvendigvis mot nazismen – men for Norge. En gjenganger i deres argumentasjon mot innvandringen er at de ikke sloss mot tysk okkupasjon av Norge for at det skulle resultere i en ny «okkupasjon» 40 – 50 år senere (de kaller innvandringen en okkupasjon).
Bloggeren Øyvind Strømmen har fulgt med på europeiske nasjonalistmiljøer i flere år, og skriver -i anledning Breiviks bombeangrep og massedrap – både på egen blogg og i Aftenposten om Breiviks ideologiske profil.
«Mer demokrati»?
Det er grunn til å berømme både kongen, statsminister Stoltenberg og andre politiske ledere for deres tilbakeholdenhet og deres vekt på nasjonalt samhold og sorgbearbeidelse. Alle legger de vekt på at det norske systemets beste sider skal vinne over frykt, terror og hevntanker. Statsministeren la vekt på mer demokrati; folk må engasjere seg, jobbe politisk – og ytre sine meninger. Da vinner de verdiene og de sidene ved Norge vi alle vil hegne om – og ikke terroristen.
Men innvandringskritikere og muslimmotstandere mener at Stoltenbergs budskap er falskt. De spør seg om en «ekte debatt» om deres synspunkter ville hindret bombeangrepet og massedrapet. Ingen hindrer de ekstreme innvandringsmotstanderne i å fremme sine synspunkter. Men de har sett seg så blinde på sine egne konspirasjonsteorier at de ikke klarer å delta i en vanlig politisk debatt. Derfor hausser de hverandre opp på «interne» nettfora istedet. De har løsninger som hverken er praktisk gjennomførbare eller har annet enn mikroskopisk oppslutning. Ingenting hindrer dem i å debattere. Men de kan ikke forvente tilslutning. Liberaleren har og kommer til å fortsette å argumentere for at et fredelig og fritt flerkulturelt samfunn er mulig. Uten at vi oppgir sentrale verdier som individuell frihet, ytringsfrihet, eller religionsfrihet.
FrP – ikke ekstreme nok for Breivik
Flere kommentatorer har gjort et poeng av at Breivik hadde vært medlem av og hatt tillitsverv på lavt nivå i FpU og FrP. Men han meldte seg ut. FrP var ikke nok motstandere av innvandring. En påstand som vil virke merkelig på de fleste av oss andre som debatterer innvandring og integrering med FrP. Men heller ikke Siv Jensens parti er for stengte grenser eller mot religionsfrihet.
Og for dem som har glemt eller oversett dem; det finnes flere partier som er langt mer restriktiv, ja direkte ekstreme i sin innvandringspolitikk enn FrP. Og alle har de mislyktes i å samle velgere. Det kan godt være at halvparten av alle nordmenn er mot innvandring. Men løsningene til SIAN og andre grupperinger blir for ytterliggående. Hverken deres løsninger eller ledere vekker den minste form for tillit blant annet enn mikroskopiske andeler av norske velgere.
Det norske debattklimaet
Det er bare å innrømme det; mange pustet lettet ut over at det ikke var islamister som stod bak terrorangrepet. Det ville gjort noe svært negativt med den norske politiske debatten. Det er ille nok med den undersøkelsen som ble publisert tidligere iår, der halvparten av alle nordmenn var mot innvandring.
I mange år ble det lagt lokk på innvandrings- og integreringsdebatten. Dermed ble det buskagitasjon, myter og vandrehistorier som skapte grunnlaget for folks oppfatning av innvandrere og den flerkulturelle befolkningen.
Efterhvert har det tvunget seg frem en debatt om hvor vellykket eller mislykket norsk integreringspolitikk er. Men vi er langt fra noen løsning; noen svartmaler, andre skjønnmaler – mens de fleste forsøker å leve så normalt som mulig i et samfunn i endring. For ekstreme innvandringsmotstandere av Breiviks type representerer ikke den mer åpne debatten noe fremskritt. For hverken deres virkelighetsforståelse eller løsninger får gjennomslag. Heldigvis, vil jeg si.
I august starte valgkampen foran kommune- og fylkestingsvalget. Det er et åpent spørsmål om den nasjonale tragedien vil føre til noen endring av debattklimaet eller tonen i valgkampen. Debatt om integrering og innvandring har det med å frembringe sterotypier og få folk på hver sin side til å grave seg stadig dypere ned i skyttergravene. Denne våren har vi sett noen grelle eksempler på nettopp dette.
Martyren Anders Behring Breivik
Heldigvis vil ingen ansvarlige politiske partier eller politikere bruke vold for å oppnå sine mål, eller få fokus på det man anser som utfordringer – eller løsninger. Der går tross alt grensen.
Selv om partiene ikke forsvarer vold som politisk virkemiddel finnes det grupperinger i Norge som aktivt bruker vold som meningsterror mot motstandere. To ekstreme grupperinger som bruker gatene som kamparena. Nasjonalistene er den minste grupperingen, og de blir kjeppjaget. Det skaper grobunn for hat og hevntanker. For «antirasistene» som gang på gang «vinner» gir det grunnlag for å tro at metodene de bruker er riktige. Istedet jages menn som Breivik inn i hulene sine, der de kan pønske ut hevn.
For Breivik var det ingen grense. Han begikk bombeattentat og massedrap. Og han overgav seg da politiet fant ham på Utøya. Han hadde såvisst ikke tenkt å følge i andre massemordere eller terroristers fotspor; å begå selvmord. Han er villig til å tilbringe livet i fengsel for sine ideer.
Breivik visste nok at det var et tidsspørsmål før videoen og det 1600 siders manuset hans ville bli funnet, lest og analysert. Han har oppnådd noe; hans motiver, hans ideologi og hans løsninger blir lest, analysert og diskutert. Med brutal vold hinsides fatteevnen har han oppnådd noe han aldri klarte med innlegg på nettsider.
Anders Behring Breivik ønsker å være en martyr for sin sak.
Det er opp til oss å unngå at han blir det. Vi kan slå ring om det moderne, flerkulturelle samfunnet – og gjøre det så inkluderende som mulig. Det vi alle behandles som individer. Med respekt, med rettigheter – og plikter.
Den politiske kampen må fortsette – for de saker, ideer og løsninger vi brenner for. Men uten bruk av vold for å oppnå gjennomslag.
